12 timer er lenge å vente

Sykehjem bærer ordet hjem i seg. Men er sykehjemmet et hjem eller først og fremst en
arbeidplass? Er måltidene styrt etter de ansattes arbeidstid, snarere enn beboernes behov og rettigheter?

I Kosthåndboka – veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten, kan vi lese at nattefasten på sykehjem ikke bør overskride 11 timer. Det vil si at det ikke bør være mer enn elleve timer mellom kveldsmåltidet og frokosten. Dette er viktig fra et ernæringsståsted fordi måltidsrytmen på et sykehjem, inkludert nattefasten, kan påvirke ernæringssituasjonen for beboerne. Den Nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold påpeker blant annet:

Uhensiktsmessig måltidsrytme i institusjoner, som for eksempel ved lang nattefaste eller kort tid mellom lunsj og middag, medfører at pasienter og brukere ikke får mat når de trenger det, eller rekker å bygge opp god appetitt før neste måltid serveres.

Likevel er nattefasten ofte lengre enn 11 timer på norske sykehjem. Arild forteller oss i sin video at beboerne på sykehjemmet legger seg klokka ni om kvelden, og står opp klokka ni om morgenen: Det er lenge å ligge i sengen. Det er tolv timer. Det er ikke godt å få det til på noen annen måte, fordi sykepleierne er ferdige klokka ti.

Å få det til
Ofte begrunnes uhensiktsmessig måltidsrytme ved at det ‘ikke er så lett å få det til på en annen måte’. Strukturelle faktorer, som økonomi og de ansattes turnus, avgjør når og hvordan måltidene serveres.

I en studie utført ved over 550 sykehjem i Norge ble tidspress og mangel på personale angitt som årsak til at ikke alle beboerne fikk dekket sine behov for hjelp under måltidene. Det finnes eksempler på ildsjeler og innovatører på sykehjem som på eget initiativ tilrettelegger måltidene etter beboernes behov, for eksempel ved å forskyve middagen slik at den ikke er tett opptil lunsj. Men det kan ikke være slik at oppfyllelse av beboernes rett til fullgod mat og ernæring er avhengig av tilfeldigheter. Det må strukturelle endringer til.

Staten har nemlig i henhold til internasjonal menneskerettighetslov et ansvar for å respektere, beskytte, og innfri befolkningens rett til fullgod mat og ernæring. Retten er nedfelt i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som Norge har ratifisert og dermed forpliktet til å følge.

Alle har rett til fullgod mat og ernæring, og eldre sykehjemsbeboere er i en særlig sårbar situasjon fordi de er avhengige av pleie og omsorg fra ansatte. For å sikre at alle sykehjemsbeboere får nyte godt av retten til fullgod mat og ernæring, må norske myndigheter styrke de ansattes kompetanse og kapasitet. Det må sikres at hver enkelt ansatt har forutsetninger for å bruke sin kompetanse i arbeidshverdagen, inkludert nok tid til å gi hver enkelt beboer et forsvarlig helsetilbud.

Å si sin mening
Medbestemmelse, ikke-diskriminering og empowerment er viktige menneskerettslige prinsipper. Vi skal ha mulighet til å kunne påvirke politikk som gjelder vår egen hverdag.

Det må derfor sørges for at eldre sykehjemsbeboernes stemmer blir hørt, og det må skje på beboernes egne premisser. Arild forteller: Bydelsutvalget var på besøk før vi skulle spise lunsj og spurte oss alle om vi likte maten, da svarte alle i kor. Ja den er god. Det er ingen som vil klage, og si de ikke liker maten, men får du de på tomannshånd så sier de sin mening.


 

12 timer er lenge å vente” er en digital fortelling som hører til “Min mathistorie” – et samarbeidsprosjekt mellom FIAN Norge og Norske Kvinners Sanitetsforening. Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering har innvilget støtte til prosjektet. Les mer om retten til mat i Norge her.

Bilde: Brita Carina Nummedal

Min siste adresse

Vi har snakket med eldre sykehjemsbeboere om hvordan det er å bo på sykehjem i Norge i dag. De har fortalt oss sine mathistorier og sammen har vi laget video. Dette er den første av fortellingene.

– Sykehjemmet er den siste adressen for kvinnen i nittiårene. Etter å ha levd et langt liv der hun har jobbet og hjulpet andre, sier hun at det er vanskelig å ikke lenger føle at hun gjør nytte for seg. Hun sitter i rullestol og får ikke beveget seg mye, men er samfunnsengasjert og holder seg oppdatert ved å lese bøker og aviser.

Hun finner glede og mening i å lese avisen for de andre beboerne rundt frokostbordet, og forteller:

«Vi er fire som sitter rundt bordet. En er blind, en har hatt en hjerneblødning og har høyre arm i fatle, men hun har en levende venstre arm og et levende ansikt. Hun sitter på den ene siden av meg. På den andre siden sitter hun som ble blind for noen år siden. Men hun hører så godt, så når jeg får ristet brød, kan hun høre at jeg spiser. Når jeg har tygget fra meg, leser jeg avisoverskriftene for henne og vi har det veldig hyggelig».

Klikk på videolenken for å se og høre hele historien.

Historien viser at mat handler om så mye mer enn x antall kalorier og vitaminer, og at det å spise sammen er en sosial aktivitet som kan bidra til økt livskvalitet. Dette er noe som løftes fram i den nye Nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold, som ble lansert i 2017. Her står måltidsglede helt sentralt, og mat-, måltid- og ernæringssituasjonen for eldre blir viet spesiell oppmerksomhet. I planen står det at “mat og måltider bør brukes mer bevisst som selvstendige tiltak for å bidra til en aktiv og meningsfull tilværelse og for å forebygge ensomhet.”

Det å kunne delta, dele av sin kunnskap, og ha mulighet til å yte hjelp er forankret i FNs prinsipper for eldre:

Eldre skal forbli integrert i samfunnet, delta aktivt i utforming og gjennomføring av politikk som direkte angår deres velferd, og dele sine kunnskaper, ferdigheter og erfaringer med yngre generasjoner. Eldre skal ha anledning til å se på muligheter til å yte tjenester og hjelp til samfunnet og å yte frivillig hjelp på områder eldre har interesse for og er skikket til.

Gjennom meningsfull deltagelse rundt frokostbordet er det mer enn bare ernæringsmessige behov som blir dekket. Gode samtaler, intellektuell stimulering, trivsel, inkludering i fellesskapet og følelsen av at man kan være til nytte er vel så viktig – for både unge og gamle.

Min mathistorie er et prosjektsamarbeid mellom FIAN Norge og Norske Kvinners Sanitetsforening. Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering har innvilget prosjektmidler.
Les mer om retten til mat på norske sykehjem her.

Foto: Marit Erdal

New Publication: Human Rights and Healthy Diets

New publication which makes the link betwen healthy diets and human rights.

Poor diets constitute the leading cause of early deaths, accounting for 1 in 5 deaths globally. Undernutrition continues to take its tolls among young children, including by contributing to deaths from common infectious childhood diseases.  With obesity on the rise, including in childhood, people are becoming further predisposed for non-communicable diseases like cancer, diabetes 2, and cardiovascular diseases.

Which obligations do governments have to protect their populations from unnecessary poor health? And what responsibility do food companies have with regards to promoting healthier diets?

Together with the research and action network FoHRC  (Food, Human Rights and Corporations) and Norway’s National Nutrition Council, we have compiled a paper with contributions from a seminar we held at the Norwegian Centre for Human Rights. With the title Human Rights and Healthy Diets, the seminar was pre-announced by asking: Does the food industry have a responsibility to respect the human right to adequate food and diet-related health.  The paper has the same focus, and explores how human rights instruments and mechanisms can be used to promote corporate respect for human rights in the food sector and how to strengthen governments’ protective obligations vis -á-vis the human rights to adequate food and health.

The paper, which has been published by the Norwegian Centre for Human Right through its Occassional Paper Series, is available here.

 

Innkalling til årsmøte for FIAN Norge 2018 med foredrag

Dato: Tirsdag 8. mai 2018
Tidspunkt: Kl. 18-20. Det vil bli enkel servering.
Sted: Frivillighetshuset, Kolstadgata 1, Tøyen, 7.etg.


Program

18.00 – 18.30: Innledning

Filmvisning: «Min mathistorie». 
Eldre sykehjemsbeboere forteller sine mathistorier, og om hvordan de opplever måltidssituasjoner. Med Marit Erdal, FIAN Norge

Foredrag: «Markedsføring av morsmelkerstatning: brudd på barns rett til helse og ernæring.»
Foredrag med Kristine Vinje, nestleder, FIAN Norge

18.30 – 20.00: Årsmøte

  1. Godkjenning av innkalling og saksliste
  2. Valg av møteleder og to referenter
  3. Gjennomgang og godkjenning av styrets årsberetning for 2017
  4. Gjennomgang og godkjenning av regnskapet for 2017
  5. Veien videre for FIAN i Norge – prioriteringer for styrearbeid kommende periode
  6. Budsjett for 2018
  7. Valg av styre, revisor og valgkomité

Av økonomiske og miljømessig hensyn, sender vi ut sakspapirene til årsmøtet per e-post. Alle sakspapirer blir også lagt ut på FIANs nettside.

En stor takk til alle medlemmer som støtter vårt arbeid med medlemskap og gaver. Dere er viktige for oss.
Vi håper å se deg på årsmøtet!

Med vennlig hilsen FIAN Norges styre


 

Sakspapirer:
Sak 1 – Inkalling til årsmøte
Sak 3 – Styrets årsberetning 2017
Sak 4 – Resultat og balanse 2017 
Sak 4 vedlegg 1 – Årsregnskap 2017
Sak 4 vedlegg 2 – Resultat avdelinger (prosjekter)
Sak 4 vedlegg 3 – Noter til årsregnskapet
Sak 5 – Veien videre for FIAN Norge
Sak 6 – Budsjett 2018 
Sak 6 vedlegg 1 – FIAN Norge budsjett for 2018

 

The World Food Crisis: The Way Out

With the world still trapped in a multifold crisis, this year’s Right to Food and Nutrition Watch will take stock of the past decade and present thought-provoking discussions and alternative solutions for finding our way out.

Described by many as a watershed moment, a decade has passed since a major food price crisis shook the entire world. Back then, international prices of all major food commodities reached their highest level in nearly 30 years, pushing the number of people living in hunger to one billion, and compromising the fundamental human rights of many more. And although some thought it to be an occasional conjuncture and the language of
crisis was on everyone’s lips, the truth is that the events of 2007/2008 simply brought the cracks of an unsustainable, broken food system into view that had been there for a long time.

This ‘crisis’ which many have referred to as a multifold food, fuel, finance, climate and even a human rights crisis forced policy-makers to
acknowledge its failures and international institutions to take a step back for reflection

Despite some progress, many of the same problems that led to the crisis in the first place persist. Today, ten years later, the socio-economic
rationale behind dominant production, distribution and consumption models remain untouched, and the guarantee of the rights to food and nutrition, water, land and other territories, as well as the rights to health, social security and a healthy environment, remain secondary to profit.

Entitled The World Food Crisis: The Way Out, this years Right to Food and Nutrition Watch marks its tenth anniversary by taking stock of the past decade and looking into the challenges and opportunities anticipated for the coming period. The publication reflects the struggles of social movements and civil society organizations to transform food systems under the auspices of human rights, solidarity, social, climate and gender justice. Ten articles, ten images, illustrating ten crucial issues of the ongoing multifold crisis, will aim to contribute to the struggle for the realization of the right to food and nutrition and food sovereignty, and to finding our way out once for all.

Commenting on the publication, Jamesina E. L. King, Commissioner and Chairperson of the Working Group on Economic, Social and Cultural Rights at the African Commission on Human and Peoples’ Rights says: “This publication presents a diversity of analyses and
examples of grassroots’ struggles to guarantee the right to food, alleviate hunger and promote dignity around the world, including in the African continent. The Watch seeks to be unique in its field and its conceptual analyses could promote academic debates, social movements’ discussions, dialogue with policymakers, and eventually, transformation
“.

The Watch is available online here and also in hard copies from FIAN Norway’s office in Oslo. Send us an e-mail if you’d like a copy at post(at)fian.no.

Photo by Krishnasis Gosh. The photo was submitted to Biodiversity International’s photo contest:’Women and Agricultural Biodiversity’.

Årsmelding 2016

FIAN Norges Årsmelding for 2016 er nå tilgjenglig både på nett og i trykt utgave. I årsmeldingen kan du lese om FIANs aktiviteter i året som har gått, om vårt politiske påvirkningsarbeid, og om våre prosjekter i India og Nepal.

Vi ønsker samtidig å benytte anledningen til å takke våre medlemmer og frivillige for god støtte. Medlemskontigenten, samt gaver fra medlemmer, er vår viktigste inntektskilde ved siden av
Noradmidlene.

ForsideDu kan laste ned årsmeldingen her!

Send oss en e-post hvis du ønsker en trykt utgave: post(at)fian.no.

Business, Human Rights, and Nutrition

Poor diets constitute the world’s leading cause of early deaths. With obesity on the rise, including in childhood, people are becoming further predisposed for cancer, diabetes 2, and cardiovascular diseases. How can a human rights-based approach to food and diet-
related health make a difference?

Together with the research and action network FoHRC (Food, Human Rights and Corporations), we gathered leading experts in the fields of human rights and nutrition at the Norwegian Centre for Human Rights on Monday 24 April 2017. Our concern at the seminar was with the impact that marketing of food products high in fat, salt or sugar (HFSS), directed to children, may have on their food choices and consumption. 

It is well documented that a high intake of HFSS foods contribute to the global childhood obesity epidemic and associated non-communicable diseases (NCDs), such as heart diseases, cancer, and diabetes 2. Aggressive marketing of such products is part of the problem.  These issues need to be discussed and acted upon from a human rights perspective, which means not only to request relevant businesses to respect human rights, but also to define protective obligations by states. 

Under international human rights law, states have an obligation to respect, protect and fulfil the right to health, the right to food, and children’s rights. The focus of this particular seminar was on the states’ protective measures, and touched upon the ongoing work in the UN to develop a General Comment on State Obligations under the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights in the Context of Business Activities.  The comment will provide an authoritative interpretation of what these state obligations entail, and help states to ensure that legislation and policies are in place to protect people whose rights are negatively affected by business activities. FIAN International has submitted an input to the process, calling for an inclusion of the Binding Treaty on Transnational Corporations and other Business Enterprises with respect to Human Rights.

Our key-note speaker for the day was Dr. Francesco Branca, the Director of the Department of Nutrition for Health and Development at the World Health Organization (WHO). He held an inspiring talk under the title Protecting human rights and preventing conflicts of interest are essential to improve nutrition. Other speakers included Kaja Lund-Iversen from the Norwegian Consumer Council, Asbjørn Eide from the Norwegian Centre for Human Rights, and Ann Louise Lie from the Centre for Development and the Environment at the University of Oslo. Liv Elin Torheim from the National Nutrition Council moderated the discussion, while Wenche Barth Eide, Coordinator of FoHRC, opened and concluded the session.

Thanks to everyone who joined us!

Photo: From the left: Dr. Francesco Branca, Asbjørn Eide, Liv Elin Torheim, and Wenche Barth Eide. Photograper: Beate Østengen.

 

 

 

Brudd på retten til amming!

Amming er et av de viktigste tiltakene globalt for å hindre sykdom og dødsfall blant barn under 5 år. At mor får tilstrekkelig informasjon og støtte til amming er en del av barns rett til helse og ernæring, beskyttet under Barnekonvensjonens artikkel 24. Uetisk markedsføring av morsmelkerstatning er et brudd på denne retten.

En ny studie publisert i tidsskriftet Public Health Nutrition viser hvordan morsmelkerstatning blir reklamert for gjennom massemedier i Thailand, Indonesia, Myanmar, Kambodsja og Vietnam.

Nye markedsmuligheter
En optimal ammepraksis globalt har potensialet til å forebygge mer enn 800 000 dødsfall blant barn under 5 år årlig. Markedsføring av morsmelkerstatning har en negativ innvirkning på
amming, ved at det undergraver mødres ønske og tro på å kunne ernære barna sine med sin egen brystmelk. Globale salgssummer for morsmelkerstatning når astronomiske høyder og er
økende. En blomstrende økonomi kombinert med en stor barnepopulasjon gjør Sørøst-Asia til et ettertraktet marked for morsmelkerstatningsindustrien.

The International Code of Marketing of Breast-milk Substitutes
Internasjonale retningslinjer for markedsføring av morsmelkerstatning er lagd for å beskytte mødre og barn mot uetisk reklamering for melkepulver. Resultatene fra studien viser at til tross for at de 5 studerte landene har adopterte fullt eller delvis det internasjonale regelverket, var det en utbredt reklamering i utakt med retningslinjene.

Behov for strengere reguleringer
De nasjonale regelverkene har svakheter som gir industrien rom til å promotere sine produkter på en uetisk måte. Studien konkluderer med at det er behov for strengere reguleringsmekanismer som en del av videre strategier for å minimere de skadelige effektene av markedsføring av morsmelkerstatning på mødre og barns ernæring og helse.

Skervet av Kristine Vinje, nestleder i FIAN Norge. Kristine er medforfatter av “Media audit reveals inappropriate promotion of products under the scope of the International Code of Marketing of Breast-milk Substitutes in South-East Asia”, utgitt i Public Health Nutrition av Cambridge
University Press, mars 2017.

Hvor kommer kaffen din i fra?

Nordmenn er kaffetørste folk. Vi ligger faktisk i verdenstoppen, det er bare finnene som drikker mer kaffe enn oss. Men vet du hvor kaffen din kommer i fra?

Det tyskbaserte selskapet Neumann Kaffee Gruppe er en global kjempe. De har selskaper i 28 land og en andel på 10% i verdens kaffemarked. Men kaffen kommer med en bismak. Da Neumanns datterselskap Kaweri Coffee Plantation Ltd etablerte en kaffeplantasje i Mubende i Uganda, ble 4000 mennesker fordrevet fra sine hjem. Nå har det blitt laget en dokumentar om historien bak plantasjen.

I august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakabe angrepet av ugandiske sikkerhetsstyrker for å gjøre plass til Kaweris kaffeplantasje. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, husdyr ble drept og fire tusen mennesker ble fordrevet.

FIAN har støttet lokalbefolkningens fredelige kamp for rettferdig oppreisning i det ugandiske rettssystemet, og har løftet fram saken til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettsforhandlingene i Uganda har nå pågått i femten år, og endelig dom er enda ikke klar. Rettssaken har blitt systematisk utsatt, og de tvangsflytta venter fortsatt på kompensasjon for det de mistet.

I den nye dokumentaren ”The Mubende Coffee Plantations and the Bitter Taste of Eviction” møter vi kvinner og menn som mistet sine hjem til kaffeplantasjen. Vi møter også Gertrud Falk fra FIAN International, som påpeker det presserende behovet for et lovverk som kan holde multinasjonale selskaper, som Neumann, ansvarlige for rettighetsbrudd.

Et slikt internasjonalt lovverk er nå under utarbeidelse i FN. De brutale hendelsene i Mubende viser hvorfor det er viktig å få lovverket på plass.

  • Lenke til dokumentarfilmen her.
  • Les mer om det pågående arbeidet i FN med menneskerettighetstraktaten for ansvarliggjøring av selskaper her.

Photo: Coffee & Beans / David Pacey

Made in India

‘Made in India’ står det på merkelappene på kjoler og skjorter som vi får kjøpt i butikker i Norge.  Men hva skjer med plaggene som ikke når fram til norske butikker? De plaggene som mangler en knapp eller har en skjev søm? Hvis de er ‘Made in India’, er det sjanse for at de havner i bakgatene i Sanjaykolonien.

Sanjaykolonien er et slumområde som har vokst fram rundt klesfabrikkene sør i New Delhi. Fasadene til fabrikkene er store og grå, og forteller ikke noe om hvilke bedrifter som holder til på innsiden. Men det er lite tvil om at det er mye aktivitet innenfor murveggene. Stedet myldrer av liv og tiltrekker seg håpefulle arbeidere fra flere stater i India. Rundt 45 000 mennesker har bosatt seg i området.

Det er som oftest menn som får seg arbeid i fabrikkene og som styrer de økonomiske transaksjonene. Kvinnene er hjemmeværende og tar seg av resten av familien. Dette betyr ikke at kvinnene går arbeidsledige. Mens mennene jobber i fabrikkene eller med handelsvirksomheten, tar kvinnene av seg det «usynlige» arbeidet som klesindustrien medfører. Plagg som ikke kommer gjennom det europeiske nåløyet havner i bakgatene, der kvinnene sorterer plagg etter farge og klargjør dem for videre produksjon. De defekte plaggene kommer ikke bare fra fabrikkene i nabolaget, men også fra andre steder i India. Hele Sanjay er fylt med tøy.

Men alt tøy i India er ikke nok til å skape et levebrød for familiene i Sanjaykolonien, når lønningene er så lave at arbeiderne ikke kan tjene til livets opphold. Mange har ikke har råd til å kjøpe nok mat, uansett hvor mange timer de jobber.

En økonomisk kjempe med en sulten befolkning
India har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste tiårene, og etablert seg som en viktig aktør på verdensmarkedet.  Men fattigdoms-
utfordringene er fortsatt enorme, og den økonomiske utviklingen har slett ikke favnet alle.  Hele 400 millioner mennesker i India – nesten 40% av befolkningen –  lever fremdeles i absolutt fattigdom, og i følge FAOs matsikkerhetsrapport fra 2015 er nærmere 200 millioner mennesker underernærte. Hver dag dør 3000 indiske barn som følge av feil- og underernæring.

Familier som lever under fattigdomsgrensen kan søke om å få rasjoneringskort. Rasjoneringskortene gir fattige familier mulighet til å kjøpe mel, ris, hirse og andre husholdningsartikler til svært subsidierte priser. Fattige husholdninger i Sanjaykolonien kan få kjøpt disse artiklene i lokale «fair price shops», men før de kommer så langt må de først ha skaffet seg et rasjoneringskort. Og det er en tung prosess i seg selv.

Retten til mat i India
India har et omfattende velferdssystem for å bekjempe sult og underernæring. I 2013 ble flere av velferdsordningene integrert i en mat-
sikkerhetslov som etablerte ordningene som rettigheter.  Velferdsordningen «Targeted Public Distribution System» (TPDS) er blant annet hjemlet i matsikkerhetsloven, og gir fattige husholdninger rett til å kjøpe fem kilo ris, mel eller hirse per person i måneden, til en subsidiert pris på 1-3 rupi per kilo. Men for å få tilgang til dette, må man altså ha rasjoneringskortet på plass. Det krever at man besitter ID-papirer og vann- eller
elektrisitetsregning for bostedet, noe som ikke er en selvfølge for fattige familier som bor i slumområder.

FIAN Delhis arbeid i Sanjaykolonien

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

FIAN Delhi bistår migrantarbeidere i Sanjaykolonien med å få tak i rasjoneringskort. Disse familiene har flyttet fra landsbygda i nabostatene Uttar Pradesh, Rajasthan, Haryana og Bihar i håp om et bedre liv i storbyen. For mange blir det med håpet, fattigdommen preger også livene deres i Delhis bakgater. FIAN Delhi er i  kontakt med 200 av disse migrantfamiliene, og har jevnlige møter i Sanjaykolonien. I tillegg til å bistå i den tunge prosessen med å anskaffe riktige papirer, holder FIAN Delhi også kurs for familiene om hvilke rettigheter de har og
hvordan de skal gå fram for å kreve disse rettighetene. Sammen med lokalsamfunnet,
opprettholder FIAN Delhi presset på lokale myndigheter slik at rettighetene kan realiseres.
Arbeidsmengden kan til tider virke uoverkommelig, men innsatsen bærer frukter. Hittil har 162 av de 200 familiene fått utstedt rasjoneringskort, og tilgangen til rent vann har blitt betydelig forbedret.

Vann og mat
Vanntanker har blitt levert samme morgen som jeg besøker Sanjaykolonien. Tankene er plassert langs en av hovedgatene, og gir beboerne tilgang til rent vann. Beboerne er helt avhengige av disse leveransene fordi de ikke har innlagt vann i sine hjem. Jeg får vite at utkjøringen av disse tankene nå skjer regelmessig som følge av målrettet påvirkningsarbeid mot lokale myndigheter. Et steg i riktig retning, tenker jeg mens jeg beveger meg innover i trange smug. Smugene er malt i pastellfarger og strekker seg på kryss og tvers i det som virker som en diger labyrint.

Jeg blir ønsket velkommen hjem til en familie med to voksne og fem barn.  Vi beveger oss oppover en bratt trapp, før vi kommer opp på et lite hustak med et tilbygget rom der familien bor. Eldstedatteren har lært seg engelsk på skolen, og oversetter mellom meg og moren. Jeg blir fortalt at familien har greid å skaffe seg rasjoneringskort, og at de har grei tilgang til butikkene der de kan få kjøpt matvarer til subsidierte priser. Problemet derimot, sier moren, er at rasjonene er utilstrekkelige og ikke dekker det de trenger av næringsrik mat. Et annet stort problem er sanitærforholdene. Sanjaykolonien har ikke et fungerende vann- og avløpssystem.

Hvor mye er denne kjolen verdt?
Vi går ned den bratte trappa, og setter oss sammen med naboene som har samlet seg i smuget. FIAN Delhi noterer hvem som har fått rasjoneringskort, hvem som har behov for bistand, hva som må forbedres. Samtidig viser kvinnene og barna plaggene og tøystykkene de jobber med. Hauger på hauger med tøy fyller rommene i smuget.

-Kjenner du til dette merket?, blir jeg spurt av en ung jente som viser fram en tynn sommerkjole hun henter fra ett av rommene. Ja, svarer jeg.
Merket er til en kjent engelsk butikkjede som har filialer i Norge.

Er den verdt mye?, spør hun videre. Jeg ser på pris-lappen, der står det stemplet 59 euro. Ja, svarer jeg og sier hva prisen ville vært i indiske rupi. Hun himler med øynene og ler. For den summen kunne man kjøpt mye der hun bor. Men klesplagget i seg selv er verdiløst. Jenta kan ikke få kjøpt eller byttet noe for plagget i New Delhi. Det er bare i Europa at kjolen er verdt 59 euro.

En lønn å leve av
Kvinnene og barna viser vei ut av labyrinten. Vi går forbi utallige rom der folk sitter og syr og klipper i klær. Det handler om å lage og produsere så mye som mulig for et nærmest umettelig marked, der ting brukes og kastes i et raskt tempo.  Og de som tjener på dette, er noen helt andre enn arbeiderne i Sanjaykolonien.

For at tekstilarbeidere i India skal kunne løfte seg selv ut av fattigdom, trenger de en lønn de kan leve av. Her har klesbransjen en stor jobb å gjøre, og et samfunnsansvar de må ta på alvor. Men arbeiderne kan ikke vente med å skaffe seg mat og rent vann til lønningene en dag kanskje blir bedre.

Staten et ansvar for å innfri retten til mat og helse, og India har kommet langt på vei med sine omfattende velferdsordninger.Problemet er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem.

Sivilsamfunnsorganisasjoner gjør her en utrolig viktig jobb med å bistå og styrke den lokale befolkningen, og å bidra til å holde myndigheter ansvarlige for sine forpliktelser. FIAN Delhi er blant disse sivilsamfunnsorganisasjonene, og med deres bistand har mange familier som lever under fattigdomsgrensen fått tilgang til mat de har krav på. Veien videre er fortsatt kronglete og lang, men den er lettere å gå når man ikke er sulten.

Støtt FIANs arbeid i India! Gi ditt bidrag her!

Tekst og foto: Marit Erdal, informasjonsansvarlig i FIAN Norge
Denne artikkelen er også utgitt i FIAN Norges årlige magasin Sulten på rettferdighet 2016 


Les om FIANs arbeid i India: