Category Archives: ETO

Extraterriotorial Obligations – utenomtreritorielle forpliktelser

Næringslivets ansvar, landkonflikter og økonomiske rettigheter, erfaringer fra Indonesia.

Posted on by

FIAN Norge arrangerer:

Åpent møte, tirsdag 17. september kl. 1630 på Senter for Menneskerettigheter, Asbjørn Eide-rommet i 2. etg, Cort Adelers gate 30, Oslo

Innleder:  Aksel Tømte, Rådgiver ved Senter for Menneskerettigheter ved UiO og styremedlem i FIAN Norge.

«Den andre pilaren av FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv handler om selskapers ansvar om å respektere menneskerettighetene. En rekke initiativ rundt om i verden har tatt sikte på å styrke selskapers etterlevelse av menneskerettighetene.

Mens de veiledende prinsippene er generelle og overordnede, finnes det mer konkrete veiledninger på sektoralt-nivå, for eksempel i forhold til akkumulasjon av land for landbruks- og plantasjeformål.  Et tidligere FoHRC/FIAN-seminar satte søkelyset på «the role of the private sector in ensuring responsible governance of tenure». Det finnes en rekke standarder og veiledninger knyttet til hvordan selskaper bør gå frem for å opptre ansvarlig når de investerer i land.

Det er mange dilemma knyttet til dette temaet. For eksempel kan det på den ene siden være problematisk at selskaper som investerer i land baserer seg på nasjonalt lovverk, så lenge det lokale lovverket ikke gir tilfredsstillende anerkjennelse av eie- og bruksretten til urfolk og lokalbefolkning. På den andre siden er det også dypt problematisk om selskapene selv skal puttes i en posisjon der de får definere hva som utgjør legitime lokale krav til land.

Presentasjonen vil diskutere disse problemstillingene i lys av erfaring fra langsiktig arbeid med palmeoljesektoren i Indonesia.  Den vil bestå av følgende delpunkter:

  • Introduksjon til tematikken menneskerettigheter og næringsliv
  • Innledning om palmeoljeindustrien i Indonesia og erfaring fra prosjektarbeid
  • Palmeoljeindustrien, retten til mat, og andre økonomiske rettigheter
  • Initiativer for å gjøre industrien mer ansvarlig
  • Tanker om relevansen av de overnevnte erfaringene for arbeid i Norge og Internasjonalt, og betydningen av FIANs stemme.

Vi håper på interaktiv diskusjon, med aktive innspill fra deltakerne, særlig ift. de to siste punktene.

Det blir lett servering.

Vel møtt, hilsen FIAN Norge!

Sjekk oss på: https://www.facebook.com/FianNorge/
www.fian.no

Nye palmeoljeplantasjer fortrenger lokale bønder i Indonesia

Hvor kommer kaffen din i fra?

Posted on by

Nordmenn er kaffetørste folk. Vi ligger faktisk i verdenstoppen, det er bare finnene som drikker mer kaffe enn oss. Men vet du hvor kaffen din kommer i fra?

Det tyskbaserte selskapet Neumann Kaffee Gruppe er en global kjempe. De har selskaper i 28 land og en andel på 10% i verdens kaffemarked. Men kaffen kommer med en bismak. Da Neumanns datterselskap Kaweri Coffee Plantation Ltd etablerte en kaffeplantasje i Mubende i Uganda, ble 4000 mennesker fordrevet fra sine hjem. Nå har det blitt laget en dokumentar om historien bak plantasjen.

I august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakabe angrepet av ugandiske sikkerhetsstyrker for å gjøre plass til Kaweris kaffeplantasje. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, husdyr ble drept og fire tusen mennesker ble fordrevet.

FIAN har støttet lokalbefolkningens fredelige kamp for rettferdig oppreisning i det ugandiske rettssystemet, og har løftet fram saken til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettsforhandlingene i Uganda har nå pågått i femten år, og endelig dom er enda ikke klar. Rettssaken har blitt systematisk utsatt, og de tvangsflytta venter fortsatt på kompensasjon for det de mistet.

I den nye dokumentaren ”The Mubende Coffee Plantations and the Bitter Taste of Eviction” møter vi kvinner og menn som mistet sine hjem til kaffeplantasjen. Vi møter også Gertrud Falk fra FIAN International, som påpeker det presserende behovet for et lovverk som kan holde multinasjonale selskaper, som Neumann, ansvarlige for rettighetsbrudd.

Et slikt internasjonalt lovverk er nå under utarbeidelse i FN. De brutale hendelsene i Mubende viser hvorfor det er viktig å få lovverket på plass.

  • Lenke til dokumentarfilmen her.
  • Les mer om det pågående arbeidet i FN med menneskerettighetstraktaten for ansvarliggjøring av selskaper her.

Photo: Coffee & Beans / David Pacey

Grenseløs ressursgrådighet

Posted on by

Vi inviterer til plenumsmøte om Grenseløs ressursgrådighet under årets Globaliseringskonferanse!

Tid: Lørdag 29. oktober  12:00 – 14.00
Sted: Folkets hus, sal A, Youngstorget

Norske selskaper utvinner i dag store mengder ikke-fornybare ressurser, som olje, fosfor, bauxitt og kopper både i Norge og i resten av verden. Jakten på de siste ressursene skaper store utfordringer for miljø, klima, menneskerettigheter og rettferdig fordeling.  Kan Statoil fortesette utvinningen om vi skal nå de klimapolitiske målene? Hvem har rett til å bruke den oljen som er igjen? Og kan regjeringen åpne for gruvedrift i reindriftsdistrikt selv om samisk kultur blir truet?

Anne van Schaik vil bidra med helt fersk informasjon fra FN om det pågående arbeidet med å lage en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper. Dette er en historisk prosess, der FN for første gang utarbeider en en bindende avtale for å stille selskaper til ansvar for rettighetsbrudd under internasjonal menneskerettighetslov.

Vi gleder oss til en interessant og viktig debatt med:

Emiliano Lopez  – Økonom og aktivist i Patria Grande, Argentina
Anne van Schaik – Treaty Alliance og Friends of the Earth Europe
Heidi Lundeberg – Framtiden i våre hender
Ingrid Skjoldvær – Natur og Ungdom
Silje Karine Muotka – Medlem av Sametingsrådet, Sametinget

Bidragsytere:

Isalill S. Kolpus – Leder, Noereh
Marja Helena Mortensson – Musiker
Benedikte Pryneid Hansen – Ordstyrer

 

Velkommen!

Plenumsmøtet Grenseløs ressursgrådighet er i samarbeid med Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom, LAG, Attac og Stiftelsen Karibu.

 

Gledelig at Norge følger traktatprosessen

Posted on by

Vi er svært glade for at Norge har bestemt seg for å følge diskusjonen rundt en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. Norge og EU har ikke deltatt i prosessen frem til nå. Et samlet europeisk sivilsamfunn har jobbet i to år for å få til en konstruktiv deltagelse fra de europeiske landene, og kan gladelig melde at både EU og Norge har valgt å stille til diskusjonene i Genève denne uken. Det er dermed et håp om at flere stater vil delta på en konstruktiv måte videre i prosessen.

Historisk mulighet
Traktaten er en historisk mulighet til å tette reguleringsgapet som har oppstått i kjølvannet av en globalisert økonomi, med stadig mer multinasjonal aktivitet og komplekse selskapsstrukturer. Per dags dato har vi ikke et tilstrekkelig system til å regulere næringsaktivitet på tvers av landegrenser. Det aller viktigste for en traktat, blir dermed å klargjøre staters ekstraterritorielle forpliktelser, dvs menneskerettslige forpliktelser utenfor egne landegrenser. At menneskerettighetene gjelder utover egne landegrenser, er anerkjent gjennom Maastricht prinsippene av 2011. Prinsippene benyttes av diverse FN-organer og i stadig økende grad i konkrete saker som involverer rettighetsbrudd. Å legge disse prinsippene til grunn, er helt nødvendig for å tilpasse det internasjonale lovverket til en globalisert verden.

Flere jurister har tatt til orde for at traktaten må pålegge selskaper direkte menneskerettighets-forpliktelser og at dette er uproblematisk med utgangspunkt i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Andre mener dette vil kunne vanne ut statens ansvar for å innfri menneskerettighetene, og at traktaten kun kan håndheves gjennom statene.

Hvilke selskaper gjelder traktaten for?
Andre vesentlige spørsmål som diskuteres er hvilke selskaper traktaten skal gjelde for. Hvorvidt traktaten skal rettes mot multinasjonale selskaper, eller gjelde for alle typer selskap, har vært kilde til stor konflikt i prosessen. Uenigheter rundt dette var en av hovedårsakene til at EU, som mener at traktaten må omfatte alle selskaper, forlot prosessens første sesjon i 2015. De fleste er nå enige i at alle selskaper må omfattes av en traktat. Å lage en traktat definert for multinasjonale selskaper ville uunngåelig ført til at disse selskapene finner smutthull som kan brukes til å omgå lovverket. Samtidig er det ingen tvil om at multinasjonale selskaper er i en særstilling. De har stor makt og ofte større ressurser enn statene som skal regulere dem. Det er derfor viktig at diskusjonen ikke sporer av fra det reelle problemet nemlig: hvordan mennesker som påvirkes av multinasjonale selskapers aktivitet kan stille disse selskapene til ansvar, uavhengig av selskapets struktur. Det er dette traktaten må løse.

Disse, og mange andre store spørsmål, diskuteres i Genève denne uken. Selv om vi hadde håpet på mer aktiv deltagelse fra de europeiske landene, er vi er svært fornøyd med deres tilstedeværelse under den pågående sesjonen. Vi håper vi også kan regne med Norge og Europa for den videre utformingen av traktaten!

Daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, rapporterer fra Genève.
Følg @fian_norge og @treatyalliance på Twitter for live oppdateringer!

Les mer om traktatprosessen:

Norge og Europa henger etter

Posted on by

Denne uken pågår en historisk prosess: en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper er under utforming i FN.

– Selv om prosessen har pågått i to år allerede, ser det enda ikke ut til å ha gått opp for Europa at det vil bli en traktat,  sier daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, som følger forhandlingene i Genève.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. En arbeidsgruppe ble nedsatt med et treårig mandat.

– Vi er allerede to år inne i prosessen – to år som sivilsamfunnet og en rekke uavhengige jurister, har benyttet klokt: de har jobbet på spreng for å bidra til oppfyllelsen av mandatet til arbeidsgruppa, ved å delta i diskusjoner og utforme konkrete innspill og forslag til hva som må inn i en slik traktat. EU derimot, tett fulgt av Norge, valgte å boikotte prosessen fra et tidlig stadium, grunnet uenigheter om en fotnote i vedtaket.

Mennesker foran selskaper
Traktaten er et krav fra folket. Den skal sette mennesker foran selskaper, og den skal gjøre det umulig, både for stater og selskaper, å fraskrive seg ansvar grunnet komplekse strukturer og multinasjonal aktivitet.

– Det er et folkekrav å få på plass bindende avtaler for næringsliv. Da er det synd at hele Europa stiller seg på sidelinjen og nekter å delta. Men etter massivt press fra sivilsamfunnet, besluttet EU på tampen å møte i pågående diskusjoner, og stiller nå med samtlige medlemsland under
arbeidsgruppens andre sesjon i Genève. Dette er et skritt i riktig retning, sier Ribe.

Utforming og innhold
Møtene i Genève i disse dager handler om traktatens utforming og innhold. Det uunngåelige resultatet av Europas manglende deltagelse i to år, er at de dessverre stiller uforberedt og ikke kan ta stilling til vesentlige spørsmål, som: Skal traktaten ha direkte forpliktelser for selskaper, eller indirekte forpliktelser gjennom stater? Hvem har ansvaret i saker som går på tvers av landegrenser? Hvilke organer må etableres eller endres for å kunne håndheve traktaten, nasjonalt og internasjonalt?

– EU og Norge har endelig valgt å stille opp, noe vi er veldig glade for. Dessverre har de fraskrevet seg muligheten til å bidra aktivt med konkrete innspill til prosessen underveis, etter to års fravær. Vi håper de nå tar aktive grep for å endre på dette. Tiden er knapp, da traktatutkastet skal foreligge ved arbeidsgruppens neste sesjon, avslutter Lovise Ribe fra Genève.

Foto: UN Photo/Jean-Marc Ferré

Les mer om traktatprosessen:

 

Norge står utenfor menneskerettsavtale

Posted on by

For første gang i historien lager FN regler som skal gjøre det klart hvem som har ansvaret når selskaper bryter menneskerettighetene. Men Norge er ikke med.

Vi har hørt det: For å lage klær, telefoner og datamaskiner som vi kjøper og bruker, blir mennesker grovt utnyttet. Det kan handle om gruver der metaller hentes ut, fabrikkene der klær sys og elektronikk skrus sammen. Men hva kan vi gjøre?

FNs menneskerettighetsråd er nå i gang med å utarbeide et sett regler som gjør selskaper ansvarlige når menneskerettighetene blir brutt som følge av virksomheten deres. Målet er å lage kjøreregler for hvem som har ansvar når og hvor. Ofte er det tale om store selskaper med et mylder av underleverandører og med selskapsstrukturer som går på tvers av landegrenser.

– Dette er så komplekst at det blir for svakt å ha dokumenter om hva man forventer av selskapene. Denne traktaten skal inneholde klare kriterier som sier at når det og det skjer, er det den og den som har ansvaret, sier Lovise Ribe.

Ber Norge delta
Ribe er daglig leder for menneskerettsorganisasjonen FIAN Norge og har fulgt prosessen i FNs menneskerettighetsråd. En traktat er en avtale mellom to eller flere stater, og bindende for statene som signerer den. Sammen med Forum for utvikling og miljø som er paraply for over 50 norske organisasjoner, har Ribe skrevet brev til statssekretær i Utenriksdepartementet, Tone Skogen (H).

Organisasjonene synes det er urovekkende at Norge har valgt å stå på utsiden. De understreker at multinasjonale selskaper får stadig større handlingsrom.

«Mange av disse selskapene kommer i stor grad unna med krenkelse av menneskerettigheter, og muligheten for ansvarliggjøring er i praksis ikke-eksisterende for menneskene som berøres», skriver organisasjonene.

– Mennesker skal ikke bli fratatt retten til liv, mat, vann eller bosted uten å bli kompensert for det, bare fordi en bedrift vil inn og skape seg profitt, sier Kirsten Sandberg Natvig, seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø.

Pådriver
Andre runde i traktatprosessen starter i Geneve 24. oktober, og der mener Ribe at Norge bør være. Hun viser til at Norge var en pådriver da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». I oktober i fjor la utenriksminister Børge Brende (H) fram en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Der heter det at «Norge skal prioritere næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd». Ribe mener at de veiledende prinsippene er viktige, men ikke nok.

Statssekretær Tone Skogen (H) svarer i en e-post at Norge ikke deltar nå fordi det ligger et omstridt vedtak bak traktatarbeidet og at dette vedtaket ikke definerer hvilke selskaper reglene gjelder.

– Sammen med EU og andre nærstående land vurderer vi løpende utviklingen i dette arbeidet. Vi har så langt vurdert det slik at traktatarbeidet kan undergrave enigheten om FNs veiledende prinsipper, men vi følger dette nøye og vil konkludere endelig sammen med nærstående land på et senere tidspunkt, sier hun.

Spent på svar
Ribe tror at noe av problemet for Norges del er at initiativet til en slik traktat kom fra Ecuador og Sør-Afrika, og at Norge ikke synes Ecuador har det beste rullebladet når det gjelder menneskerettigheter. Ifølge Ribe jobbes det med å finne løsninger på det punktet som både Norge og EU har sagt er problematisk, og hun mener at traktaten uansett er viktigere enn hvem som tok initiativet.

Statssekretæren har nå lovet at organisasjonene i et møte 25. oktober skal få vite mer om hvorfor Norge ikke har ønsket å delta i prosessen. Det synes organisasjonene er bra.

Andrew Preston, daglig leder i Forum for utvikling og miljø, viser til at en del advokater nå kjører krevende saker mot multinasjonale selskaper for brudd på menneskerettighetene. Han håper at en traktat får selskaper til å ivareta mennesker bedre uten at det må kjøres store rettssaker.

Tekst: Turid Sylte i Vårt Land.
Foto: Evelyn Pecori. Fra venstre: Lovise Ribe i FIAN Norge, Andrew Preston og Kirsten Sandberg Natvig i Forum for utvikling og miljø (ForUM).
Artikkelen var på trykk i Vårt Land onsdag 19. oktober og er publisert på www.vl.no.

En handlingsplan uten handling

Posted on by

Vi leser stadig vekk om selskaper som bryter menneskerettighetene, tekstilfabrikker som kollapser og leverandører som bruker barnearbeidere. Listen er lang, og behovet for internasjonal regulering er stort.

Det var derfor gledelig da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». Prinsippene slo fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Endelig skulle også selskaper kunne stilles til ansvar!

Norge var i årevis en internasjonal pådriver for å få i havn de veiledende prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter. Det er derfor, både nasjonalt og internasjonalt, knyttet høye forventninger til norsk implementering av prinsippene. Norge var blant de ti første landene som utarbeidet en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Denne ble lansert av utenriksminister Børge Brende i fjor, og videre flagget av statssekretær Tone Skogen i FNs fjerde forum for næringsliv og menneskerettigheter. Som ofte når det er knyttet høye forventinger til noe, er det lett å bli skuffet. Den norske handlingsplanen har få konkrete handlinger å vise til, og i dag, ett år etter lanseringen, har det fremdeles ikke lykkes sivilsamfunnet å få innsyn i hvordan planen skal implementeres.

Den nasjonale handlingsplanen stiller ekstra høye forventninger til statseide eller delvis statseide selskaper, og slår blant annet fast at disse må gå foran med et godt eksempel. Det var derfor vemodig å lese i en rapport utarbeidet av danske NCG (Nordic Consulting Group) nylig, at det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, ikke har innarbeidet ansvaret for menneskerettigheter i sine styringsdokumenter. Dette er skuffende, ettersom Norfund på alle måter har seilet opp og blitt norsk bistands fremste flaggskip de siste årene.

Man kan jo spørre seg om problemet ligger i at FNs veiledende prinsipper er frivillige – og at de derfor nedprioriteres, også av staten selv. Kan det være manglende ris bak speilet som gjør at selv vårt norske statseide utviklingsfond ikke følger prinsippene?  For til tross for at Norge i sin handlingsplan slår fast at prinsippene er noe alle norske bedrifter – statseide som private – skal rette seg etter, virker det kanskje mot sin hensikt at man i samme pennestrøk gjør et poeng av at planen på ingen måte er juridisk bindende.

Det er vel ikke søkt å påstå at et selskap trenger klare lover å rette seg etter, og ikke vage prinsipper? Kan det også tenkes at dette er riktig for et altomfattende felt som menneskerettigheter; spesielt for selskaper som operer i flere land med ulike nasjonale lover og regler; kanskje uten andre insentiver enn «god samvittighet» for å gjennomføre omfattende analyser av effekten på mennesker og miljø?

Hvis så er tilfelle, så har vi en god nyhet: Siden 2014 har en arbeidsgruppe i FNs menneskerettighetsråd jobbet for å utarbeide en traktat som skal holde særlig multinasjonale selskaper ansvarlige under internasjonal menneskerettighetslov. «Traktatprosessen» har skapt universelt engasjement i sivilsamfunnet og grasrotbevegelser, blant jurister og andre eksperter. Det statlige engasjementet derimot, er fraværende, spesielt blant de europeiske landene. Norske myndigheter har også stilt seg på sidelinjen, og har hittil nektet å engasjere seg i traktatprosessen; dette til tross for at handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere arbeid med næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd.

Det kan være fristende å trekke den slutning at Norge og Europa ikke ønsker, på ramme alvor, å bli ansvarliggjort for det selskapene deres bedriver på andre kontinenter. Å støtte en traktat vil være det samme som å godta at staten også har et rettslig forpliktende ansvar for egne bedrifter, også utenfor egne landegrenser – at man også har et rettslig forpliktende ansvar overfor mennesker som berøres, langt der borte; mennesker som i praksis er rettsløse i dag.

Vi er svært langt unna målstreken når det gjelder en reell ansvarliggjøring av selskaper som bryter menneskerettighetene. Derfor hadde det vært gledelig å se at Norge fortsatte å være et foregangsland, ved å få en fortgang i implementeringen av den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter. Enda mer gledelig hadde det vært å se Norge gå i bresjen for en reell styrking av rettsvernet ved å støtte en internasjonal traktat. Helt konkret mener vi at norske myndigheter må delta på møtene hvor traktaten skal diskuteres og utformes i slutten av oktober. Dette er en historisk mulighet til å sette handling bak store ord.

Skrevet av Lovise Ribe (FIAN Norge) og Kirsten Sandberg Natvig (Forum for utvikling og miljø).
Kronikken var på trykk i Vårt Land 13. oktober 2016 og er publisert på Verdidebatten.

Det kanadiske gruvelselskapet GoldCorp Inc eier Marlingruven i Guatemala. Driften av Marlingruven har ført til alvorlige brudd på retten til mat for lokalbefolkningen, og forurenset både luft og drikkevann. Oljefondet har investert nærmere 273 millioner kroner i GoldCorp Inc.

Menneskerettigheter på tvers av landegrenser

Posted on by

Menneskerettighetene er universelle og gjelder på tvers av landegrenser. Stater har menneskerettslige forpliktelser overfor mennesker i andre land, og disse forpliktelsene er definert i Maastrichtprinsippene fra 2011. Denne uken fyller Maastrichtprinsippene 5 år!

Da verdenssamfunnet etter andre verdenskrig dannet FN, var det med et ønske om å sikre freden og unngå en ny storkrig. FN-pakten trådte i kraft i 1945, og tre år senere ble Verdenserklæringen for menneskerettigheter vedtatt. Verdenserklæringen bygger på forståelsen av at verdenssamfunnet har et felles ansvar for å sikre menneskerettighetene, og FN-konvensjonene gjør forpliktelsene juridisk bindende. Likevel er det mange stater som tolker lovverket på en så snever måte, at de overser forpliktelsene som de har utover egne landegrenser.

Maastrichtprinsippene definerer staters ekstraterritorielle forpliktelser og baserer seg på gjeldende internasjonale lover. Prinsippene ble vedtatt den 28. septemer 2011 av en ekspertgruppe bestående av jurister, akademia, representanter fra FN og flere sivilsamfunnsorganisasjoner, og har på engelsk fått navnet ‘Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations in the area of Economic, Social and Cultural Rights“.

Staters ekstraterritorielle forpliktelser forkortes ofte til ETOs, etter den engelske betegnelsen ‘Extraterritorial Obligations.’ 5 år etter at de ble definert i Maastricht, brukes de nå i FN-prosessen med å utvikle et juridisk bindende lovverk for regulere transnasjonale-og andre selskaper under internasjonal menneskerettighetslov. FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter, Victoria Tauli-Corpuz,  påpeker at Maastrichtprinsipenne er en viktig ressurs for den mellomstatlige arbeidsgruppen i FN som jobber med denne traktaten. Ian Seiderman i International Commission of Jurists sier videre at “i løpet av de fem årene som Maastrichtprinsippene har eksistert, har de blitt et viktig referansepunkt når man skal definere hva som forventes av staters menneskerettslige forpliktelser utover egne landegrenser.”

PRESSEMELDING

FIAN er del av et det internasjonale nettverket ETO Consoritum, som har utstedt denne pressemeldingen for å markere 5 årsjubileet til Maastrichtprinsippene:

Human Rights Beyond Borders: The Maastricht Principles Turn Five.
Are human rights obligations breached by an intergovernmental organization or its governing States, when it tells a government to cut its public services? Can the obligations under the right to food be left completely to a State that is adversely affected by the climate impact of other countries? What about the human rights obligations of States whose powerful corporations can displace people abroad from their lands, because these people’s government does not protect them – being in the hands of foreign business networks? To defend human rights, it is not sufficient to look solely at the acts of national governments within their territory. Whether negotiating investment agreements, addressing climate-destruction – or providing legal frameworks for business enterprises: Human rights are increasingly integrated and have now become important terms of reference in international relations. This is necessitated by the universal reach of the values that human rights protect. But it is equally mandated by law.

Human rights obligations are now well recognized to extend beyond borders. These obligations are carried by one or more States at the same time, in some cases by the global community of States as a whole. From the point of view of individual States or victims of violations these obligations are “extraterritorial”.  Five years ago, on 28 September 2011, some 40 experts in international law and human rights met at a conference convened by Maastricht University and the International Commission of Jurists. They adopted the Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations of States in the area of Economic, Social and Cultural Rights. The Principles are drawn from international law and based on extensive legal research. The experts came from all regions of the world and included current and former members of international human rights treaty bodies, regional human rights bodies, and former and current Special Rapporteurs of the United Nations Human Rights Council as well as academic and non-governmental experts.

“In their five years of existence, the Maastricht Principles have become an important point of reference in identifying just what States are expected to do in human rights terms beyond their borders”, says Ian Seiderman, Legal and Policy Director of the International Commission of Jurists, “On the one hand, States must respect and protect rights in their activities abroad; and, on the other, they have an obligation to help realize the rights of people globally through international cooperation and assistance.”

Extraterritorial State obligations are increasingly called upon in the UN Human Rights System and are on the agenda in treaty negotiations of States in relation to regulating transnational corporations and other business enterprises. When addressing the States in their first session in July 2015, the UN Special Rapporteur on the Rights of Indigenous Peoples, Victoria Tauli-Corpuz, said: “Fortunately, the Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations of States in the Area of Economic, Social and Cultural Rights go a long way to clarifying the application of law in this context, and will provide a powerful resource for the Intergovernmental Working Group to call upon for guidance.”

“Transnational business is just one example. Obligations across borders have a wide range of application”, says Professor Fons Coomans of Maastricht University, “The Maastricht Principles are increasingly used by civil society organisations to hold States accountable for their extraterritorial conduct. The application of the Principles has also become a subject of academic research. I am glad that the Principles have already proved useful in their first 5 years.”

-ETO Consortium, 28 September 2016, Heidelberg, secretariat(at)consortium.org

Foto: Marlingruven, Guatemala, januar 2012 // Fotograf: Tom Henning Bratlie
Det kanadiske gruvelselskapet GoldCorp Inc eier Marlingruven i Guatemala.  Driften av Marlingruven  fører til alvorlige brudd på retten til mat for lokalbefolkningen, og forurenser både luft og drikkevann. Motstand blir møtt med vold og trusler. Statens Pensjonsfond Utland – Oljefondet – har investert nærmere 273 millioner kroner i GoldCorp Inc.

Les mer om ETOs og om Marlingruven:

Fordrevet for å gi plass til kaffeplantasje

Posted on by

15 år har gått siden Ugandas sikkerhetsstyrker angrep fire landsbyer i regionen Mubende. 4000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem, og landområdet ble leid ut til en kaffeplantasje. Lokalbefolkningen venter fortsatt på rettferdig oppreisning og kompensasjon.

18. – 21. august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakobe i Mubende angrepet av sikkerhetsstyrker i Uganda. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, og 4000 mennesker ble fordrevet fra landområdet som var deres hjem.

Landområdet ble eid ut til kaffeplantasjen Kaweri Coffee Plantation Ltd, som eies av tyske Neumann Kaffee Gruppe. Det har nå gått 15 år siden lokalbefolkningen mistet hjemmene sine, men de venter forstatt på rettferdig oppreisning og kompensasjon.  Den brutale hendelsen viser behovet for å få på plass et internasjonalt lovverk som kan holde multinasjonele selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettigheter, og som gir mennesker i sårbare situasjoner tilgang til effektive klageordninger.  FIAN International oppfordrer Tyskland og Uganda til å støtte det pågående arbeidet i FN med å utvikle en slik traktat. FIAN Norge oppfordrer også Norge til å støtte denne FN-prosessen og å anerkjenne at menneskerettslige forpliktelser gjelder på tvers av landegrenser.

Støtt arbeidet bak “The Binding Treaty on Transnational Corporations (TNCs) and other businesses with regards to Human Rights” her!

Les mer om saken i Uganda her!

Foto: FIAN International

FIAN fyller 30 år!

Posted on by

FIAN International ble etablert i Tyskland i 1986, og to år senere opprettet vi en egen avdeling her i Norge. De siste tretti årene har FIAN jobbet utrettelig med å fremme retten til tilstrekkelig og fullgod mat. En menneskerett som møter stadig nye utfordringer.

For å markere vår trettiårsdag, kommer FIAN International til å publisere månedlige utgaver “The Struggle for the Right to Food and Nutrition” i løpet av det kommende året. Serien tar for seg forskjellige temaer som viser hvordan retten til mat knytter seg til andre menneskerettigheter, og belyser hvilke utfordringer vi står overfor i dag.

Første hefte ble utgitt i juli, og hadde tittelen Beyond Food Security, Towards Food Sovereignty. Denne måneden er fokuset rettet mot urfolks rettigheter, og viser hvordan urfolks rett til å brødfø seg selv ikke kan innfris med mindre de får tilgang til sine tradisjonelle landområder: Indigenous Peoples: The Right to Live Off Their Ancestral Lands.

Følg med på oppdateringer her.