Sammen med Wenche Barth Eide og Liv Elin Torheim presenterte Arvid den 9. mars et innspill til den interdepartementale arbeidsgruppa som følger FSS. Lise Albrechtsen fra UD ledet møtet. Det er imidlertid en representant for et annet departement som skal være Member State Dialogue Convenor for Norge. Det har de ikke greid å bestemme enda, i motsetning til de andre nordiske landene og et hundretalls andre land i verden… Convenor skal organisere og lede de nasjonale konsultasjonsprosessene som skal gå forut for FSS. Vi kan godt være litt bekymret over at Norge enda ikke har fått organisert seg til å utnevne en ansvarlig for prosessen, det sier kanskje noe om effektiviteten eller prioriteringene i LMD…

Innspillet, som også Siri Damman var med på å utforme, ble sendt på forhånd, og på møtet gikk vi igjennom våre punkter. Det ble godt mottatt og diskusjonen var konstruktiv og informert. Det er imidlertid usikkert hva de vil gjøre med det, og/eller om de vil samle seg om en holdning/strategi/plan i forhold til FSS. Vi ble enige om å holde kontakten…
Arvid

Innspillet:

Konseptnotat:
Hvordan kan Norge påvirke FSS prosessen for å fremme menneskerettighetene generelt og retten til mat spesielt

Utgangspunkt: En av de viktigste betingelsene for å kunne skape bærekraftig utvikling og bekjempe sult og feilernæring, er at kunnskap og kapasitet rundt menneskerettigheter – her særlig ØSK-rettighetene inkludert retten til mat og helse – blir systematisk styrket.[1]

Mål: Å nå fram med både en styrking av menneskerettighetsperspektivet som en bærebjelke i hele FSS-arbeidet, og å fremme en konkret metode for å styrke retten til mat i stor skala på landnivå.

Utfordringer:

Hvilke muligheter foreligger for en seriøs og helhetlig tilnærming til menneskerettighetene som game changer fra FSS gitt den motstanden som har vært og er fra mange hold? Er det et nytt «mulighetsvindu» som åpner seg gjennom at alle de fem handlingsporene er forventet å bygge på human rights?

I hvilken grad kan også sivilsamfunnets nylig annonserte boikott av FSS åpne for at enkelte medlemsstater kan få gehør for en anmodning til generalsekretæren og hans team om nå å bruke og styrke sitt fulle apparat for slik tilrettelegging?

Hvor forberedt er FNs utviklingsorganisasjoner for å håndtere en slik game changing solution fra FNs side og hvilke erfaringer finnes fra tidligere?

SYSTEMISK NIVÅ: HVA FINNES OG HVA BØR GJØRES?

• Norge bør aktivt fremme retten til mat i diskusjonene omkring slutterklæringen som skal legges fram for pre-summit i Roma i juli.
• Man bør i størst mulig grad støtte opp om arbeidet som Spesialrapportøren for retten til mat, Michael Fakhri gjør i FSS-prosessen. Viktig å notere hans helt uavhengige posisjon under Menneskerettighetsrådet. Spesialrapportørens oppgaver omfatter både studier av retten til mat i enkeltstater etter invitasjon, og generelle betraktninger og analyser omkring denne rettigheten.
• Faglig kapasitet i FN for øvrig på retten til mat som menneskerettighet finnes allerede godt etablert i FAO. I 2006 ble «the Right to Food Unit» etablert med en kompetent stab som delvis hadde fungert som sekretariat for medlemslandenes utarbeidelse av de frivillige retningslinjene for retten til mat. The Right to Food Unit – senere Team –utviklet bl.a. viktige verktøy for tilrettelegging for retten til mat til bruk for interesserte myndigheter og andre stakeholders[2].
• Norge bør også fremme forslag om at Sekretariatet for CFS – FNs Komite om verdens matsikkerhet – etablerer et minimum av profesjonell kapasitet på menneskerettigheter.[3] Dessuten bør Kontoret for Høykommissæren for menneskerettigheter foreslås trukket inn som fast UN medlem av CFS.
• Norge bør ha et langsiktig perspektiv, utover FSS-prosessen, og fremme tiltak for å bygge kompetanse på menneskerettigheter i samband med utviklingspolitikk. Forfatterne av dette notatet har tro på mulighetene som ligger i en rammelov – ‘Framework Law’ – som åpner for koordinert innsats i faser der man kan gjennomføre enkeltprosjekter innenfor en større ramme der andre komponenter vil videreføres gradvis under en langsiktig tidsplan. Slik lov er anbefalt i Generell kommentar nr. 12 fra Komiteen for ØSK[4] og er også diskutert som en mulighet i CFS-HLPE Nr. 4 om Social Protection for Food Security.  [5]
• Samtidig blir det viktig å trekke inn industrien, spesielt næringsmiddelindustrien. FNs prinsipper om menneskerettigheter i næringslivet og statens rolle i reguleringer (UN Guiding Principles on Buiness and Human Rights) bør brukes maksimalt og på en konstruktiv måte i erkjennelse av at industrien er og vil være en medspiller for retten til fullgod mat. Dessverre ser vi at dette ikke skjer i dag. Industrien og dens lobbyorganisasjoner har ofte motsatte interesser av småbønder og deres organisasjoner, noe som reflekteres i det formaliserte sivilsamfunnets boikott av FSS. Det ligger store muligheter i bruken av Guiding Principles, og i prinsippene om aktsomhetsanalsyser  (due diligence) av konsekvenser for utvalgte menneskerettigheter.  Dessverre ser vi at disse verktøyene ikke brukes tilstrekkelig, på tross av det store antall eksempler på krenkelser av rettigheter bl.a. ved uetisk reklame til barn.   Ville f.eks. Norges Kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv under OECD-retningslinjene for menneskerettigheter kunne mobiliseres til et initiativ i denne sammenhengen?

PÅ BAKKENIVÅ:  EN «GAME-CHANGING SOLUTION»?

• Et viktig aspekt må være å fremme rettferdig fordeling av ressurser. Bruk av retten til mat i stor skala bør fremmes gjennom programmer som aktivt bruker Retningslinjene for retten til mat og en menneskerettighetsbasert tilnærming for kapasitetsbygging av relevante institusjoner og etablering av normative og standardiserende instrumenter, og levering av teknisk bistand i politiske, juridiske, institusjonelle og koordineringsspørsmål.  Et forslag om retten til mat som en «game-changing solution» kan med fordel bygge på erfaringene fra det norsk-finansierte FAO-prosjektet GCP/GLO/3214/NOR[6] gjennomført 2011-2017. En 2-sidig oppsummerings-brosjyre vedlagt.
• Dette krever et løft for FNs kapasitet til å rådgi medlemslandene for gjennomføringen av en slik game changing solution. FAO har som nevnt utviklet materialer og verktøy av høy faglig kvalitet[7], men kan trenge å styrke og utvide sin kapasitet, fortrinnsvis i symbiose med OHCHR, og når hensiktsmessig med andre relevante utviklingsorganer som f.eks. WHO. Det ville være viktig å bygge videre på materialet som allerede foreligger (se over), for ytterligere tekniske hjelpemidler eller verktøy for tilpasning til nasjonale institusjoner, policy, lovgiving og kapasitetsutvikling. Bl.a. vil det kunne bli behov for sammenhold mellom rettighetsnormer og prinsipper i relasjon til flere av rapportene fra CFS-HLPE (High-Level Panel of Experts), ikke minst nr. 15 med sin nytenkning omkring selve matsikkerhetsbegrepet der både bærekraft (sustainability) og folks egen kapasitet og deltakelse (agency) foreslås som egne komponenter i begrepet.
• En bør også klart understreke den vedtatte «dynamiske» forståelsen av en tiltakende rolle for staten gjennom å forpliktelser til å respektere, beskytte, og tilrettelegge og/eller oppfylle retten til mat, alt etter omstendigheter og behov. Dette vil også kunne ta brodden av motstand bygget på en naiv og forfeilet oppfatning av at retten til mat innebærer at staten er forpliktet til å dele ut gratis mat til alle.

PÅ LENGRE SIKT: HVORDAN SIKRE EN BÆREKRAFTIG GAME CHANGER I DENNE SAMMENHENG?

• En betingelse fra giverland inkl. Norge for støtte til FAOs arbeid med videre operasjonalisering av Retningslinjene for retten til mat i 2004, har vært en forventning om at FAO etter hvert selv skulle komme med rettighetsbasert tilnærming til retten til mat i sitt eget program og budsjett. Så har ikke skjedd. Med den «tørken» som en har gradvis notert rundt retten til mat i forhold til den positive utviklingen i det første millenniumstiåret, ville også en anbefaling fra FSS alene kunne lide samme skjebne.
• Hvis en slik anbefaling derimot kunne få en politisk forankring i FAOs nye strategiske plan fra 2022, kunne dette sikre at en ide om retten til mat som en game changing solution kunne utvikles videre på en bærekraftig måte.
• Vi har tro på at et utspill fra noen likesinnede land på feltet (for eksempel de som var med i det norskfinaniserte prosjektet) kunne bevege FAOs Råd til å fremme forslag om en egen post for å styrke retten til mat på landnivå.
  Vi har her fokusert på FAO, men med kravet fra FSS om en bred deltakelse fra alle sektorer må liknende føringer også gjelde for andre av FNs organer av relevans for matsystemer og ernæring.
• Et slikt initiativ vil kunne knytte FSS anbefalingene til en ny giv i FN for å realisere Kofi Annans reformprogram fra omkring tusenårsskiftet: Å aktivt integrere menneskerettighetene, spesielt de økonomiske og sosiale, i arbeidet til FNs utviklingsorganer, i tillegg til i fredsskapende virksomhet.

[1] Ikke minst prosessen rundt Voluntary Guidelines on Food Systems and Nutrition har vist at både grunnkunnskaper og forståelse av menneskerettigheter i FN-sammenheng er på et bunn-nivå blant et stort antall av delegater. De som aktivt motarbeider alt som smaker av menneskerettigheter har derfor en relativt lett oppgave spesielt når ekspertise fra sivilsamfunnet samtidig blir ignorert eller ikke tatt hensyn til som i tilfellet med VGFSyN.

[2] Se www.fao.org/right-to-food.  Ikke minst Right to Food Methodological Toolbox.

[3] At CFS-HLPE 15 og noen andre av HLPEs rapporter er klare på en menneskerettslig tilnærming bør utnyttes men innebærer ikke selv kontinuitet i faglig ekspertise på dette, da hver rapport er utarbeidet av et ad hoc sammensatt prosjekt team (for nr. 15 som en del av HLPEs nåværende styringsgruppe).

[4] Generell kommentar nr. 12 om retten til fullgod mat anfører: States should consider the adoption of a framework law as a major instrument in the implementation of the national strategy concerning the right to food. The framework law should include provisions on its purpose; the targets or goals to be achieved and the time-frame to be set for the achievement of those targets; the means by which the purpose could be achieved described in broad terms, in particular the intended collaboration with civil society and the private sector and with international organizations; institutional responsibility for the process; and the national mechanisms for its monitoring, as well as possible recourse procedures. In developing the benchmarks and framework legislation, States parties should actively involve civil society organizations (GC12, paragraph 29).

[5] Et konkret eksempel på en slik rammelov er utarbeidet av Parlamento Latinoamericano y Caribeno: http://parlatino.org/wp-content/uploads/2017/09/derecho-alimentacion-soberania-ing.pdf

[6] Prosjektnavn: Integrating the Right to Adequate Food and Good Governance in National Policies, Legislation and Institutions. Flere detaljer om fire av prosjektene finnes i en teknisk statusrapport fra 2014-15 (kan ettersendes).