‘Made in India’ står det på merkelappene på kjoler og skjorter som vi får kjøpt i butikker i Norge. Men hva skjer med plaggene som ikke når fram til norske butikker? De plaggene som mangler en knapp eller har en skjev søm? Hvis de er ‘Made in India’, er det sjanse for at de havner i bakgatene i Sanjaykolonien.
Sanjaykolonien er et slumområde som har vokst fram rundt klesfabrikkene sør i New Delhi. Fasadene til fabrikkene er store og grå, og forteller ikke noe om hvilke bedrifter som holder til på innsiden. Men det er lite tvil om at det er mye aktivitet innenfor murveggene. Stedet myldrer av liv og tiltrekker seg håpefulle arbeidere fra flere stater i India. Rundt 45 000 mennesker har bosatt seg i området.
Det er som oftest menn som får seg arbeid i fabrikkene og som styrer de økonomiske transaksjonene. Kvinnene er hjemmeværende og tar seg av resten av familien. Dette betyr ikke at kvinnene går arbeidsledige. Mens mennene jobber i fabrikkene eller med handelsvirksomheten, tar kvinnene av seg det «usynlige» arbeidet som klesindustrien medfører. Plagg som ikke kommer gjennom det europeiske nåløyet havner i bakgatene, der kvinnene sorterer plagg etter farge og klargjør dem for videre produksjon. De defekte plaggene kommer ikke bare fra fabrikkene i nabolaget, men også fra andre steder i India. Hele Sanjay er fylt med tøy.
Men alt tøy i India er ikke nok til å skape et levebrød for familiene i Sanjaykolonien, når lønningene er så lave at arbeiderne ikke kan tjene til livets opphold. Mange har ikke har råd til å kjøpe nok mat, uansett hvor mange timer de jobber.
En økonomisk kjempe med en sulten befolkning
India har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste tiårene, og etablert seg som en viktig aktør på verdensmarkedet. Men fattigdoms-
utfordringene er fortsatt enorme, og den økonomiske utviklingen har slett ikke favnet alle. Hele 400 millioner mennesker i India – nesten 40% av befolkningen – lever fremdeles i absolutt fattigdom, og i følge FAOs matsikkerhetsrapport fra 2015 er nærmere 200 millioner mennesker underernærte. Hver dag dør 3000 indiske barn som følge av feil- og underernæring.
Familier som lever under fattigdomsgrensen kan søke om å få rasjoneringskort. Rasjoneringskortene gir fattige familier mulighet til å kjøpe mel, ris, hirse og andre husholdningsartikler til svært subsidierte priser. Fattige husholdninger i Sanjaykolonien kan få kjøpt disse artiklene i lokale «fair price shops», men før de kommer så langt må de først ha skaffet seg et rasjoneringskort. Og det er en tung prosess i seg selv.
Retten til mat i India
India har et omfattende velferdssystem for å bekjempe sult og underernæring. I 2013 ble flere av velferdsordningene integrert i en mat-
sikkerhetslov som etablerte ordningene som rettigheter. Velferdsordningen «Targeted Public Distribution System» (TPDS) er blant annet hjemlet i matsikkerhetsloven, og gir fattige husholdninger rett til å kjøpe fem kilo ris, mel eller hirse per person i måneden, til en subsidiert pris på 1-3 rupi per kilo. Men for å få tilgang til dette, må man altså ha rasjoneringskortet på plass. Det krever at man besitter ID-papirer og vann- eller
elektrisitetsregning for bostedet, noe som ikke er en selvfølge for fattige familier som bor i slumområder.
FIAN Delhis arbeid i Sanjaykolonien
Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.
FIAN Delhi bistår migrantarbeidere i Sanjaykolonien med å få tak i rasjoneringskort. Disse familiene har flyttet fra landsbygda i nabostatene Uttar Pradesh, Rajasthan, Haryana og Bihar i håp om et bedre liv i storbyen. For mange blir det med håpet, fattigdommen preger også livene deres i Delhis bakgater. FIAN Delhi er i kontakt med 200 av disse migrantfamiliene, og har jevnlige møter i Sanjaykolonien. I tillegg til å bistå i den tunge prosessen med å anskaffe riktige papirer, holder FIAN Delhi også kurs for familiene om hvilke rettigheter de har og
hvordan de skal gå fram for å kreve disse rettighetene. Sammen med lokalsamfunnet,
opprettholder FIAN Delhi presset på lokale myndigheter slik at rettighetene kan realiseres.
Arbeidsmengden kan til tider virke uoverkommelig, men innsatsen bærer frukter. Hittil har 162 av de 200 familiene fått utstedt rasjoneringskort, og tilgangen til rent vann har blitt betydelig forbedret.
Vann og mat
Vanntanker har blitt levert samme morgen som jeg besøker Sanjaykolonien. Tankene er plassert langs en av hovedgatene, og gir beboerne tilgang til rent vann. Beboerne er helt avhengige av disse leveransene fordi de ikke har innlagt vann i sine hjem. Jeg får vite at utkjøringen av disse tankene nå skjer regelmessig som følge av målrettet påvirkningsarbeid mot lokale myndigheter. Et steg i riktig retning, tenker jeg mens jeg beveger meg innover i trange smug. Smugene er malt i pastellfarger og strekker seg på kryss og tvers i det som virker som en diger labyrint.
Jeg blir ønsket velkommen hjem til en familie med to voksne og fem barn. Vi beveger oss oppover en bratt trapp, før vi kommer opp på et lite hustak med et tilbygget rom der familien bor. Eldstedatteren har lært seg engelsk på skolen, og oversetter mellom meg og moren. Jeg blir fortalt at familien har greid å skaffe seg rasjoneringskort, og at de har grei tilgang til butikkene der de kan få kjøpt matvarer til subsidierte priser. Problemet derimot, sier moren, er at rasjonene er utilstrekkelige og ikke dekker det de trenger av næringsrik mat. Et annet stort problem er sanitærforholdene. Sanjaykolonien har ikke et fungerende vann- og avløpssystem.
Hvor mye er denne kjolen verdt?
Vi går ned den bratte trappa, og setter oss sammen med naboene som har samlet seg i smuget. FIAN Delhi noterer hvem som har fått rasjoneringskort, hvem som har behov for bistand, hva som må forbedres. Samtidig viser kvinnene og barna plaggene og tøystykkene de jobber med. Hauger på hauger med tøy fyller rommene i smuget.
-Kjenner du til dette merket?, blir jeg spurt av en ung jente som viser fram en tynn sommerkjole hun henter fra ett av rommene. Ja, svarer jeg.
Merket er til en kjent engelsk butikkjede som har filialer i Norge.
Er den verdt mye?, spør hun videre. Jeg ser på pris-lappen, der står det stemplet 59 euro. Ja, svarer jeg og sier hva prisen ville vært i indiske rupi. Hun himler med øynene og ler. For den summen kunne man kjøpt mye der hun bor. Men klesplagget i seg selv er verdiløst. Jenta kan ikke få kjøpt eller byttet noe for plagget i New Delhi. Det er bare i Europa at kjolen er verdt 59 euro.
En lønn å leve av
Kvinnene og barna viser vei ut av labyrinten. Vi går forbi utallige rom der folk sitter og syr og klipper i klær. Det handler om å lage og produsere så mye som mulig for et nærmest umettelig marked, der ting brukes og kastes i et raskt tempo. Og de som tjener på dette, er noen helt andre enn arbeiderne i Sanjaykolonien.
For at tekstilarbeidere i India skal kunne løfte seg selv ut av fattigdom, trenger de en lønn de kan leve av. Her har klesbransjen en stor jobb å gjøre, og et samfunnsansvar de må ta på alvor. Men arbeiderne kan ikke vente med å skaffe seg mat og rent vann til lønningene en dag kanskje blir bedre.
Staten et ansvar for å innfri retten til mat og helse, og India har kommet langt på vei med sine omfattende velferdsordninger.Problemet er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem.
Sivilsamfunnsorganisasjoner gjør her en utrolig viktig jobb med å bistå og styrke den lokale befolkningen, og å bidra til å holde myndigheter ansvarlige for sine forpliktelser. FIAN Delhi er blant disse sivilsamfunnsorganisasjonene, og med deres bistand har mange familier som lever under fattigdomsgrensen fått tilgang til mat de har krav på. Veien videre er fortsatt kronglete og lang, men den er lettere å gå når man ikke er sulten.
Støtt FIANs arbeid i India! Gi ditt bidrag her!
Tekst og foto: Marit Erdal, informasjonsansvarlig i FIAN Norge
Denne artikkelen er også utgitt i FIAN Norges årlige magasin Sulten på rettferdighet 2016
Les om FIANs arbeid i India:
