Tobakksindustriens utnyttelse

Cecilia Selinas kronikk i Ny Tid den 23. mai belyser hvordan multinasjonale selskaper høster stor profitt på bekostning av lokale bønder og urbefolkning i Misiones, Argentina. Hun reiser debatten om tobakksindustrien og dens ødeleggende effekter på miljø og mennesker. Hun utfordrer norske myndigheter til å rette fokus på tobakksindustrien som et globalt miljøproblem og en industri som bidrar til å forverre livssituasjonen til bønder verden over.

Selinas synliggjør behovet for et lovverk som sikrer at ikke-statlige selskaper kan stilles til ansvar for brudd på menneskerettigheter i utlandet.

Stater som har ratifisert FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) har forpliktet seg til å tilrettelegge for fysisk og økonomisk tilgang til tilstrekkelig mat. Dette innebærer at myndighetene må sette lokale bønders livsgrunnlag foran multinasjonale selskapers økonomiske interesser. Eksempelet fra Argentina er gjenkjennelig fra annen storindustri. Etablering av plantasjer som skal tilfredsstille markedet for sukker, biodrivstoff, soya (kraftför), osv, fører ofte til både landran og at lokalbefolkningen mister muligheten til å brødfø seg selv.

Eksempelet fra Misiones viser hvordan selskaper utnytter lokalbefolkningen og kan ende med å bryte menneskerettighetene uten å bli holdt strafferettslig ansvarlige. Dette er uholdbart og beviser at frivillige tiltak fra multinasjonale selskaper ikke er tilfredsstillende. For mange stater kan det være problematisk å håndheve menneskerettighetene overfor multinasjonale selskaper, blant annet fordi selskapene ofte besitter større ressurser og makt enn de statlige institusjonene, samt at statene er økonomisk avhengige av deres investeringer.

I Verdenserklæring om menneskerettigheten – alle menneskerettigheteres mor – står det at en “med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom […] å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt”.

I disse dager fører Norge i pennen forslag til en resolusjonstekst om menneskerettigheter i næringslivet. I stortingsmelding 19 som kom i våres, står det blant annet om forvaltningen av Oljefondet at ”det ikke foreligger holdepunkter for å kunne konstatere at ØSK-konvensjonen pålegger statene et ekstraterritorielt ansvar for å overholde rettighetsbestemmelsene.” Norge anerkjenne med andre ord ikke det rettighetsvernet som allerede finnes i ØSK-konvensjonen. Norge har uttrykt at de ønsker å styrke bruken av retningslinjer som allerede finnes. Signalene i stortingsmeldingen tatt i betraktning kan det likevel se ut som de ønsker å oppfordre multinasjonale selskaper til å legge industri i andre land enn hjemlandet, om de vil slippe strafferettslig ansvar for eventuelle brudd på menneskerettighetene. Det er jo her skoen trykker for en del av Oljefondets innvesteringer også.

FIAN støtter derfor Ecuadors ønske om en traktat som stiller næringslivet til ansvar for brudd på menneskerettighetene, også utenfor egne landegrenser.

Lovise Ribe og Tom Henning Bratlie
for FIAN Norge

Publisert i Ny Tid 30 mai 2014