Nøkkelhullmerkede produkter: sunne eller ei?

Butikkene bugner over av matvarer og ulike produkter. Valgene er mange og for enkelte vil en pekepinn på sunnheten ofte være avgjørende. Nøkkelhullmerkede produktet er myndighetenes pekepinn til oss norske borgere. Men vil det i realiteten alltid være et godt valg å velge nøkkelhullmerkede produkter?

Den offentlige merkeordningen for matvarer, i utgangspunktet for ferdigpakkede matvarer, ble innført i Norge i 2009 og er nedfelt i den såkalte Nøkkelhullsforskriften. Ordningen med nøkkelhullsmerking er et resultat av et felles samarbeid mellom norske, danske og svenske myndigheter og har som formål å gjøre det enklere for forbrukere å velge sunnere produkter.  De nøkkelmerkede produktene er undergått nøye kriterier; herunder at de må ha mindre salt, fett, sukker og mer kostfiber enn tilsvarende produkter på markedet. Ordningen er tilsynelatende en velfungerende og enkel måte å informere forbrukere om den maten de spiser. Hadde det bare vært så enkelt. Problemet ligger i ordningens frivillige aspekt og store hull i de nåværende kriteriene.

Ingen tvang:

Det foreligger ikke noe element av tvang fra myndighetene ovenfor matprodusentene om at alle deres produkter som er til salgs i butikkene skal vurderes for nøkkelhullmerking. Det er en frivillig merking med nøkkelhullet. Det er med andre ord opp til selskapene selv om de ønsker å være med på ordningen.

Konsekvensen av den frivillige merkingen er at det ovenfor forbrukerne ikke foreligger noen garanti for at det produktet som er merket med et nøkkelhull faktisk er det sunneste på markedet. Alternativet som står rett ved siden av det nøkkelhullsmerkete produktet, kan i teorien være betydelig sunnere. Det får ikke forbrukerne vite, da visse selskaper har valgt å stelle seg utenfor ordningen.

Følgen blir at ordningen ikke er en sammenligning av alle like produkter på markedet. Det er heller en sammenligning av de produktene som ønsker å være en del av ordningen. Skal du for eksempel kjøpe en frokostblanding kan det godt hende at det merket som står rett ved varen med nøkkelhullmerket faktisk er det sunneste på markedet, de har bare valgt å stå utenfor den offentlige merkingen. Så med mindre du går inn for å lese næringsinnholdet bakpå samtlige frokostblandinger, er det naturlig at du velger den med nøkkelhullet og i realiteten kan ende opp med en sunn, men ikke den sunneste varianten på markedet.

Er kravene til nøkkelhullmerket strenge nok?

Slik forskriften er utformet er det flere som peker på at det ikke nødvendigvis er sunne produkter som blir merket med et nøkkelhull, men også de som er sunnere alternativer til en usunn matvare. I august 2011 oppfordret Mattilsynet og Helsedirektoratet til innspill vedrørende en eventuell revisjon av Nøkkelhullforskriften. Blant respondentene var blant annet Økologisk Norge (Oikos) som tidligere har uttalt at det er ”hull i sunnhetslogikken bak Nøkkelhullforskriften”. I sitt innspill til revidering av forskriften uttaler Oikos at den nåværende forskriften svikter på flere områder. Blant annet peker de på at både hel- og halvfabrikerte varer bør ekskluderes fra merkeordningen. Videre anfører Oikos at det må stilles strengere krav til både saltinnhold, innhold av mettet fett og tilsetningsstoffer. Oikos anfører at verken produkter med transfett eller kunstige tilsetningsstoffer bør være inkludert i merkeordningen, slik situasjonen er under den opprinnelige forskriften.

I 2012 ble merkeordningen relansert av Helsedirektoratet uten endringer i forskriften, til tross for klare uttalelser fra høringsinstansene om at endringer måtte til. Helsedirektoratets nysatsning under slagordet “Små grep, stor forskjell” har høstet kritikk. Blant annet har det blitt pekt på at frossenpizzaen Grandiosa fremdeles er merket med Nøkkelhull og dermed skaper forvirring blant forbrukerne; er pizza plutselig er å anse som sunt? Kritikken blir avfeid fra myndighetene med påstand om at det er de små skrittene som gjør at folk spiser litt sunnere som er viktig.

 Nytt utkast – nye muligheter:

Den 24. januar i år ble det lagt frem utkast til ny Nøkkelhullforskrift med høringsfrist satt til 28. mars. En ny revidert versjon av forskriften er antatt å tre i kraft fra 1. januar 2016. Med utkastet erkjenner myndighetene at kravene til merking med Nøkkelhull må strammes inn. Men hvor langt er myndighetene villig til å gå i kampen for en sunn tilværelse?

I utkastet er det fremmet forslag om å stramme inn kriteriene for maksimalt salt- og sukkerinnhold i de fleste matvaregruppene. I tillegg skal det være krav om mindre mettet fett og mer fullkorn. Det åpnes også for at ordningen ikke kun skal gjelde ferdigpakkede varer, men også uemballert mat som brød og kjøtt fra ferskvaredisken. Det er også et ønske om at nye matvaregrupper skal inkluderes i ordningen, blant annet grønnsaksretter, nøtter, saus og dressing.

Myndighetene skal ha ros for at de strammer inn kravene til Nøkkelhullmerkingen, slik at de produktene som blir vurdert og markert forhåpentligvis blir sunnere enn hva som er tilfelle i dag. Det er likevel grunn til å rette misnøye mot myndighetenes reservasjon mot å anvende Nøkkelhullsmerkingen som en tvungen og ikke en frivillig ordning.

Hvor står vi nå i spørsmålet om regulering og sunnhet? 

Det er fremdeles en lang vei å gå. Så lenge det foreligger et element av frivillighet vil ordningen trolig få svekket troverdighet blant forbrukerne. Skal nøkkelhullsordningen være et effektivt virkemiddel både som informasjonsspredning til forbrukerne og samtidig en regulering av matvarebransjen som innebærer en utvikling i retning sunne produkter, må det være en ordning som alle er med i. For å få alle selskapene med i ordningen bør den trolig enten være tvungen eller medføre slike ulemper at det lønner seg å delta. En måte å gjøre ordningen fordelaktig for matprodusentene er at myndighetenes ordning får den tilstrekkelige tilliten fra befolkningen slik at folket kan pålegge et press på selskapene til å utvikle sunne produkter og ta del i ordningen.

Det gjenstår å se hvor handlekraftige myndighetene velger å være i den reviderte Nøkkelhullsforskriften.

Av Cecilia Sognnæs, jurist og frivillig i FIAN