FIAN Norge setter Norges dobbeltmoral på dagsorden

An ‘Israeli only’ by-pass road that links Israeli settlements in the occupied West Bank, sitting below an Israeli settlement outside of Jerusalem (Photo Credit: Edith Garwood)

I februar var Norge oppe til “høring” i komiteen for Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter, ØSK-komiteen, i Geneve. Med 4-5 års mellomrom blir nemlig alle land som har sluttet seg til ØSK gjenstand for en “peer review”. Norge hadde levert en offisiell rapport om status for ØSK, som ble debattert i komiteen. I tillegg hadde også et antall norske sivilsamfunnsorganisasjoner levert innspill, som bidro med alternativ/supplerende informasjon til komiteens medlemmer, om saker som det offisielle Norge ikke nødvendigvis er stolt av. En av temaene som FIAN Norge tok opp, var Norges store satsing på leting etter ny olje og gass-felt, selv om det er klart at forbrenningen av slike fossile ressurser vil gjøre det umulig å nå målene i Parisavtalen, og ikke minst, klimaendrignee vil ødelegge for matproduksjon og matsikkerhet i de fleste land i verden, og svekke matsikkerehten for millioner, for ikke å si milliarder av mennesker.

Et annet tema vi tok opp ekstraterritoriale rettigheter (ETOs) og Oljefondets mangelfulle vurdering av menneskerettighetshensyn før investeringer. I samtaler med komiteens medlemmer i Geneve pekte vi på at SPU har gjort en rekke investeringer i selskaper som arbeider i områder okkupert av Israel i strid med folkeretten.
Komiteens medlemmer plukket opp våre poenger, og tok det opp i høringen. (Se egen nettsak på fian.no om vårt innspill)
Se artikkel i ABC-nyheter her: https://bit.ly/2TF8Ypj
Les mer om ØSK på FN-sambandets sider her https://bit.ly/38GqCxa

Kvinners kamp for retten til mat!

Rapporten «Women’s Power in Food Struggles» identifiserer maktforhold, menneskerettighetsbrudd, diskriminering og strukturell vold som særlig rammer kvinner.

Hvert år utgir The Global Network on Food and Nutrition, som FIAN er en del av, en publikasjon som ser nøye på situasjonen for Retten til Mat i verden.  I år rettes fokuset mot kvinners rolle i kampen for rettferdige matsystemer.

 


Kjønnsroller påvirker matsystemer. Rollene påvirker hva og hvordan vi produserer mat, og hvordan vi fordeler og spiser den. Kvinneundertrykkelse har ofte negative konsekvenser for matsikkerhet, uansett hvilke roller kvinner har i matsystemene. Fra produksjon og innhøsting, til videreforedling, lagring, distribusjon og tilberedning av mat, kvinner spiller en sentral rolle i alle matsystemer, og i økonomiene de er en del av. Imidlertid har sjåvinistiske synspunkter og undertrykkelse bidratt til at kvinners roller og deltagelse i stor grad har vært usynliggjort og i liten grad undersøkt. Av de 820 millioner mennesr som går sultne i verden i dag, er det kvinner og barn som er mest utsatt, ikke minst de som lever i samfunn der kvinner blir diskriminert og ikke blir tatt med på råd når beslutninger blir fattet.

Last ned rapporten fra https://www.righttofoodandnutrition.org/womens-power-food-struggle

Refugee women in Uvira, located in the north of Lake Tanganyika in Sud-Kivu Province, gather early to attend to growing crops they cultivate collectively at the Lusenda camp on 23 October 2015 in Democratic Republic of Congo.
UN Women/Catianne Tijerina

12 timer er lenge å vente

Sykehjem bærer ordet hjem i seg. Men er sykehjemmet et hjem eller først og fremst en
arbeidplass? Er måltidene styrt etter de ansattes arbeidstid, snarere enn beboernes behov og rettigheter?

I Kosthåndboka – veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten, kan vi lese at nattefasten på sykehjem ikke bør overskride 11 timer. Det vil si at det ikke bør være mer enn elleve timer mellom kveldsmåltidet og frokosten. Dette er viktig fra et ernæringsståsted fordi måltidsrytmen på et sykehjem, inkludert nattefasten, kan påvirke ernæringssituasjonen for beboerne. Den Nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold påpeker blant annet:

Uhensiktsmessig måltidsrytme i institusjoner, som for eksempel ved lang nattefaste eller kort tid mellom lunsj og middag, medfører at pasienter og brukere ikke får mat når de trenger det, eller rekker å bygge opp god appetitt før neste måltid serveres.

Likevel er nattefasten ofte lengre enn 11 timer på norske sykehjem. Arild forteller oss i sin video at beboerne på sykehjemmet legger seg klokka ni om kvelden, og står opp klokka ni om morgenen: Det er lenge å ligge i sengen. Det er tolv timer. Det er ikke godt å få det til på noen annen måte, fordi sykepleierne er ferdige klokka ti.

Å få det til
Ofte begrunnes uhensiktsmessig måltidsrytme ved at det ‘ikke er så lett å få det til på en annen måte’. Strukturelle faktorer, som økonomi og de ansattes turnus, avgjør når og hvordan måltidene serveres.

I en studie utført ved over 550 sykehjem i Norge ble tidspress og mangel på personale angitt som årsak til at ikke alle beboerne fikk dekket sine behov for hjelp under måltidene. Det finnes eksempler på ildsjeler og innovatører på sykehjem som på eget initiativ tilrettelegger måltidene etter beboernes behov, for eksempel ved å forskyve middagen slik at den ikke er tett opptil lunsj. Men det kan ikke være slik at oppfyllelse av beboernes rett til fullgod mat og ernæring er avhengig av tilfeldigheter. Det må strukturelle endringer til.

Staten har nemlig i henhold til internasjonal menneskerettighetslov et ansvar for å respektere, beskytte, og innfri befolkningens rett til fullgod mat og ernæring. Retten er nedfelt i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som Norge har ratifisert og dermed forpliktet til å følge.

Alle har rett til fullgod mat og ernæring, og eldre sykehjemsbeboere er i en særlig sårbar situasjon fordi de er avhengige av pleie og omsorg fra ansatte. For å sikre at alle sykehjemsbeboere får nyte godt av retten til fullgod mat og ernæring, må norske myndigheter styrke de ansattes kompetanse og kapasitet. Det må sikres at hver enkelt ansatt har forutsetninger for å bruke sin kompetanse i arbeidshverdagen, inkludert nok tid til å gi hver enkelt beboer et forsvarlig helsetilbud.

Å si sin mening
Medbestemmelse, ikke-diskriminering og empowerment er viktige menneskerettslige prinsipper. Vi skal ha mulighet til å kunne påvirke politikk som gjelder vår egen hverdag.

Det må derfor sørges for at eldre sykehjemsbeboernes stemmer blir hørt, og det må skje på beboernes egne premisser. Arild forteller: Bydelsutvalget var på besøk før vi skulle spise lunsj og spurte oss alle om vi likte maten, da svarte alle i kor. Ja den er god. Det er ingen som vil klage, og si de ikke liker maten, men får du de på tomannshånd så sier de sin mening.


 

12 timer er lenge å vente” er en digital fortelling som hører til “Min mathistorie” – et samarbeidsprosjekt mellom FIAN Norge og Norske Kvinners Sanitetsforening. Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering har innvilget støtte til prosjektet. Les mer om retten til mat i Norge her.

Bilde: Brita Carina Nummedal

Ikke klag!

Norge flagger menneskerettighetene høyt internasjonalt, men vil ikke gi norske borgere mulighet til å klage til FN for brudd som skjer her hjemme. Norge nekter å slutte seg til
klageordningen for FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Mer enn åtte år har gått siden FN vedtok en klageordning til Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Ordningen skal styrke det individuelle rettsvernet, ved å gi enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt i FN, dersom de ikke når frem gjennom det norske rettssystemet. Det finnes også tilsvarende ordninger for Barnekonvensjonen og for Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Til tross for at Norge har ratifisert, og dermed er bundet av alle tre konvensjoner, vil verken regjering eller Storting gi norske borgere tilgang til disse ordningene. Det betyr at barn og funksjonshemmede som utsettes for overgrep i Norge, og norske borgere som får sine menneskerettigheter brutt, ikke kan klage til FN.

Å sette handling bak ord, vil gi Norge et legitimt grunnlag for å legge press på andre land, og
signaleffekten kan bidra til at flere land, hvor behovet for en slik ordning er enda større, slutter seg til. Norge vil kunne være med å styrke FNs institusjoner og praksis, og ikke minst vise tydelig hvilken rolle vi ønsker å ta internasjonalt, som en pådriver og frontkjemper for
menneskerettighetene. Dessverre velger regjeringen, tett fulgt av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og KrF, minste motstands vei. Norge vil ikke la seg overprøve av FN, selv om FNs avgjørelser ikke er juridisk bindende. Arbeiderpartiet og KrF vil lene seg tilbake og vente på at andre land baner vei. Da Stortinget behandlet saken i uken som gikk, var det bare Venstre og SV som gikk inn for norsk tilslutning. Norge er altså langt unna frontlinjen i kampen for å styrke
menneskerettighetene.

FN består av medlemslandene. Når medlemslandene, i dette tilfellet Norge, ikke slutter opp om systemet og fraskriver seg muligheten til å påvirke FNs institusjoner i riktig retning, kan man spørre seg hvilken funksjon norske myndigheter ser for seg at FNs skal ha. I økende grad plukker vi ut de menneskerettighetene og de delene av FN-systemet som vi ønsker å forholde oss til. Det som er vanskelig, velger vi å overse. Manglende vilje til å la seg overprøve av FN og ta stilling til eventuell kritikk, viser at det er langt igjen før Norge har reell troverdighet. Det er tross alt enkelt å fremstå som en frontkjemper internasjonalt, så lenge ingen klager!


Lovise Ribe, Daglig leder i FIAN Norge
Kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 8. februar 2017.

Les også:
FIAN Norges høringsinnspill til Utenriks- og forsvarskomitéen

Foto: Chris Brown

Hvor kommer kaffen din i fra?

Nordmenn er kaffetørste folk. Vi ligger faktisk i verdenstoppen, det er bare finnene som drikker mer kaffe enn oss. Men vet du hvor kaffen din kommer i fra?

Det tyskbaserte selskapet Neumann Kaffee Gruppe er en global kjempe. De har selskaper i 28 land og en andel på 10% i verdens kaffemarked. Men kaffen kommer med en bismak. Da Neumanns datterselskap Kaweri Coffee Plantation Ltd etablerte en kaffeplantasje i Mubende i Uganda, ble 4000 mennesker fordrevet fra sine hjem. Nå har det blitt laget en dokumentar om historien bak plantasjen.

I august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakabe angrepet av ugandiske sikkerhetsstyrker for å gjøre plass til Kaweris kaffeplantasje. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, husdyr ble drept og fire tusen mennesker ble fordrevet.

FIAN har støttet lokalbefolkningens fredelige kamp for rettferdig oppreisning i det ugandiske rettssystemet, og har løftet fram saken til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettsforhandlingene i Uganda har nå pågått i femten år, og endelig dom er enda ikke klar. Rettssaken har blitt systematisk utsatt, og de tvangsflytta venter fortsatt på kompensasjon for det de mistet.

I den nye dokumentaren ”The Mubende Coffee Plantations and the Bitter Taste of Eviction” møter vi kvinner og menn som mistet sine hjem til kaffeplantasjen. Vi møter også Gertrud Falk fra FIAN International, som påpeker det presserende behovet for et lovverk som kan holde multinasjonale selskaper, som Neumann, ansvarlige for rettighetsbrudd.

Et slikt internasjonalt lovverk er nå under utarbeidelse i FN. De brutale hendelsene i Mubende viser hvorfor det er viktig å få lovverket på plass.

  • Lenke til dokumentarfilmen her.
  • Les mer om det pågående arbeidet i FN med menneskerettighetstraktaten for ansvarliggjøring av selskaper her.

Photo: Coffee & Beans / David Pacey

Norge står utenfor menneskerettsavtale

For første gang i historien lager FN regler som skal gjøre det klart hvem som har ansvaret når selskaper bryter menneskerettighetene. Men Norge er ikke med.

Vi har hørt det: For å lage klær, telefoner og datamaskiner som vi kjøper og bruker, blir mennesker grovt utnyttet. Det kan handle om gruver der metaller hentes ut, fabrikkene der klær sys og elektronikk skrus sammen. Men hva kan vi gjøre?

FNs menneskerettighetsråd er nå i gang med å utarbeide et sett regler som gjør selskaper ansvarlige når menneskerettighetene blir brutt som følge av virksomheten deres. Målet er å lage kjøreregler for hvem som har ansvar når og hvor. Ofte er det tale om store selskaper med et mylder av underleverandører og med selskapsstrukturer som går på tvers av landegrenser.

– Dette er så komplekst at det blir for svakt å ha dokumenter om hva man forventer av selskapene. Denne traktaten skal inneholde klare kriterier som sier at når det og det skjer, er det den og den som har ansvaret, sier Lovise Ribe.

Ber Norge delta
Ribe er daglig leder for menneskerettsorganisasjonen FIAN Norge og har fulgt prosessen i FNs menneskerettighetsråd. En traktat er en avtale mellom to eller flere stater, og bindende for statene som signerer den. Sammen med Forum for utvikling og miljø som er paraply for over 50 norske organisasjoner, har Ribe skrevet brev til statssekretær i Utenriksdepartementet, Tone Skogen (H).

Organisasjonene synes det er urovekkende at Norge har valgt å stå på utsiden. De understreker at multinasjonale selskaper får stadig større handlingsrom.

«Mange av disse selskapene kommer i stor grad unna med krenkelse av menneskerettigheter, og muligheten for ansvarliggjøring er i praksis ikke-eksisterende for menneskene som berøres», skriver organisasjonene.

– Mennesker skal ikke bli fratatt retten til liv, mat, vann eller bosted uten å bli kompensert for det, bare fordi en bedrift vil inn og skape seg profitt, sier Kirsten Sandberg Natvig, seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø.

Pådriver
Andre runde i traktatprosessen starter i Geneve 24. oktober, og der mener Ribe at Norge bør være. Hun viser til at Norge var en pådriver da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». I oktober i fjor la utenriksminister Børge Brende (H) fram en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Der heter det at «Norge skal prioritere næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd». Ribe mener at de veiledende prinsippene er viktige, men ikke nok.

Statssekretær Tone Skogen (H) svarer i en e-post at Norge ikke deltar nå fordi det ligger et omstridt vedtak bak traktatarbeidet og at dette vedtaket ikke definerer hvilke selskaper reglene gjelder.

– Sammen med EU og andre nærstående land vurderer vi løpende utviklingen i dette arbeidet. Vi har så langt vurdert det slik at traktatarbeidet kan undergrave enigheten om FNs veiledende prinsipper, men vi følger dette nøye og vil konkludere endelig sammen med nærstående land på et senere tidspunkt, sier hun.

Spent på svar
Ribe tror at noe av problemet for Norges del er at initiativet til en slik traktat kom fra Ecuador og Sør-Afrika, og at Norge ikke synes Ecuador har det beste rullebladet når det gjelder menneskerettigheter. Ifølge Ribe jobbes det med å finne løsninger på det punktet som både Norge og EU har sagt er problematisk, og hun mener at traktaten uansett er viktigere enn hvem som tok initiativet.

Statssekretæren har nå lovet at organisasjonene i et møte 25. oktober skal få vite mer om hvorfor Norge ikke har ønsket å delta i prosessen. Det synes organisasjonene er bra.

Andrew Preston, daglig leder i Forum for utvikling og miljø, viser til at en del advokater nå kjører krevende saker mot multinasjonale selskaper for brudd på menneskerettighetene. Han håper at en traktat får selskaper til å ivareta mennesker bedre uten at det må kjøres store rettssaker.

Tekst: Turid Sylte i Vårt Land.
Foto: Evelyn Pecori. Fra venstre: Lovise Ribe i FIAN Norge, Andrew Preston og Kirsten Sandberg Natvig i Forum for utvikling og miljø (ForUM).
Artikkelen var på trykk i Vårt Land onsdag 19. oktober og er publisert på www.vl.no.

En handlingsplan uten handling

Vi leser stadig vekk om selskaper som bryter menneskerettighetene, tekstilfabrikker som kollapser og leverandører som bruker barnearbeidere. Listen er lang, og behovet for internasjonal regulering er stort.

Det var derfor gledelig da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». Prinsippene slo fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Endelig skulle også selskaper kunne stilles til ansvar!

Norge var i årevis en internasjonal pådriver for å få i havn de veiledende prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter. Det er derfor, både nasjonalt og internasjonalt, knyttet høye forventninger til norsk implementering av prinsippene. Norge var blant de ti første landene som utarbeidet en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Denne ble lansert av utenriksminister Børge Brende i fjor, og videre flagget av statssekretær Tone Skogen i FNs fjerde forum for næringsliv og menneskerettigheter. Som ofte når det er knyttet høye forventinger til noe, er det lett å bli skuffet. Den norske handlingsplanen har få konkrete handlinger å vise til, og i dag, ett år etter lanseringen, har det fremdeles ikke lykkes sivilsamfunnet å få innsyn i hvordan planen skal implementeres.

Den nasjonale handlingsplanen stiller ekstra høye forventninger til statseide eller delvis statseide selskaper, og slår blant annet fast at disse må gå foran med et godt eksempel. Det var derfor vemodig å lese i en rapport utarbeidet av danske NCG (Nordic Consulting Group) nylig, at det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, ikke har innarbeidet ansvaret for menneskerettigheter i sine styringsdokumenter. Dette er skuffende, ettersom Norfund på alle måter har seilet opp og blitt norsk bistands fremste flaggskip de siste årene.

Man kan jo spørre seg om problemet ligger i at FNs veiledende prinsipper er frivillige – og at de derfor nedprioriteres, også av staten selv. Kan det være manglende ris bak speilet som gjør at selv vårt norske statseide utviklingsfond ikke følger prinsippene?  For til tross for at Norge i sin handlingsplan slår fast at prinsippene er noe alle norske bedrifter – statseide som private – skal rette seg etter, virker det kanskje mot sin hensikt at man i samme pennestrøk gjør et poeng av at planen på ingen måte er juridisk bindende.

Det er vel ikke søkt å påstå at et selskap trenger klare lover å rette seg etter, og ikke vage prinsipper? Kan det også tenkes at dette er riktig for et altomfattende felt som menneskerettigheter; spesielt for selskaper som operer i flere land med ulike nasjonale lover og regler; kanskje uten andre insentiver enn «god samvittighet» for å gjennomføre omfattende analyser av effekten på mennesker og miljø?

Hvis så er tilfelle, så har vi en god nyhet: Siden 2014 har en arbeidsgruppe i FNs menneskerettighetsråd jobbet for å utarbeide en traktat som skal holde særlig multinasjonale selskaper ansvarlige under internasjonal menneskerettighetslov. «Traktatprosessen» har skapt universelt engasjement i sivilsamfunnet og grasrotbevegelser, blant jurister og andre eksperter. Det statlige engasjementet derimot, er fraværende, spesielt blant de europeiske landene. Norske myndigheter har også stilt seg på sidelinjen, og har hittil nektet å engasjere seg i traktatprosessen; dette til tross for at handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere arbeid med næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd.

Det kan være fristende å trekke den slutning at Norge og Europa ikke ønsker, på ramme alvor, å bli ansvarliggjort for det selskapene deres bedriver på andre kontinenter. Å støtte en traktat vil være det samme som å godta at staten også har et rettslig forpliktende ansvar for egne bedrifter, også utenfor egne landegrenser – at man også har et rettslig forpliktende ansvar overfor mennesker som berøres, langt der borte; mennesker som i praksis er rettsløse i dag.

Vi er svært langt unna målstreken når det gjelder en reell ansvarliggjøring av selskaper som bryter menneskerettighetene. Derfor hadde det vært gledelig å se at Norge fortsatte å være et foregangsland, ved å få en fortgang i implementeringen av den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter. Enda mer gledelig hadde det vært å se Norge gå i bresjen for en reell styrking av rettsvernet ved å støtte en internasjonal traktat. Helt konkret mener vi at norske myndigheter må delta på møtene hvor traktaten skal diskuteres og utformes i slutten av oktober. Dette er en historisk mulighet til å sette handling bak store ord.

Skrevet av Lovise Ribe (FIAN Norge) og Kirsten Sandberg Natvig (Forum for utvikling og miljø).
Kronikken var på trykk i Vårt Land 13. oktober 2016 og er publisert på Verdidebatten.

Behov for landbruksutdanning

Norge har gjennom bærekraftsmålene nylig forpliktet seg til å bidra til en verden uten sult og fattigdom. Da er det påfallende at
utdanning innenfor matsikkerhet og landbruk ikke blir løftet opp som en tydelig prioritet i regjeringens bistandssatsing.

Utdanning er sentralt i regjeringens utviklingspolitikk. Dette er en viktig og riktig prioritering. Utdanning og kunnskapsbygging skaper muligheter for mennesker til å bygge et bedre liv, og er en forutsetning for at lav- og mellominntektsland skal oppleve positiv vekst og framgang på viktige utviklingsparametre.

Det snakkes imidlertid ikke alltid like mye om hva slags utdanning som bør prioriteres innenfor bistand. I en utviklingssammenheng er noen typer kunnskap viktigere enn andre. Vi tar her til orde for at grunnleggende opplæring og yrkesutdanning innenfor landbruk bør inngå som noe av det viktigste regjeringen kan satse på.

Hvorfor landbruk bør få økt oppmerksomhet i utdanningsarbeidet har flere årsaker. For det første utgjør bønder globalt sett den største yrkesgruppen i verden. De har et stort behov for kompetanseheving, teknisk trening og innføring i grunnleggende og effektive teknikker, samt grunnleggende kunnskap om økologi og matproduksjon. I dag ser vi at tilgangen til denne kunnskapen er mangelfull, og at veiledningstjenestene for bøndene i utviklingsland ikke er tilfredsstillende. Dette gjelder spesielt for kvinnelige bønder, som generelt får mindre tilgang til veiledningstjenester. FAO hevder at om kvinner fikk samme tilgang som menn til produksjonsmidler og ressurser ville de kunne øke produksjonen med 20 til 30 prosent. Her er det et hull som norsk bistand kan bidra til å fylle med langsiktige satsninger som også inkluderer mobilbaserte løsninger.

Småskala bønder på landsbygda er for det andre en svært stor andel av verdens fattigste. Bøndene trenger målrettede tiltak som er relevante for dem, og som kan bidra til at de kan øke produktiviteten på en bærekraftig måte og skaffe en større inntekt. Det er et viktig prinsipp at bistand skal bidra til å hjelpe de aller fattigste og mest sårbare. I tillegg viser flere større rapporter at investeringer i landbruk vil ha en langt større utviklingseffekt enn investeringer i andre sektorer. Dette har sammenheng både med at landbrukssektoren utgjør en stor del av økonomien til mange fattige land, og at landbruket bidrar til positive ringvirkninger i form av verdiskaping og sysselsetting i andre tilknyttede næringer. Landbruksbistand er med andre ord bistand som virker.

For det tredje står verden overfor en stor utfordring med å produsere nok og mer næringsrik mat for framtiden. Folk i fattige land i Afrika og Asia, hvor befolkningsveksten er høyest og effektene av klimaendingene oppleves hardest, kommer til å føle problemene sterkest. Vi ser allerede store problemer med klimaendinger i dag, eksempelvis i Etiopia, hvor mange millioner mennesker nå sulter på grunn av værfenomenet El Niño. Denne matsikkerhetskrisen kunne vært forebygget med riktige tiltak, og utdanning innenfor riktig bruk av effektive landbruksteknikker tilpasset lokale forhold, vil være den viktigste forebyggingen overfor framtidige kriser.

For det fjerde bidrar industrilandbruket som praktiseres i dag til omfattende negative miljøkonsekvenser. Kunnskap om bærekraftig landbruk vil bidra stort til å avhjelpe disse økende miljøutfordringene som jorderosjon og tørke, og de store globale utfordringene som klimaendringer og utradering av naturmangfold. Et forbedret småskala landbruk utnytter lokale ressurser bedre, og produserer mat til lokale markeder med færre, eller til og med positive, miljøkonsekvenser. Rosinen i pølsen er at de bærekraftige metodene også skaper størst produktivitetsvekst og verdiskapning for de fattige bøndene på sikt.

Dersom den norske regjeringen hadde rettet en større andel av utdanningsmidlene mot en satsing på landbruksutdanning, ville man kunne bidra til oppnåelsen av følgende synergieffekter: økt matsikkerhet, mer mangfoldig produksjon, bedre ernæring, økt sysselsetting, økonomisk utvikling, økt motstandsdyktighet mot klimaendringer og mer robuste lokalsamfunn. Man hadde lagt forholdene til rette for at fattige mennesker kunne forbedret sine egne liv. Bønder har noen av de viktigste jobbene i verden, og det krever god kompetanse for å kunne utføre den riktig. En kunnskapsrik og utdannet bondestand er avgjørende for å skape en verden uten sult, og for næringsutvikling og jobbskaping i utviklingsland. Her er det bare for regjeringen, i samarbeid med bedrifter og bistandsorganisasjoner, å rulle opp ermene og virkeliggjøre den nye stortingsmeldingen «Sammen om jobben».

Lovise Ribe, daglig leder FIAN
Anna Karlsson, leder Spire
Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær Caritas
Merete Furuberg, leder Norsk Bonde- og småbrukarlag
Kari Helene Partapuoli, daglig leder Utviklingsfondet
Andrew Preston, daglig leder ForUM for utvikling og miljø

Denne kronikken er skrevet av FIAN i samarbeid med en rekke andre organisasjoner i ForUM for Utvikling og Miljø. Artikkelen sto på trykk i Nationen 18. juni 2016.

Foto: Levi Morsy

Oljefondet – ett skritt nærmere

Det norske sivilsamfunnet har lenge lagt press på Norges Bank Investment Management (NBIM) for at vår felles formue ikke skal bidra til brudd på menneskerettighetene. Denne måneden la NBIM frem et forventningsdokument om menneskerettigheter som legger føringer for selskaper Oljefondet er investert i. Med dette sendes et viktig og etterspurt signal om at Norge vil ta sine forpliktelser utenfor Norge på alvor.

Viktig klargjøring
Menneskerettighetene er universelle, og ekskluderer ikke staters handlinger utenfor egne landegrenser. Staters jurisdiksjon, slik det er nedfelt i de internasjonale FN-konvensjonene, er ikke nødvendigvis begrenset til staters eget territorium. At Norge nå klargjør sine forventninger til over 9 000 selskaper verden over, sender tydelige signaler om at Norge tar menneskerettighetene på alvor, også utenfor egne landegrenser.

Som forvalter av den norske oljeformuen, har NBIM fått sterk kritikk for sine investeringer i selskaper som bryter menneskerettighetene, blant annet for tilfeller av oppkjøp av naturressurser tilhørende fattige urbefolkninger, og andre investeringer direkte koblet opp mot landran. Det nylanserte forventningsdokumentet baserer seg på internasjonale FN-standarder, og definerer normer for hva som forventes av selskaper som Oljefondet investeres i. En viktig forventning er at selskapene gjennomfører risikoanalyser for å kartlegge potensielle negative innvirkninger selskapenes aktivitet vil ha på menneskerettighetene.

Veien videre
Som en av verdens største investorer, har Norge en unik mulighet til å sette menneskerettigheter øverst på den internasjonale agendaen. For at forventningsdokumentet skal bidra til reell endring for mennesker som utsettes for rettighetsbrudd hver eneste dag, kreves det nå at NBIM legger ned en innsats for å utvikle verktøy for oppfølging. Videre må politikerne enes om et mandat for investeringspraksis, som krever at våre investeringer ikke bare unnlater å bryte menneskerettighetene, men også bidrar til positiv utvikling i landene vi investerer i.

-Skrevet av Lovise Ribe, Kristine H. Vinje og Martine Frantzen
Artikkelen sto på trykk i Vårt Land 20. februar 2016, og er også publisert på Vårt Lands verdidebatt på nett.

Ernæring er en menneskerett, ikke en business

Hver dag kjemper millioner av mennesker for å få oppfylt sin rett til mat og ernæring. At kommersielle interesser går på akkord med folks ernæring og helse er en stadig mer aktuell problemstilling. Rapporten The Right to Food and Nutrition Watch ble nylig lansert i Norge og budskapet er tydelig: Ernæring er først og fremst en menneskerett, ikke en business.

Før maten ligger klar for vårt neste måltid, har den som oftest vært gjennom flere ledd; fra dyrkning og innhøsting til foredling, transport og utsalg. I alle ledd finnes aktører som gjør en jobb og som skal ha sin del av overskuddet. En skulle i så måte tro at amming var lite innbringende for kommersielle selskaper. Mor står jo selv for hele produksjonskjeden og ingen foredling er nødvendig når barnet skal legges til brystet. Fullgod ernæring for mor gir fullgod ernæring for barnet.

I et globalt perspektiv, er amming et spørsmål om liv og død. Det anslås at så mange som 800 000 dødsfall blant barn under fem år i fattige deler av verden kunne vært unngått med en optimal ammepraksis, som beskytter mot infeksjoner og bidrar med nødvendige næringsstoffer. Uetisk markedsføring av morsmelkserstatning har vært i søkelyset i mer enn 30 år, men forekommer fremdeles i stor grad internasjonalt, og selskaper finner stadig nye måter å gjøre morsmelk om til en nødvendig handelsvare.

Nasjonale og internasjonale reguleringer begrenser markedsføring av morsmelkserstatning, spesielt for barn under tre år. For å omgå disse reguleringene, har selskaper funnet nye måter å promotere produktene sine på. Blant annet lanseres flere produkter under samme merkenavn; produktsortimentet strekker seg helt fra melk for gravide kvinner (!) til melk for barn over 3 år. Ofte brukes samme emballasje og logo for alle produktene for å krysspromotere morsmelkserstatning til spedbarn og normalisere bruken av melkepulver.

Melk for gravide og ammende kvinner blir markedsført med påstander om å bidra med det beste både til mor, foster og spedbarn. Dette spiller kynisk på mødres samvittighet, og mødre venner seg tidlig til bruken av melkepulver. Når selskapene i tillegg tar på seg rollen som helse- og ernæringsrådgivere, skapes det en tillit til merkenavnene og veien til å bruke morsmelkserstatning fremfor å amme barnet blir dermed kort.

Stater har ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene, og i dette ansvaret ligger også en plikt til å beskytte mot innblanding. På hvilken måte er det riktig at selskaper som nedgraderer morsmelk til en handelsvare, med livstruende konsekvenser for barns liv og helse, involveres i utformingen av internasjonal ernæringspolitikk? Selskaper må i større grad stilles ansvarlige for sin praksis. Her har det globale samfunn en jobb å gjøre for å forebygge rettighetsbrudd, blant annet ved å sørge for at ernæringspolitikken baseres på menneskers behov, ikke på økonomiske interesser.

-Av Kristine H. Vinje, masterstudent i samfunnsernæring, HiOA
Lovise Ribe, daglig leder, FIAN Norge

Artikkelen ble publisert på MRBloggen 12. januar 2015
Les mer om the Right to Food and Nutrition Watch her!

Foto: UNICEF/Christine Nesbitt