Familielandbruket – truet av landran?

2015 er her. Nytt år, nye muligheter. Men før vi setter i gang med 2015 for fullt ønsker jeg et tilbakeblikk på året som har gått.

Året 2014 var utnevnt av FN til det internasjonale året for familielandbruket. Familielandbruket er jordbruk hvor gården eies av en familie, og hvor driften hovedsakelig er avhengige av familiens arbeidskraft. Familielandbruket gir familier verden over mulighete for å kunne brødfø seg selv. I tillegg er familielandbruket en viktig arbeidsplass for mange kvinner.

En familie som ønsker å drive sitt eget gårdsbruk er avhengig å ha tilgang på land. Landran, også kalt «landgrabbing» er en ødeleggende og økende trend som innebærer at investorer leier eller kjøper opp jord. Dette skjer i utstrakt grad uten tilstrekkelig samtykke, selv om jorda allerede er i bruk av småskala bønder. På den måten blir mange småbønder fratatt retten og muligheten til å forsørge seg selv.

Landran foregår i stor skala i både Afrika, Asia og Latin Amerika. IFAD (Det Internasjonale Fond for Landbruksutvikling) estimerte i 2010 at utenlands investering i jord var mellom 150 og 200 millioner dekar. Det vil si over 25 millioner fotballbaner. Trolig er det store mørketall. Selv om internasjonale selskaper står for størsteparten av investeringene peker både IFAD og FAO (FNs Organisasjon for Landbruk og Ernæring) på tilfeller hvor land blir kjøpt opp av innenlandske investorer, som i India, Brasil og Indonesia. Dette fører til at store områder i et land samles på få hender og at landrettigheter svekkes.

Landran er nært knyttet til usikkerheten rundt matproduksjon og matforsyning. Klimaendringer, befolkningsvekst, ustabile matpriser, økende knapphet på vann og land, bruk av land til å dyrke biodrivstoff og endrede dietter blant en økende middelklasse er alle faktorene som bidrar til denne usikkerheten. Investorer i selskaper, med både private og statelige eiere ser sitt snitt til å investere i matjord i fattige land. Mesteparten av jorda som blir oppkjøpt eller leid er allerede i bruk av lokalsamfunn og småbønder, men deres rettigheter til jorda er ofte ikke registrert. Jorda blir da sett på som ubrukt og dermed tilgjengelig for investorer. Investorene tar seg til rette uten tilstrekkelig samtykke fra lokalbefolkningen og dersom det foreligger avtaler er disse ofte unndratt det offentlige rom, og lokale bønder stiller naturlig nok svakt i forhandlingene. I andre tilfeller er også statene med å bryte bønders rettigheter, enten ved å direkte fjerne bøndene fra jorda si eller ved å unnlate å beskytte dem fra investorenes inngripen.

2014 løftet frem fordelene og viktigheten av familielandbruket på den internasjonale agenda. Familielandbruk vil kunne sikre trygg mat, mat med god kvalitet og dyrevelferd.  Gjennom familielandbruket vil man kunne utnytte nasjonale ressurser på en god måte og skape troverdighet hos forbrukere. Familielandbruket kan være med på produsere mat, på en sosial og miljømessig bærekraftig måte.

Selv om det nå er nytt år bør en fortsette å fokusere på viktigheten av familiejordbruket og retten til å ha tilgang på jord. Småskalabønder og lokalbefolkning i alle verdensdeler har rett til å kunne forsørge seg selv på en verdig måte. Vi trenger investeringer i landbruket, men oppkjøp av store landområder under tvilsomme forhold og som bryter menneskerettigheter gir ikke bærekraftig matproduksjon.

 

Kilder:

http://www.fao.org/3/a-ak241e.pdf

http://www.ifad.org/pub/op/2_e.pdf