Blindspor i matdebatten

(En forkortet versjon av denne kommentaren står på trykk i Aftenpostens papirutgave i dag):

Av Ola T. Westengen, styremedlem i FIAN Norge

Aftenposten publiserte onsdag 16. oktober en såkalt innsikt-artikkel oversatt fra Washington Post som kobler Afrikas sultproblem med at genmodifiserte planter ikke slipper til på det Tanzanianske markedet. Artikkelen tar opp noen interessante aspekter ved den såkalte GMO-debatten, men vinklingen om at folk sulter fordi Tanzania har en restriktiv genteknologilovgivning er søkt.

Det er mange brister i denne argumentasjonen. For det første er det viktig å huske at sult skyldes at folk ikke har tilgang på nok og riktig mat, ikke at det mangler mat på det lokale eller globale markedet. For det andre er landbruk i Tanzania og de fleste andre Afrikanske land et levebrød for fattige folk som stort sett får sine frø via den uformelle økonomien. De sparer frø fra egen avling eller bytter og kjøper dem fra det lokale markedet. Det finnes mange gode nye sorter utviklet med konvensjonell planteforedling uten bruk av GM-teknologi, men den offentlige og kommersielle frøsektoren dekker bare en liten del av den totale frøforsyningen. De fattige har dårlig tilgang til nye sorter både fordi de mangler kjøpekraft og fordi infrastrukturen i den formelle sektoren er dårlig. Innføring av kostbare genmodifiserte sorter vil ikke endre på disse strukturelle problemene. Det er mye ideologi i GMO-motstanden, men også mye virkelighetsfjernhet blant proponentene. Journalisten velger dessuten et dårlig eksempel for å gi artikkelen en «human touch» ved å besøke en Masai landsby. Masaiene er pastoralister og driver tradisjonelt ikke med jordbruk. Mat er en viktig del av folks kultur, og det er noe respektløst ved å foreskrive en kur for sultne folk uten å spørre hva de selv ønsker.

Aftenposten satt denne artikkelen på trykk 16. oktober, datoen FN hvert år markerer verdens matdag. I år var temaet for verdens matdag at det er viktig å se på mat i sammenheng med helse, miljø og rettferdig fordeling, som en del av et “sustainable food system”. I Norge har vi en av verdens strengeste genteknologilover som regulerer dyrking av genmodifiserte sorter nettopp av slike hensyn. Ville noen kjøpt argumentasjonen om Washington Post besøkte en romleir i Norge, pekte på nøden og koblet den med at det ikke er lov å dyrke genmodifisert mais her til lands?