Peoples’ Nutrition is Not a Business

The right to adequate food and nutrition is violated across the world on a daily basis. Simultaneously, food and nutrition is becoming big business and corporations are increasingly taking control over food production, institutions and policy spaces. Bearing witness to this corporate capture, FIAN is partaking in the publication of the Right to Food and Nutrition Watch. This year’s edition is entitled “Peoples’ Nutrition is Not a Business” and exposes the impact of business operations on peoples’ livelihoods.

The Norwegian launch of the annual civil society-led peer publication Right to Food and Nutrition Watch saw some of Norway’s leading experts in the fields of human rights and nutrition come together to discuss challenges related to the corporate capture of nutrition and food policies. The launch was the main event at a seminar held by the research collaboration LEVE – Livelihood in Developing Countries at the University of Oslo.

Asbjørn Eide from the Norwegian Centre for Human Rights welcomed the audience before passing on the word to the coordinator of LEVE, Sidsel Roalkvam. Special attention was given to the interdisciplinary research network on Food, Human Rights and Corporations (FoHRC), which has grown out of a series of activities under the LEVE network. FoHRC seeks to explore how human rights mechanisms and instruments can be used to promote corporate respect for human rights in the food sector, and how to strengthen governments’ obligations – particularly with regards to the right to food and health. Wenche Barth Eide, from the Department of Nutrition at the University of Oslo, currently heads FoHRC and further introduced the exciting seminars that the network has planned for 2016.

It was strange to be Norwegian in Geneva this year – Lovise Ribe
Highlights from the 4th UN forum on Business and Human Rights were also presented, with Sidsel Roalkvam offering her thoughts and reflections together with Abraham Afrim-Nahr from the Norwegian Center for Human Rights and Lovise Ribe, Executive Director of FIAN Norway.

Lovise Ribe

Lovise Ribe

Afrim-Nahr brought attention to the current Treaty discussions in the UN  – how can a Binding Treaty on Business and Human Rights be developed and implemented? There are still many unanswered questions, but a key issue is to figure out how to provide effective access to remedies.

Ribe had participated in this year’s UN Forum and told us that Norway did not take part in the Treaty discussions. Norway’s non-presence in this important process is in stark contrast to the country’s previous prominent role in the development of the voluntary guidelines on business and human rights (UN Guiding Principles on Business and Human Rights – UNGP). It was indeed “strange to be Norwegian in Geneva this year”, Ribe said.

Corporate Capture of Food and Nutrition Governance
The keynote speaker of the day was Flavio Valente, Secretary-General of FIAN International. He held a highly inspirational speech about the corporate capture of food and nutrition governance, and how the private sector is infiltrating all policy spaces and doing so progressively. He said that after the food crisis in 2007, landgrabs, corporate capture of water, and frontal attack of seeds became rampant and apparent.

Corporate conflicts of interest in public policy are jeopardizing peoples’ right to food and nutritional sovereignty. One of the examples given was the collapse of the UN Standing Committee on Nutrition (SCN) and its absorption into the more medicalized Scaling Up Nutrition (SUN) initiative, which currently has 123 businesses as members. Systemic causes of malnutrition remain unaddressed and local capacities to respond to malnutrition are minimized, privileging a global nutrition industry.

Valente also brought to attention how human rights involve obligations: states are duty bearers with the obligation to respect, protect and fulfill human rights. It is clear that the present economic model cannot guarantee the conditions for national governments to fulfill their human rights obligations, including the right to adequate food and nutrition.

Can collaborations be successful?
Liv Elin Torheim, the leader of the National Nutrition Council in Norway, argued that collaborations with the private sector may prove fruitful given certain circumstances. She said that Norway has succeeded in collaborating with the private sector in a salt partnership, where the industry is reducing the amount of salt in their products. There is also a plan to reduce the amount of saturated fat. Torheim pointed to the possible positives outcomes of cooperating with the private sector, but still noted the importance of not letting them set the standards or taking excessive control.

Asbjørn Eide

Asbjørn Eide

Asbjørn Eide brought the discussion to an international level in his presentation about non-state actors in decision-making processes and how the quartette of governments, civil society organizations, corporations, and national human rights institutions interact. He said that civil society organizations play an important role in promoting the political will of governments in realizing human rights.

Commenting upon the issues raised, Gunnvor Berge from the Norwegian Ministry of Foreign Affairs, stated that she sees “glimmers of hope amidst all the challenges.” With the Sustainable Development Goals (SDGs) aiming to end hunger by 2030, she talked about the possibility of today’s generation being the first generation in history to experience zero hunger. The question, however, remains how this will be achieved. She challenged Valente on how to bring the agenda forward. Valente replied that is it important to stay angry.

Business as usual may lead to death
I am angry. Business as usual may mean dying for people on the ground,” Valente said. He stated that we need a Binding Treaty on Business and Human Rights to end impunity. That corporate capture is putting human rights at great risk. That we need to be angry about corporate abuse.

With this strong call for action, the launch ended on a high note that inspired the participants to stay engaged in the fight for human rights. The event allowed for different view points on business and human rights to be discussed, but it is fair to say that Valente’s last words had a particularly strong impact on the audience.

The Norwegian launch of Right to Food and Nutrition Watch 2015 took place on 15 December at the Norwegian Centre for Human Rights. It was hosted by FIAN Norway, LEVE – Livelihood in Developing Countries from the University of Oslo and LEVE’s research network on Food, Human Rights and Corporations (FoHRC).

To support the Binding Treaty on Business and Human Rights, see the Treaty Alliance’s website.

Cover Photo: Flavio Valente. Photographer: Kristin Slungård/FIAN Norway

Launch of the Right to Food and Nutrition Watch 2015

Welcome to the Norwegian launch of The Right to Food and Nutrition Watch –
Peoples’ Nutrition is Not a Business.

Time: Tuesday 15 December, 11:45 – 15.30
Place: Norwegian Centre for Human Rights, Cort Adelersgate 30 / Seminar Room Asbjørn Eide

FIAN Norway and LEVE – Livelihood in Developing Countries (UiO) are very happy to invite you to a seminar on Tuesday 15 December at the Norwegian Centre for Human Rights, where we will be launching the annual publication The Right to Food and Nutrition Watch.  This year’s
edition is entitled People’s Nutrition is not a Business. It focuses upon the corporate capture of governance, and exposes the impact of business operations on peoples’ livelihoods.

Prior to the launch we will provide a brief presentation of LEVE’ research group Food, Human Rights and Corporations (FoHRC), and share with you some highlights from this year’s UN Forum on Business and Human Rights.

Introduction by: Sidsel Roalkvam and Wenche Barth Eide, LEVE/FoHRC, University of Oslo.
Keynote Speaker: Flavio Valente, FIAN International, Heidelberg

Other speakers and commentators include:
Liv Elin Torheim – National Nutrition Council
Asbjørn Eide – Norwegian Centre for Human Rights
Thomas Mosberg-Stangeby, Ministry of Foreign Affairs

The seminar is organized by: FIAN Norway, LEVE, and LEVE’s research group FoHRC.
The event is open and free to everyone, but requires registration. Please register through this link!

For more information, please contact:

Ressursen som ble tatt for gitt

95 prosent av all mat som produseres i verden har sitt grunnlag i jord. Likevel er matjord en av våre mest oversette ressurser. Vi bruker verdens matdag 16. oktober til å sette fokus på denne oversette ressursen.

2015 er året da FNs tusenårsmålene ser sin slutt, og nye mål er blitt forhandlet fram. FNs nye bærekraftsmål skal fungere som en global arbeidsplan for samfunnsutvikling. Samtidig er 2015 utpekt av FN som “året for jordsmonn”.

Bærekraftsmål nummer to sikter på å «utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk».

For at målet skal nås er det viktig å ta vare på jorda, og her kan Norge bidra. Jordbruket har de siste 50 åra hatt en enorm produksjonsøkning, men dette er noe som har gått på bekostning av fruktbarheten i jordsmonnet. Industrilandbruket tærer ut næringsstoffene i jorda og reduserer mangfoldet og kvantiteten av biomassen. Konsekvensene er et jordsmonn i ubalanse med mindre fertilitet og redusert evne til å binde CO2. Klarer vi ikke å snu utviklingen med stor erosjon og degradering av jord verden over, står vi i fare for å miste selve grunnlaget for matproduksjon.

Dette er alvorlig, men mulig å gjøre noe med. Å legge om matproduksjonen i en mer bærekraftig retning handler i stor grad om å ta bedre vare på jorda. Et sunt jordsmonn vil holde bedre på vann, noe som er viktig i områder rammet av tørke. Et sunt jordsmonn vil binde mer karbon, og kan på den måten være et hjelpemiddel i kampen mot klimaendringene. Et sunt jordsmonn gir planter som er mer motstandsdyktige overfor sykdommer og skadedyr, og et sunt jordsmonn er helt essensielt for en matproduksjon som gir tilstrekkelig og næringsrik mat til hele verdens befolkning.

De nye bærekraftsmålene er universelle; det betyr at de også gjelder i Norge. Vårt store forbruk av fossil energi, kunstgjødsel og proteinrikt fôr her hjemme er med på å redusere muligheten for at bærekraftsmålene nås globalt. Selv om vi har store beitearealer, er det bare tre prosent av det norske arealet egnet til å dyrke mat. Når vi bygger ned matjord i Norge eller lar være å utnytte beiteressursene, må vi legge beslag på andre lands jordbruksarealer gjennom økt import. I et internasjonalt perspektiv er dette usolidarisk, da alle land bør har mulighet til, og ikke minst være pliktige til, å sørge for mat til sin egen befolkning. Med en økende befolkning er det viktig at vi tar vare på det lille dyrkbare arealet vi har, for å kunne produsere mat i Norge også i framtiden.

Blant verdens fattige er det mange som lever direkte av jorden; de er småskala matprodusenter. Disse sliter ofte med dårlig jordkvalitet, og har langt mindre avlinger enn de kunne ha hatt med tilgang på riktige innsatsfaktorer og infrastruktur. Det ligger et enormt potensiale i å løfte småbønder ut av fattigdom gjennom en større satsing på landbruk i utviklingsarbeidet vårt. Dette må selvfølgelig dreie seg om bærekraftige metoder som har som mål å bygge opp fruktbarheten i jorden, heller enn å utarme den. Bekjempelse av fattigdom er også uløselig knyttet til en rettighetskamp for marginaliserte grupper, som ikke nødvendigvis nyter godt av en generell økonomisk vekst. En inkluderende vekst og en rettferdig ressursfordeling må derfor være overordnede mål for all bistand til landbruket.

Å satse på landbruket er flere ganger så effektiv fattigdomsreduksjon som investering i andre næringer. Det er dermed merkelig at landbruk – så langt – ikke er et satsingsområde i det norske bistandsbudsjettet. En forutsetning for å oppnå bærekraftsmål nummer to er at Norge øker sin satsing på bærekraftig landbruk med en menneskerettslig tilnærming. Undertegnede organisasjoner forventer at Norge nå viser at vi er beredt på å satse og støtte opp om FNs bærekraftsmål, gjennom å være tydelige og ambisiøse i hvordan Norge vil gå frem for å oppnå disse.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen den 16. oktober 2015.  Den er skrevet av Lovise Ribe i FIAN , Merete Furuberg i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Mari Gjengedal i Spire og Kari Helene Partapuoli i Utviklingsfondet.

Bli med på årets feiring av verdens matdag den 16. oktober. Dørene åpner kl. 19:00 på Blå. Les mer på Facebook!

Foto: Cultivation in West Bengal, India. Copyrights: Kuntal Kumar / AgriCultures Network


MatBeat – vi feirer verdens matdag!

16. oktober er verdens matdag og vi inviterer til fest!  Vi byr på en helaften med kåseri, samtaler, teater, konsert og mat. Arrangementet er gratis – det eneste du trenger å ta med er godt humør! Velkommen til MatBeat!

Sted: Blå, Brenneriveien 9c i Oslo
Tid: Vi åpner dørene kl. 19:00

Mat er en menneskerett og en forutsetning for et verdig liv.  Men mennesker som sulter mangler ikke bare mat.  De mangler også tilgang på ressurser.  I årets feiring av verdens matdag setter vi fokus på den ressursen som gir grunnlag for 95% av all mat i verden – nemlig jord.

Vi spør: Hva er egentlig jord? Hva er forskjellen på god og dårlig jord? Hva betyr tilgangen til jord for verdens fattigste? Hvordan burde vi forvalte denne grunnleggende, men ofte oversette, ressursen?

Samtaler med:
Anne Beathe Tvinnereim – 2. nestleder i Senterpartiet
Elise Matilde Lund – landbruks- og forskningsformidler
Anders Næss – økologisk økonom, bonde og matjordentusiast
Hans Morten Haugen – professor i internasjonal diakoni og talsperson for retten til mat

Forestilling med:
Det Andre Teatret

Konsert med:
Broen og Nora Konstanse

Kveldens konferansier:
Siri Helle – agronom og skribent

FIAN, Norsk bonde- og småbrukarlag, Spire og Utviklingsfondet ønsker deg velkommen til årets MatBeat, på Blå i Oslo, 16. oktober kl 19:00!

Arrangementet er gratis. 20 års aldergrense i døra.

Link til Facebook: trykk her!

Vel møtt!

Mat er Sikkerhetspolitikk

Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land den 29. oktober 2014, og er skrevet av Mari Gjengedal (leder for Spire), Kari Helene Partapuoli (daglig leder i Utviklingsfondet) og Lovise Ribe (daglig leder i FIAN Norge).

Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk, skriver Spire, Utviklingsfondet og FIAN i denne kronikken på trykk i Vårt Land.

I kampen mot terror, ekstremisme og voldelige konflikter bruker verdenssamfunnet militær makt og debatterer ideologiske og religiøse skillelinjer. Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk.

Vi representerer utviklings­organisasjoner som jobber for global matsikkerhet, er opptatt av fattigdomsbekjempelse og bedre kår for fattige matprodusenter. Næringsrik mat og rent vann er grunnleggende menneskerettigheter, og det er nok ressurser i verden til at alle kan nyte disse rettighetene.

Investeringer i bærekraftig landbruksutvikling er et ­effektivt middel for å bekjempe­ fattigdom og redusere antall mennesker­ som lider av sult og underernæring. Bærekraftig landbruksutvikling er også helt nødvendig for å møte de store utfordringene­ klimaendringene utgjør for verdens matproduksjon – spesielt i utviklingsland.

Retten til mat. Men arbeidet med matsikkerhet handler ikke bare om fattigdomsbekjempelse. Matsikkerhet er en forutsetning for stabil samfunnsutvikling og fredelig sameksistens. Arbeidet for retten til mat er derfor også i høyeste grad sikkerhetspolitikk.

Det er mange grunner til at kriger og terrorisme oppstår. En viktig årsak til at gnisten kan ­utvikle seg til en storbrann, er ofte fattigdom, sult og mangel på livsmuligheter.

Globalisering innebærer ikke bare økte ulikheter mellom fattig og rik, men også at stadig flere ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi har kunnskap om den ulikheten og urettferdigheten de opplever.

Å se mennesker i den rike delen­ av verden leve i overflod mens en selv ikke har nok mat til å mette sin egen familie, gir gode­ grunner til sinne og frustrasjon. Klimaendringene har gjort matproduksjonen enda mer sårbar og vil i fremtiden ytter­ligere kunne øke konfliktnivået­ på lokalt, nasjonalt og globalt plan.

Matmangel. Opp gjennom verdenshistorien har matmangel og fordeling av matressurser ført til mange konflikter. Sjef for avdeling for Beskyttelse og samfunnssikkerhet ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte tidligere i høst: «Tilgang til mat og vann er blant menneskers aller mest grunnleggende behov, og dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten.»

Det er etter hvert mange som har påpekt sammenhengen mellom høye matpriser og den arabiske våren. De første demonstrasjonene i Tunisia var protester mot høye priser på brød, og både i Bahrain, Marokko, Yemen, Egypt og Jordan var det såkalte brødprotester i tiden før den arabiske våren.

De store endringene i Midt­østen handler selvfølgelig ikke bare om mat. Det er allikevel stor enighet om at det er en sammenheng mellom opp­rørene, matvareprisene og ­landenes sårbarhet for inflasjon på verdens matmarked.

Mat er også et kjent våpen i krig. Al-Shabab i Somalia har holdt nødhjelp tilbake fra befolkningen og til tider bevisst tatt kontroll over matressursene. Dette har vært en av metodene deres for å rekruttere krigere og kontrollere befolkningen.

Mot dette historiske bakteppet­ er det innlysende at retten til mat bør være en integrert del av Norges og andre lands sikkerhetspolitikk. Men i den snart 13 år lange krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om viktigheten av retten til mat og bekjempelse av sult og underernæring. Arbeidet med matsikkerhet, spesielt med retten til mat, er stort sett forbeholdt utviklingsorganisasjoner.

Norge er sterkt integrert i ­internasjonal økonomi og politikk, og dermed også sårbare overfor internasjonale omveltninger. Det er ikke utenkelig at vi selv kan ende opp som et direkte mål for voldelige grupper, og vi må gjøre det vi kan for å bygge opp en fredelig verden på lang sikt.

Vi skjønner at det er litt for drøyt å sette direkte likhetstegn mellom verdens fattigdom og de sikkerhetsmessige truslene mot vårt eget land. Derimot er det ikke for drøyt å påstå at mennesker som får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter sannsynligvis utgjør en mindre trussel mot omverdenen enn hvis det motsatte er tilfelle.

Økte matpriser. Hva mener vi norske myndigheter bør gjøre? Jo, bidra enda mer til matsikkerhet over bistandsbudsjettet og rette søkelyset spesielt mot grunnleggende rettigheter som mat og vann. Ofte ser vi at økte matpriser og manglende mat­tilgang kan være nok til å skubbe en ustabil situasjon ut av kontroll.

Samtidig vet vi at landbruket utgjør den sektoren som vil bidra til størst utviklingseffekt dersom den investeres i. Gi derfor mer støtte til landbruksutvikling som har de aller fattigste og mest sårbare som målgruppe.­ Slik kan de selv skape seg et bedre­ liv og få muligheten til å forsørge seg selv. Økt levestandard for de aller fattigste i verden er god sikkerhetspolitikk, også for Norge.


Foreldre kan ikke ta kampen alene


Tim Lobstein fra World Obesity Federation var til stede på konferansen ‘Corporations in the Global Food System and Human Rights’ på Norsk Senter for Menneskerettigheter den 11. og 12. september. Budskapet: Frivillige retningslinjer for multinasjonale selskaper for å hindre markedsføring rettet mot barn fungerer ikke. Barn blir utsatt for reklame, og selskapene vet nøyaktig hva de gjør.

Det er ingen hemmelighet at overvekt er et verdensproblem og at den unge generasjonen i særlig grad lider. Det som kanskje ikke er så åpenbart, er at multinasjonale selskaper bruker enorme summer på å markedsføre sine produkter direkte til barn og unge. På verdensbasis har matindustrien det desidert største markedsføringsbudsjettet, og 60 % av budsjettet går til markedsføring av mat og drikke med høyt fett- og sukkerinnhold.

Lobstein viser flere eksempler på hvordan selskapene har en enorm påvirkning på hva barn spiser. Stikkord er fargen, smaken og formen på maten. Hadde vi eliminert tilsatt farge og kunstig smak, ville det utgjort en enorm forskjell, sier han, og viser til hvordan tilsatt farge og smak, f.eks i yoghurt og frokostblanding, gir assosiasjoner til frukt, selv om produktene i hovedsak består av fett og sukker. Videre viser han til den såkalte ”masehøyden” i butikken, der usunn mat blir strategisk plassert nær gulvet, mens frukt og grønnsaker plasseres utenfor barns rekkevidde.

Matindustrien påvirker barn både via TV-reklame og barnespill på nettbrett, sier Lobstein. I begge tilfeller brukes ofte kjente tegneseriefigurer for å tiltrekke barns oppmerksomhet. Nestlè brukes som eksempel på et selskap som også benytter seg av produktplassering i barneprogrammer. Lobstein peker videre på en «normalisering» av usunn mat som en viktig markedsføringsstrategi, slik vi ser f.eks hos McDonalds, som vil fremstå som en naturlig del av hverdagslivet.

Trenden er at markedsføringen rettes mot yngre og yngre barn og når stadig bredere grupper. Selskaper som Nestlè og Coca Cola gjemmer seg bak at de bidrar til økonomisk vekst, mens deres bidrag i realiteten går til fedmeepidemien og en massiv økning i livsstilssykdom verden over. I land hvor dødelighet fra smittsomme sykdommer fremdeles er høy, skaper denne ekstra byrden av livsstilssykdom et enormt press på et allerede utilstrekkelig helsevesen.

Kampene mellom foreldre og barn som foregår ved butikkhyllene hver eneste dag, skulle vært en kamp mellom helsemyndighetene og industrien, mener Lobstein. Det er opp til myndighetene å regulere markedsføringen mot barn. Foreldre kan ikke ta kampen mot milliardindustrien alene.

Av Cecilia Sognnæs og Lovise Ribe

Film som våpen

Småbønder mister sitt levebrød i møtet med internasjonal storkapital. Men tragedier som dette skaper også håp!

Av Maria Sørlie Berntsen (HRHW) og Tom Henning Bratlie (FIAN)

Filmen No Land No Food No Life tar oss med til Mali, Uganda og Kambodsja. Her får vi møte småbønder som alle har mistet sitt land – og dermed også sitt levebrød, i et brutalt møte med store landbruksselskaper. Regissør Amy Miller gjestet Oslo under årets Human Rights, Human Wrongs-festival, og satt landran på agendaen. (Se intervju med Miller lenger ned.)


I byen Kalangala, på Bugala-øyen ved Viktoriasjøen i Uganda står en gammel mann og ser ut over jordet. Huset hans  er det bare er pinneved igjen av. Banan- og kaffeplantene hans ble røsket opp med roten da selskapet BIDICO gjorde krav på markene for å forvandle dem til palmeoljeplantasjer. Mannen marsjerte til myndighetene i protest, men hans bønn førte ikke frem. I stedet ble han arrestert.

I alle landsbyene vi besøker gjennom filmen fortelles liknende historier. Alle forteller om aggressive overtagelser, med myndigheters og Verdensbankens velsignelse. Og om skoler, helsestasjoner, elektrisitet og økonomisk kompensasjon som ble lovet, men som aldri kom. De forteller  også om en tid da familiene i området hadde rikelig med mat. Ris, mais, bøfler og vannmelon. Om barn som gikk på skole.


– Én million mennesker rammes av landran globalt. Dette er vår tids kolonialisme, sa regissør Amy Miller etter den første visningen filmen, i dialog med Kristin Kjæret, daglig leder i FIAN Norge. – Det understreker at landran ufrivillig angår oss alle, ikke minst i Norge som sitter på verdens største statlige investeringsfond. For hvordan sikrer vi egentlig at ikke oljefondets over 7000 investeringer verden over er innblandet i landran?, spør Kjæret.

Budskapet til en menneskerettighetsaktivist fra Kambodsja i filmen lyder som følger;

“We would like Europe to consider that producing sugar and exporting it to Europe, involves human rights violations here”.

En brutal virkelighet for bøndene til tross, etter møtet med Miller hersker det liten tvil om potensialet i dokumentaren som medium til å forandre verden.

Det nytter!

Miller bringer med seg langt mer enn tragiske historier. Hun kan melde om gode nyheter i alle tre land, deriblant at gigantiske forbrukeren av sukker, Coca Cola, nylig har signert The Clean Sugar Campaign som følge av filmens premiere i Amsterdam i år. De lover dermed å ikke lenger å kjøpe sukker innblandet i landran. Innen utgangen av 2014 følger Pepsi etter. Nyheten ble mottatt med stor applaus fra et engasjert publikum på Victoria kino.

Miller har klokketro på oss enkeltmennesker – på deg og meg – i kampen for en rettferdig verden, og på dokumentarfilmens rolle i å skape endring.

”Theres not one film that will turn people into revolutionaries, but there are series of films, music, events and people in our lives that make us into agents of change”


Amy Miller besøkte Human Rights Human Wrongs i år. I fjor var hun representert med filmen Carbon Rush. Fot Tom Henning Bratlie

 Intervju med Amy Miller, regisør av No Land No Food No Life.

– Hvorfor lagde du en film om landran?

– Det er så lite oppmerksomhet rundt disse problemene og jeg har stor tro på dokumentarer, i tillegg til at jeg hadde muligheten til å lage den. Det er urovekkende at folk ikke vet om at dette foregår i så stor grad som det gjør, så dette er min måte forsøke å endre dette på.

– Til publikummet etter visningen sa du at du var overrasket over at du fikk filmen finansiert?

– Jeg har sterke synspunkter i filmene mine, som denne som er antikapitalistisk og antikolonialistisk. Derfor blir jeg alltid overrasket over å bli finanaisert, spesielt når det ikke ligger noen form for sensur bak.

– Er det vanlig at du har så sterke synspunkter i filmene dine?

– Jeg later ikke som jeg er objektiv. Jeg er ikke bare en observatør. Jeg forsøker å lage filmene mine på en måte som gjør at publikum tar stilling.

– Du har sagt at det er viktig med folkeopplysning. Hvorfor?

– Mat er noe alle trenger, og folk har ofte veldig dårlig kunnskap om hvor mat kommer fra. Mange er ikke klar over at bønder verden over blir fratatt jorda si til fordel for storindustrielt jordbruk. For meg handler det om å ta kontroll over de store selskapene, og at småbønder selv skal kunne bestemme over sitt land og sine liv.

– Men lager ikke de store selskapene også ernæringsrik og god mat?

– Småbønder for eksempel på Cuba, bruker lite eller ingen kunstig gjødsel. Myten om at en trenger stor agro-business for å gi verden mat, tar ikke opp i seg distribusjonsproblemet. Det produseres nok mat i verden som det gjør. Folk sulter fordi de ikke har tilgang til den.

– Lagde du filmen i et menneskerettighetsperspektiv?

– Det er definitivt elementer av menneskeretter her. Men jeg er mest opptatt av folks hverdag og hvordan den påvirkes av landran. Jeg finner semantikken rundt menneskerettigheter problematisk.

– Hvorfor?

– Fordi det innebærer en bestemt oppfatning av hva som er rett og galt, basert på nasjonale og internasjonale institusjoner som vi som enkeltmennesker har blitt født inn i, uten påvirkningsmulighet. De innebærer et veldig vestlig språk og vestlige verdier.

– Kan du tenke deg hvorfor norske skoleelever ofte ikke nevner retten til mat, som en elementær menneskerett, mens de alltid nevner rett til undervisning og ytringsfrihet?

– Jeg tror nyliberalismen har lurt folk til å tenke at man ikke kan identifisere seg selv som en bonde. Folk skal være intellektuelle, tenkere. Folk har mer rett på intellektuelle jobber, og derfor er det viktigere med ytringsfrihet. Mat er sekundært, siden folk er så avskåret fra hele matkjeden. Mat kjøper man på butikken. Barn vet ofte ikke at kjøtt kommer fra noe som har vært et levende dyr. Hadde folk innsett at det å lage og kultivere mat er uhyre viktig for å overleve, ville det fått større betydning. Jeg tror nyliberalismen gir folk i Nord et inntrykk av at det ikke er de som skal være bønder, de vil alltid ha penger til å kjøpe mat.

– I fjor viste vi Carbon Rush, om kjøp og salg av CO2-kvoter, der landran også blir tatt opp. Hvordan er fimene dine blitt mottatt?

– Sosiale bevegelser har omfavnet dem. Mange som likte Carbon Rush liker også denne. Jeg ser ikke filmene mine som en serie, selv om de tar opp i seg noe av den samme tematikken. Denne er blitt bedre mottatt enn Carbon Rush, noe som allerede viser seg i salget.

– Hva jobber du med nå?

– Jeg er nysgjerrig på hvilken vei vi går i forhold til å utvinne petrolium, som foregår på en stadig mer forurensende måte.

– Er det en rød tråd i ditt arbeid?

– Jeg pleier å si at jeg lager den samme dokumentaren om og om igjen. Den handler om hvordan kapitalismen ødelegger planeten vi lever på og hvordan folk forsøker å kjempe imot det. Det er bare forskjelige måter å fortelle denne samme historien på.

No Land No Food No Life ble lansert i september 2013 og er allerde blitt vist på mange festivaler og solg til flere tv-stasjoner verden over.

Sjekk ut eller for å lære mer om landran og hva du selv kan gjøre. Her kan du blant annet signere The Clean Suger Campain. På  finner du også en oversikt over selskaper involvert i landran.

Verdens matdag

MatBeat 2013 from Fian Norway on Vimeo.

Over 250 personer fikk med seg markeringen av verdens matdag gjennom konseptet MatBeat, i Oslo 16. oktober. Ordet spiller på en enkel matbit, kombinert med det engelske ordet for rytme; dermed en konsert.
MatBeat markerte  verdens matdag med en fest for mat som en menneskerett, med god musikk og gode appeller. Festen ble arrangert på konsertstedet Blå i Oslo og trakk nesten fullt hus, med over 200 besøkende. Samtlige deltagende artister og appellanter var svært så engasjerende, med velkomsttale fra Arvid Solheim og Mari Gjengedal, hhv styreleder i FIAN og daglig leder i Spire og appeller fra Utviklingsfondets leder Kari Hele Partapuoli, sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og journalist Ynge Ekern. Artister som var med å spre budskapet om retten tl mat, var When Mary, Sarah Camille, Bretton Woods og Gatas Parlament. I tillegg var konferansier Mímir Kristjánsson en flott agitator.
Tidligere på dagen hadde vi arrangert et seminaret, med full sal på Utviklingshuset, dvs om lag 60 personer. Der spurte vi om demokratisk kontroll kan sikre retten til mat. Deltagerne var leder i Småbrukarlaget og FIAN Norge, samt aktivisten Vandana Shiva og høyrepolitikeren Frank Bakke Jensen.
Dette var dagen det ble kjent at Sylvi Listhaug hadde takket ja til å bli landbruksminister, noe Vandana Shiva var blitt oppdatert på. Dermed parafraserte hun over Listhaugs utsagn om norske bondesamvirker som kommunistiske, med at den moderne kommunismen er der globale selskaper eier alt. Bakke Jensen mente at det åpne norske samfunnet tillot å stille dette spørsmålet.
Vandana Shiva hadde flere sterke innlegg og belyste blant annet Bakke Jensens argumentasjon om privat eierskap fra en annen vinkel: – Jeg er ikke mot privat eierskap. En bonde er en privat eier. Jeg er derimot mot selskapers monopolmakt, sa hun.
Vi ser fram til å arrangere nytt MatBeat neste år. Har du lyst til å være med å markere denne viktige dagen, er det bare å ta kontakt.

Demokrati og retten til mat

16. oktober legger FIAN Norge fram den årlige The right to food and nutrition watch, som dokumenterer urovekkende globale trender. Rapporten viser blant annet at selv om det er en sterk økning i investeringer i landbrukssektoren i utviklingsland, vises det ofte liten respekt for menneskerettigheter og lokal medbestemmelse. Mange føler seg truet av utenlandske spekulanters interesse for matjord og vannressurser. Småbønder og jordløse blitt ofte fordrevet fra jorda si, uten noen form for kompensasjon. Retten til mat brytes daglig. Svimlende 870 millioner mennesker er kronisk underernærte.

FIAN mener lokalbefolkningens stemme alltid må telle tungt i beslutninger som angår deres livsgrunnlag, jord og tradisjoner. Investeringer og modernisering kan være verdifullt og bringe utvikling og velstand til fattige mennesker. Samtidig vet man at mennesker som ikke er organiserte og som har lite kunnskap om jus, rettigheter og forretningsdrift, ofte kommer tapende ut av møter med lokale tjenestemenn og internasjonale forretningsinteresser. Faren for umyndiggjøring, økonomisk tap og brudd på menneskerettigheter er stor.

Høyre ønsker større grad av direkte investeringer fra oljefondet som utviklingspolitisk virkemiddel og å styrke Norfund. Kan norske myndigheter se til at alle selskaper og prosjekter det investeres i, respekterer og beskytter lokalbefolkningenes rettigheter, samtidig som viktige miljøhensyn ivaretas? Kan oljefondet eller Norfund opprettholde en solid etisk standard, og samtidig oppnå god økonomisk avkastning på investeringer i fattige land?

Utviklingshuset (Brynjulf Bulls plass 2), 16. oktober, kl 1300-1530

Innledere: Vandana Shiva (fysiker, økolog og aktivist) og

Mereter Furuberg (leder for Norsk Bonde- og småbrukarlag)

I panelet: Innlederne, Kristin Kjæret (daglige leder i FIAN Norge). Regjeringsforhandlingene har gjort at øvrig debattpanelet foreløpig ikke er på plass. Følg med på Facebook eller nettsidene våre.

Ordstyrer: Svenn Arne Lie

Gi gjerne beskjed om du kommer via Facebook eller på epost til:

Jord for folk – ikke profitt!

16.10.2003: “Jord for folk – ikke profitt!” er FoodFirst Information and Action Networks (FIAN) slagord på verdens matvaredag 16. oktober 2003. Vi ønsker å fokusere på årsakene til sult og lanserer denne dagen en Global Handlingsdag.

FIAN-aktivister fra flere land i Latin Amerika, Asia, Afrika og Europa har ulike aktiviteter denne dagen for å informere om brudd på retten til mat og hvordan vi jobber for å kjempe mot sult med menneskerettigheter.

For eksempel, har verdien på jord i deler av Chocó-regionen i Colombia økt dramatisk på grunn av planer om å anlegge en kanal mellom Stillehavet og Atlanterhavet.

En samvittig­hets­løs regjering, hensynsløse jordspekulanter, profittsøkende tømmerselskaper og kvegfarmere har konspirert om å presse hundrevis av familier i Cacarica bort fra den fruktbare jorda de nå lever av.

For familiene vil dette bety en sterk endret livssituasjon, med fattigdom og sult.
På FIANs Globale Handlingsdag ønsker vi også å fremheve det pågående bruddet på retten til mat i Kashipur-området i delstaten Orissa i India.

Her har indiske myndigheter ikke skydd noe middel for å kvele lokalbefolkningens motstand mot et kanadisk-indisk foretak som truer med å tvangsflytte tusentalls mennesker for å utvinne bauxitt fra åpne gruver.

Hvis gruve­driften starter som planlagt i november, vil mer enn 60 000 mennesker oppleve at markene og elvene i nærmiljøet blir ødelagte som følge av den åpne gruvedriften.

Konse­kvensene for dem som mister jorda si på grunn av tvangsflytting og forurensning vil være sult og fattigdom.

Brudd på menneskerettigheter, slik som i Kashipur og Cacarica, er blant de vanligste årsakene til sult rundt om i verden og Rolf Künnemann, generalsekretær i FIAN Internasjonalt, poengterer at lokale makteliter, visse statsmyndigheter og flernasjonale selskaper inngår en redselsfull allianse der formålet er profitt på jordområder eller akkumulering av jord for å bevare økonomisk og politisk makt.

For småbønder betyr dette frarøvelse av jorda og tvangsflytting, med fattigdom og sult liggende på lur rundt hjørnet.

Oslo, torsdag 16. oktober: Mellom kl. 10 og 18 finner du FIAN Norge i Torggata. Alle er velkomne til å lære mer om vårt arbeid og delta med å sende protestbrev til myndighetene i Colombia og India. Ønsker du mer informasjon om FIANs arbeid kan du ta kontakt med FIAN Norges sekretariat på e-post: eller telefon 22 42 32 11. Vi har kontor i Grensen 9A, 0159 Oslo.