Norge og Europa henger etter

Denne uken pågår en historisk prosess: en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper er under utforming i FN.

– Selv om prosessen har pågått i to år allerede, ser det enda ikke ut til å ha gått opp for Europa at det vil bli en traktat,  sier daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, som følger forhandlingene i Genève.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. En arbeidsgruppe ble nedsatt med et treårig mandat.

– Vi er allerede to år inne i prosessen – to år som sivilsamfunnet og en rekke uavhengige jurister, har benyttet klokt: de har jobbet på spreng for å bidra til oppfyllelsen av mandatet til arbeidsgruppa, ved å delta i diskusjoner og utforme konkrete innspill og forslag til hva som må inn i en slik traktat. EU derimot, tett fulgt av Norge, valgte å boikotte prosessen fra et tidlig stadium, grunnet uenigheter om en fotnote i vedtaket.

Mennesker foran selskaper
Traktaten er et krav fra folket. Den skal sette mennesker foran selskaper, og den skal gjøre det umulig, både for stater og selskaper, å fraskrive seg ansvar grunnet komplekse strukturer og multinasjonal aktivitet.

– Det er et folkekrav å få på plass bindende avtaler for næringsliv. Da er det synd at hele Europa stiller seg på sidelinjen og nekter å delta. Men etter massivt press fra sivilsamfunnet, besluttet EU på tampen å møte i pågående diskusjoner, og stiller nå med samtlige medlemsland under
arbeidsgruppens andre sesjon i Genève. Dette er et skritt i riktig retning, sier Ribe.

Utforming og innhold
Møtene i Genève i disse dager handler om traktatens utforming og innhold. Det uunngåelige resultatet av Europas manglende deltagelse i to år, er at de dessverre stiller uforberedt og ikke kan ta stilling til vesentlige spørsmål, som: Skal traktaten ha direkte forpliktelser for selskaper, eller indirekte forpliktelser gjennom stater? Hvem har ansvaret i saker som går på tvers av landegrenser? Hvilke organer må etableres eller endres for å kunne håndheve traktaten, nasjonalt og internasjonalt?

– EU og Norge har endelig valgt å stille opp, noe vi er veldig glade for. Dessverre har de fraskrevet seg muligheten til å bidra aktivt med konkrete innspill til prosessen underveis, etter to års fravær. Vi håper de nå tar aktive grep for å endre på dette. Tiden er knapp, da traktatutkastet skal foreligge ved arbeidsgruppens neste sesjon, avslutter Lovise Ribe fra Genève.

Foto: UN Photo/Jean-Marc Ferré


Les mer om traktatprosessen:


 

Norge står utenfor menneskerettsavtale

For første gang i historien lager FN regler som skal gjøre det klart hvem som har ansvaret når selskaper bryter menneskerettighetene. Men Norge er ikke med.

Vi har hørt det: For å lage klær, telefoner og datamaskiner som vi kjøper og bruker, blir mennesker grovt utnyttet. Det kan handle om gruver der metaller hentes ut, fabrikkene der klær sys og elektronikk skrus sammen. Men hva kan vi gjøre?

FNs menneskerettighetsråd er nå i gang med å utarbeide et sett regler som gjør selskaper ansvarlige når menneskerettighetene blir brutt som følge av virksomheten deres. Målet er å lage kjøreregler for hvem som har ansvar når og hvor. Ofte er det tale om store selskaper med et mylder av underleverandører og med selskapsstrukturer som går på tvers av landegrenser.

– Dette er så komplekst at det blir for svakt å ha dokumenter om hva man forventer av selskapene. Denne traktaten skal inneholde klare kriterier som sier at når det og det skjer, er det den og den som har ansvaret, sier Lovise Ribe.

Ber Norge delta
Ribe er daglig leder for menneskerettsorganisasjonen FIAN Norge og har fulgt prosessen i FNs menneskerettighetsråd. En traktat er en avtale mellom to eller flere stater, og bindende for statene som signerer den. Sammen med Forum for utvikling og miljø som er paraply for over 50 norske organisasjoner, har Ribe skrevet brev til statssekretær i Utenriksdepartementet, Tone Skogen (H).

Organisasjonene synes det er urovekkende at Norge har valgt å stå på utsiden. De understreker at multinasjonale selskaper får stadig større handlingsrom.

«Mange av disse selskapene kommer i stor grad unna med krenkelse av menneskerettigheter, og muligheten for ansvarliggjøring er i praksis ikke-eksisterende for menneskene som berøres», skriver organisasjonene.

– Mennesker skal ikke bli fratatt retten til liv, mat, vann eller bosted uten å bli kompensert for det, bare fordi en bedrift vil inn og skape seg profitt, sier Kirsten Sandberg Natvig, seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø.

Pådriver
Andre runde i traktatprosessen starter i Geneve 24. oktober, og der mener Ribe at Norge bør være. Hun viser til at Norge var en pådriver da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». I oktober i fjor la utenriksminister Børge Brende (H) fram en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Der heter det at «Norge skal prioritere næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd». Ribe mener at de veiledende prinsippene er viktige, men ikke nok.

Statssekretær Tone Skogen (H) svarer i en e-post at Norge ikke deltar nå fordi det ligger et omstridt vedtak bak traktatarbeidet og at dette vedtaket ikke definerer hvilke selskaper reglene gjelder.

– Sammen med EU og andre nærstående land vurderer vi løpende utviklingen i dette arbeidet. Vi har så langt vurdert det slik at traktatarbeidet kan undergrave enigheten om FNs veiledende prinsipper, men vi følger dette nøye og vil konkludere endelig sammen med nærstående land på et senere tidspunkt, sier hun.

Spent på svar
Ribe tror at noe av problemet for Norges del er at initiativet til en slik traktat kom fra Ecuador og Sør-Afrika, og at Norge ikke synes Ecuador har det beste rullebladet når det gjelder menneskerettigheter. Ifølge Ribe jobbes det med å finne løsninger på det punktet som både Norge og EU har sagt er problematisk, og hun mener at traktaten uansett er viktigere enn hvem som tok initiativet.

Statssekretæren har nå lovet at organisasjonene i et møte 25. oktober skal få vite mer om hvorfor Norge ikke har ønsket å delta i prosessen. Det synes organisasjonene er bra.

Andrew Preston, daglig leder i Forum for utvikling og miljø, viser til at en del advokater nå kjører krevende saker mot multinasjonale selskaper for brudd på menneskerettighetene. Han håper at en traktat får selskaper til å ivareta mennesker bedre uten at det må kjøres store rettssaker.

Tekst: Turid Sylte i Vårt Land.
Foto: Evelyn Pecori. Fra venstre: Lovise Ribe i FIAN Norge, Andrew Preston og Kirsten Sandberg Natvig i Forum for utvikling og miljø (ForUM).
Artikkelen var på trykk i Vårt Land onsdag 19. oktober og er publisert på www.vl.no.

En handlingsplan uten handling

Vi leser stadig vekk om selskaper som bryter menneskerettighetene, tekstilfabrikker som kollapser og leverandører som bruker barnearbeidere. Listen er lang, og behovet for internasjonal regulering er stort.

Det var derfor gledelig da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». Prinsippene slo fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Endelig skulle også selskaper kunne stilles til ansvar!

Norge var i årevis en internasjonal pådriver for å få i havn de veiledende prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter. Det er derfor, både nasjonalt og internasjonalt, knyttet høye forventninger til norsk implementering av prinsippene. Norge var blant de ti første landene som utarbeidet en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Denne ble lansert av utenriksminister Børge Brende i fjor, og videre flagget av statssekretær Tone Skogen i FNs fjerde forum for næringsliv og menneskerettigheter. Som ofte når det er knyttet høye forventinger til noe, er det lett å bli skuffet. Den norske handlingsplanen har få konkrete handlinger å vise til, og i dag, ett år etter lanseringen, har det fremdeles ikke lykkes sivilsamfunnet å få innsyn i hvordan planen skal implementeres.

Den nasjonale handlingsplanen stiller ekstra høye forventninger til statseide eller delvis statseide selskaper, og slår blant annet fast at disse må gå foran med et godt eksempel. Det var derfor vemodig å lese i en rapport utarbeidet av danske NCG (Nordic Consulting Group) nylig, at det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, ikke har innarbeidet ansvaret for menneskerettigheter i sine styringsdokumenter. Dette er skuffende, ettersom Norfund på alle måter har seilet opp og blitt norsk bistands fremste flaggskip de siste årene.

Man kan jo spørre seg om problemet ligger i at FNs veiledende prinsipper er frivillige – og at de derfor nedprioriteres, også av staten selv. Kan det være manglende ris bak speilet som gjør at selv vårt norske statseide utviklingsfond ikke følger prinsippene?  For til tross for at Norge i sin handlingsplan slår fast at prinsippene er noe alle norske bedrifter – statseide som private – skal rette seg etter, virker det kanskje mot sin hensikt at man i samme pennestrøk gjør et poeng av at planen på ingen måte er juridisk bindende.

Det er vel ikke søkt å påstå at et selskap trenger klare lover å rette seg etter, og ikke vage prinsipper? Kan det også tenkes at dette er riktig for et altomfattende felt som menneskerettigheter; spesielt for selskaper som operer i flere land med ulike nasjonale lover og regler; kanskje uten andre insentiver enn «god samvittighet» for å gjennomføre omfattende analyser av effekten på mennesker og miljø?

Hvis så er tilfelle, så har vi en god nyhet: Siden 2014 har en arbeidsgruppe i FNs menneskerettighetsråd jobbet for å utarbeide en traktat som skal holde særlig multinasjonale selskaper ansvarlige under internasjonal menneskerettighetslov. «Traktatprosessen» har skapt universelt engasjement i sivilsamfunnet og grasrotbevegelser, blant jurister og andre eksperter. Det statlige engasjementet derimot, er fraværende, spesielt blant de europeiske landene. Norske myndigheter har også stilt seg på sidelinjen, og har hittil nektet å engasjere seg i traktatprosessen; dette til tross for at handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere arbeid med næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd.

Det kan være fristende å trekke den slutning at Norge og Europa ikke ønsker, på ramme alvor, å bli ansvarliggjort for det selskapene deres bedriver på andre kontinenter. Å støtte en traktat vil være det samme som å godta at staten også har et rettslig forpliktende ansvar for egne bedrifter, også utenfor egne landegrenser – at man også har et rettslig forpliktende ansvar overfor mennesker som berøres, langt der borte; mennesker som i praksis er rettsløse i dag.

Vi er svært langt unna målstreken når det gjelder en reell ansvarliggjøring av selskaper som bryter menneskerettighetene. Derfor hadde det vært gledelig å se at Norge fortsatte å være et foregangsland, ved å få en fortgang i implementeringen av den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter. Enda mer gledelig hadde det vært å se Norge gå i bresjen for en reell styrking av rettsvernet ved å støtte en internasjonal traktat. Helt konkret mener vi at norske myndigheter må delta på møtene hvor traktaten skal diskuteres og utformes i slutten av oktober. Dette er en historisk mulighet til å sette handling bak store ord.

Skrevet av Lovise Ribe (FIAN Norge) og Kirsten Sandberg Natvig (Forum for utvikling og miljø).
Kronikken var på trykk i Vårt Land 13. oktober 2016 og er publisert på Verdidebatten.

Menneskerettigheter på tvers av landegrenser

Menneskerettighetene er universelle og gjelder på tvers av landegrenser. Stater har menneskerettslige forpliktelser overfor mennesker i andre land, og disse forpliktelsene er definert i Maastrichtprinsippene fra 2011. Denne uken fyller Maastrichtprinsippene 5 år!

Da verdenssamfunnet etter andre verdenskrig dannet FN, var det med et ønske om å sikre freden og unngå en ny storkrig. FN-pakten trådte i kraft i 1945, og tre år senere ble Verdenserklæringen for menneskerettigheter vedtatt. Verdenserklæringen bygger på forståelsen av at verdenssamfunnet har et felles ansvar for å sikre menneskerettighetene, og FN-konvensjonene gjør forpliktelsene juridisk bindende. Likevel er det mange stater som tolker lovverket på en så snever måte, at de overser forpliktelsene som de har utover egne landegrenser.

Maastrichtprinsippene definerer staters ekstraterritorielle forpliktelser og baserer seg på gjeldende internasjonale lover. Prinsippene ble vedtatt den 28. septemer 2011 av en ekspertgruppe bestående av jurister, akademia, representanter fra FN og flere sivilsamfunnsorganisasjoner, og har på engelsk fått navnet ‘Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations in the area of Economic, Social and Cultural Rights“.

Staters ekstraterritorielle forpliktelser forkortes ofte til ETOs, etter den engelske betegnelsen ‘Extraterritorial Obligations.’ 5 år etter at de ble definert i Maastricht, brukes de nå i FN-prosessen med å utvikle et juridisk bindende lovverk for regulere transnasjonale-og andre selskaper under internasjonal menneskerettighetslov. FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter, Victoria Tauli-Corpuz,  påpeker at Maastrichtprinsipenne er en viktig ressurs for den mellomstatlige arbeidsgruppen i FN som jobber med denne traktaten. Ian Seiderman i International Commission of Jurists sier videre at “i løpet av de fem årene som Maastrichtprinsippene har eksistert, har de blitt et viktig referansepunkt når man skal definere hva som forventes av staters menneskerettslige forpliktelser utover egne landegrenser.”


PRESSEMELDING

FIAN er del av et det internasjonale nettverket ETO Consoritum, som har utstedt denne pressemeldingen for å markere 5 årsjubileet til Maastrichtprinsippene:

Human Rights Beyond Borders: The Maastricht Principles Turn Five.
Are human rights obligations breached by an intergovernmental organization or its governing States, when it tells a government to cut its public services? Can the obligations under the right to food be left completely to a State that is adversely affected by the climate impact of other countries? What about the human rights obligations of States whose powerful corporations can displace people abroad from their lands, because these people’s government does not protect them – being in the hands of foreign business networks? To defend human rights, it is not sufficient to look solely at the acts of national governments within their territory. Whether negotiating investment agreements, addressing climate-destruction – or providing legal frameworks for business enterprises: Human rights are increasingly integrated and have now become important terms of reference in international relations. This is necessitated by the universal reach of the values that human rights protect. But it is equally mandated by law.

Human rights obligations are now well recognized to extend beyond borders. These obligations are carried by one or more States at the same time, in some cases by the global community of States as a whole. From the point of view of individual States or victims of violations these obligations are “extraterritorial”.  Five years ago, on 28 September 2011, some 40 experts in international law and human rights met at a conference convened by Maastricht University and the International Commission of Jurists. They adopted the Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations of States in the area of Economic, Social and Cultural Rights. The Principles are drawn from international law and based on extensive legal research. The experts came from all regions of the world and included current and former members of international human rights treaty bodies, regional human rights bodies, and former and current Special Rapporteurs of the United Nations Human Rights Council as well as academic and non-governmental experts.

“In their five years of existence, the Maastricht Principles have become an important point of reference in identifying just what States are expected to do in human rights terms beyond their borders”, says Ian Seiderman, Legal and Policy Director of the International Commission of Jurists, “On the one hand, States must respect and protect rights in their activities abroad; and, on the other, they have an obligation to help realize the rights of people globally through international cooperation and assistance.”

Extraterritorial State obligations are increasingly called upon in the UN Human Rights System and are on the agenda in treaty negotiations of States in relation to regulating transnational corporations and other business enterprises. When addressing the States in their first session in July 2015, the UN Special Rapporteur on the Rights of Indigenous Peoples, Victoria Tauli-Corpuz, said: “Fortunately, the Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations of States in the Area of Economic, Social and Cultural Rights go a long way to clarifying the application of law in this context, and will provide a powerful resource for the Intergovernmental Working Group to call upon for guidance.”

“Transnational business is just one example. Obligations across borders have a wide range of application”, says Professor Fons Coomans of Maastricht University, “The Maastricht Principles are increasingly used by civil society organisations to hold States accountable for their extraterritorial conduct. The application of the Principles has also become a subject of academic research. I am glad that the Principles have already proved useful in their first 5 years.”

-ETO Consortium, 28 September 2016, Heidelberg, secretariat(at)consortium.org


Foto: Marlingruven, Guatemala, januar 2012 // Fotograf: Tom Henning Bratlie
Det kanadiske gruvelselskapet GoldCorp Inc eier Marlingruven i Guatemala.  Driften av Marlingruven  fører til alvorlige brudd på retten til mat for lokalbefolkningen, og forurenser både luft og drikkevann. Motstand blir møtt med vold og trusler. Statens Pensjonsfond Utland – Oljefondet – har investert nærmere 273 millioner kroner i GoldCorp Inc.

Les mer om ETOs og om Marlingruven:

FIAN fyller 30 år!

FIAN International ble etablert i Tyskland i 1986, og to år senere opprettet vi en egen avdeling her i Norge. De siste tretti årene har FIAN jobbet utrettelig med å fremme retten til tilstrekkelig og fullgod mat. En menneskerett som møter stadig nye utfordringer.

For å markere vår trettiårsdag, kommer FIAN International til å publisere månedlige utgaver “The Struggle for the Right to Food and Nutrition” i løpet av det kommende året. Serien tar for seg forskjellige temaer som viser hvordan retten til mat knytter seg til andre menneskerettigheter, og belyser hvilke utfordringer vi står overfor i dag.

Første hefte ble utgitt i juli, og hadde tittelen Beyond Food Security, Towards Food Sovereignty. Denne måneden er fokuset rettet mot urfolks rettigheter, og viser hvordan urfolks rett til å brødfø seg selv ikke kan innfris med mindre de får tilgang til sine tradisjonelle landområder: Indigenous Peoples: The Right to Live Off Their Ancestral Lands.

Følg med på oppdateringer her.

Er Norge mot en menneskerettighetstraktat?

Europas ledere går inn for en frihandelstraktat, er det da umulig å lage en menneskerettighetstraktat?
Det er skjedd mye siden FNs menneskerettighetsråd i 2014 vedtok at en arbeidsgruppe skulle nedsettes for å utvikle et juridisk bindende lovverk for multinasjonale- og andre selskaper og deres respekt for menneskerettighetene. Arbeidsgruppen er halvveis inn i sitt treårige mandat, og mange sivilsamfunnsaktører jobber nå på spreng for å få på plass konkrete juridiske rammer for traktaten, som skal diskuteres i arbeidsgruppens møte i oktober.

Mulighet for ansvarliggjøring gjennom klageadgang og kompensasjon er grunnleggende rettssprinsipper. Det er liten vits i å ha menneskerettigheter dersom ingen har tilsvarende plikter eller ansvar. Per i dag finnes det en mulighet for enkeltpersoner til å klage inn et selskap for brudd på menneskerettighetene gjennom nasjonale OECD-kontaktpunkt. En gjennomgang foretatt av OECD Watch i 2015, viste at av de 250 sakene som var klaget inn til kontaktpunktene i løpet av de siste 15 årene, var det kun i en av disse sakene ofrene fikk forbedret sin situasjon gjennom en slik klage. Ingen av sakene førte til kompensasjon for ofrene. Derimot har mer enn 600 saker, ført av selskaper mot stater, under såkalte «Investor-State Dispute Settlements», ført til utbetaling av milliardbeløp i kompensasjon til multinasjonale selskaper.

Ofre av rettighetsbrudd begått av multinasjonale selskaper, opplever en stadig innskrenket mulighet for å klage. Situasjonen er bare forværret de siste årene; dette til tross for at det siden 2011 har vært konsensus i FN om å implementere FNs frivillige retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter. Vi finner mange eksempler på at mektige selskaper gjør alt de kan for å unngå å ta ansvar for grove brudd på menneskerettighetene. Og både lokalsamfunn og stater har lite eller ingenting å stille opp med mot disse kreftene.

I disse dager formes en juridisk bindende internasjonal traktat som skal holde selskaper ansvarlig for brudd på menneskerettighetene. Sivilsamfunnsorganisasjoner, berørte grupper, jurister og andre eksperter, deltar aktivt i utformingen. Den statlige deltagelsen derimot, er skremmende lav blant europeiske land, som ofte er moderland for de nevnte selskaper. Både Norges og EUs boikott av prosessen blir lagt merke til internasjonalt. Samtidig flagger både Norge og EU menneskerettighetene høyt.

Ved å boikotte en prosess som skal bidra til å styrke rettsvernet for mennesker som utsettes grove rettighetsbrudd, samtidig som man hevder å prioritere menneskerettigheter i utviklingspolitikken, fremstår Norge som useriøs og lite konsekvent. Det er på tide at Norge og Europa følger opp fine ord med handling, og setter rettighetene til virkelige mennesker foran rettighetene til selskaper.

Støtt arbeidet med å få på plass en bindende traktat! Les mer om hvordan du DU kan bidra på nettsiden til Treaty Alliance!

Denne artikkelen har også blitt publisert på nettsiden til Forum for Utvikling og Miljø
Foto: Steve Cadman

Investments and Land Rights

Welcome to the seminar Investments and Land Rights –
the role of the private sector in ensuring responsible governance of tenure

Time: Monday 13 June, 09:00 – 15:30
Where: Norwegian Centre for Human Rights, Cort Adelersgate 30, Oslo

The registration deadline for this event was on 9 June. Please contact us if you missed the registration date, but are still interested in
attending the seminar.


Flyer 13 June.FIAN Norway and FoHRC – Food, Human Rights and Corporations are happy to invite you to a seminar on Monday 13 June at the Norwegian Centre for Human Rights, where we will be discussing investments and land rights. When states fail to provide adequate rights
protection to farmers and forest-dependent communities, should companies be encouraged to take on that role? And how do we ensure meaningful participation and consultation with local people affected by land acquisitions?

Keynote Speaker: Andy White, Coordinator of the Rights and Research Initiative and Co-chair of the Interlaken Group

Other speakers and commentators include:
Henry Thomas Simarmata, La Via Campesina
Frankie Abreau, Tenasserim River and Indigenous Peoples’ Network (TRIP NET), Myanmar
Poul Wisborg, Norwegian University of Life Sciences
Hans Morten Haugen, VID Specialized University
Elin Cecile Ranum, The Development Fund
Eivind Fjeldstad, Norwegian-African Business Association (NABA)
Knut Olav Krohn Lakså, Section for Private Sector Development, Norad
Gunnvor Berge, Section for UN Policy, Norwegian Ministry of Foreign Affairs

The roaring food prices in 2008 led to an increase in agricultural investments worldwide. In states with weak protection mechanisms and unclear tenure arrangements, there are serious concerns on how this affects people’s rights and the environment. Addressing such concerns, the Guidelines on the Responsible Governance of Tenure of Land, Fisheries and Forests (VGGT), adopted by the UN Committee on World Food Security in 2012, have been widely recognized as a major step towards a human rights based governance of natural resources.

One group working with the VGGT in relation to business is the Interlaken Group, which consists of large global companies, well-respected NGOs, as well as the International Finance Corporation and the UK’s development cooperation agency DFID, among others.

The Interlaken Group has developed a toolkit – Respecting Land and Forest Rights: A Guide for Companies –  to help companies align their operations with the VGGT. It guides companies on how to approach tenure questions and map existing legitimate tenure claims, emphasising the need to make sure that communities’ voices are heard, with special attention to indigenous peoples, women and the disadvantaged. However, concerns have been raised over how companies are encouraged to take a leading role in ensuring clarity on tenure questions, as supposedly neutral facilitators, when companies themselves often find themselves to be part in tenure conflicts.

The morning session will address the work of the Interlaken Group and the role of companies in implementing the VGGT.  The afternoon session will provide case studies on land acquisitions, with focus on the need to involve local people. Free, prior and informed consent – FPIC is a key concern in this regard.

Programme available here!
Join us for the whole day, or for the morning or afternoon session.
The seminar is open for everyone, but requires registration!

The registration deadline was on Thursday 9 June. Please contact Marit Erdal on marit.erdal(at)fian.no if you missed the deadline, but are interested in attending the seminar.

Link to our Facebook-event here!

FoHRC is an interdisciplinary research and action network, with representatives from the University of Oslo, Oslo and Akershus University of Applied Sciences, FIAN Norway, and Redd Barna. FoHRC’s institutional home is the Norwegian Centre for Human Rights.

Livet på en teplantasje – et liv uten verdighet

Frodige, fredelige og fargerike teplantasjer. Dét er bildet som ofte presenteres av selskaper som eksporterer og selger indisk te til verdensmarkedet. Virkeligheten, derimot, er en helt annen.  

I følge en ny rapport fra the Global Network for the Right to Food and Nutrition (GNRTFN), er arbeidsforholdene på indiske teplantasjer særdeles dårlige, og menneskerettighetene blir kontinuerlig brutt.

1,2 millioner mennesker jobber på teplantasjer i India, og 70% av indisk te blir produsert i Assam og West Bengal. I fjor høst var GNRTFN på prosjektbesøk i disse områdene, og kan dokumentere at arbeiderne ikke tjener tilstrekkelig til å kunne livnære seg selv. At kvinner er spesielt utsatt, og har få muligheter til å forbedre egne levekår. At arbeidere som sprayer sprøytemidler ikke får opplæring i hvordan de skal håndtere disse sprøytemidlene. At arbeiderne heller ikke eier jorda der de har jobbet og bodd gjennom flere generasjoner, noe som gjør deres situasjon ekstra sårbar. Som det står skrevet i rapporten A life without dignity – the price of your cup of tea:

The workers continue to work in a state of bondage, frightened to organize and fight for better working conditions, as protests can mean eviction from their homes.

Du kan lese og laste ned rapporten A life without dignity – the price of your cup of tea her!

The Global Nework for the Right to Food and Nutrition er et internasjonalt nettverk som består av sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som samarbeider om å fremme retten til fullgod mat og ernæring. FIAN International fungerer som nettverkets sekretariat.

Foto: Kai Horstman

 

Civil society condemns murder of Berta Cáceres

Networks and organizations across the Americas and Europe issue a statement condemning the assassination of the Honduran human rights activist Berta Cáceres.

Berta Cáceres, Lenca indigenous leader and coordinator of the Civic Council of Popular and Indigenous Organizations of Honduras (COPINH) was murdered on 3 March at her home in Honduras. While expressing its deepest condolences to her family, civil society urges the Honduran authorities to invest all necessary resources to investigate, prosecute, punish those responsible and take appropriate remedy measures, including publicly dignifying the memory of Berta. The international community, the statement reads, should also “ take all necessary measures to ensure that the Honduran State fulfill its human rights obligations.”

Berta Cáceres lived defending the territorial and cultural rights of indigenous peoples, the Garifuna peoples and peasants. She was recognized nationally and internationally as a human rights defender, particularly for the rights of women and indigenous peoples. In recent years, Berta was the victim of harassment, persecution, intimidation, stigmatization and discrimination both by State and non-State actors, because of her activities defending human rights of indigenous communities opposed to the hydroelectric and mining operations that have been imposed in their territories without their free, prior and informed consent.

Read the statement here!

For further queries, please contact: morena(at)fian.org

Oljefondet – ett skritt nærmere

Det norske sivilsamfunnet har lenge lagt press på Norges Bank Investment Management (NBIM) for at vår felles formue ikke skal bidra til brudd på menneskerettighetene. Denne måneden la NBIM frem et forventningsdokument om menneskerettigheter som legger føringer for selskaper Oljefondet er investert i. Med dette sendes et viktig og etterspurt signal om at Norge vil ta sine forpliktelser utenfor Norge på alvor.

Viktig klargjøring
Menneskerettighetene er universelle, og ekskluderer ikke staters handlinger utenfor egne landegrenser. Staters jurisdiksjon, slik det er nedfelt i de internasjonale FN-konvensjonene, er ikke nødvendigvis begrenset til staters eget territorium. At Norge nå klargjør sine forventninger til over 9 000 selskaper verden over, sender tydelige signaler om at Norge tar menneskerettighetene på alvor, også utenfor egne landegrenser.

Som forvalter av den norske oljeformuen, har NBIM fått sterk kritikk for sine investeringer i selskaper som bryter menneskerettighetene, blant annet for tilfeller av oppkjøp av naturressurser tilhørende fattige urbefolkninger, og andre investeringer direkte koblet opp mot landran. Det nylanserte forventningsdokumentet baserer seg på internasjonale FN-standarder, og definerer normer for hva som forventes av selskaper som Oljefondet investeres i. En viktig forventning er at selskapene gjennomfører risikoanalyser for å kartlegge potensielle negative innvirkninger selskapenes aktivitet vil ha på menneskerettighetene.

Veien videre
Som en av verdens største investorer, har Norge en unik mulighet til å sette menneskerettigheter øverst på den internasjonale agendaen. For at forventningsdokumentet skal bidra til reell endring for mennesker som utsettes for rettighetsbrudd hver eneste dag, kreves det nå at NBIM legger ned en innsats for å utvikle verktøy for oppfølging. Videre må politikerne enes om et mandat for investeringspraksis, som krever at våre investeringer ikke bare unnlater å bryte menneskerettighetene, men også bidrar til positiv utvikling i landene vi investerer i.

-Skrevet av Lovise Ribe, Kristine H. Vinje og Martine Frantzen
Artikkelen sto på trykk i Vårt Land 20. februar 2016, og er også publisert på Vårt Lands verdidebatt på nett.