Category Archives: FIAN International

Overcoming Ecological Crises: Reconnecting Food, Nature and Human Rights.

Posted on by

The Watch, 2020:
FIAN International lanserer med dette den 12. i rekken av rapporter som analyserer den globale situasjonen for Retten til Mat

Rapporten inneholder bl.a. artikler om hvordan de urbane befolkninger opplever en stadig større avstand og adskillelse til natur og matproduksjon (og matprodusenter).  Denne avstanden leder til en kunskapsløshet og an frakobling fra naturen, som har gjort det mulig for internasjonale private interesser å dominere en stadig større del av matproduksjon og –distribusjon, samtidig som sterkt bearbeidede matvarer blir gjort til en stadig mer dominerende del av våre daglie måltider.

Artikler peker på hvordan vi nå er i en kritisk fase, – en perfekt storm hvor to kriser møtes: den langsomme, men massive effekten av tiltagende klimaendringer, – og den akutte virkningen av COVID-19 på matsystemer, menneskerettigheter og demokratiet. 
«Put simply, if capitalism is routinely producing economic and ecological shocks along its accelerated descent into an unlivable future, then why not use this occasion to build political power from the grassroots to replace that system  with something better? “

Klikk på bildet for å se hele rapporten.

NY RAPPORT: The Right to Food and Nutrition Report 2020

Posted on by

Det globale nettverk for mat og ernæring, hvor FIAN International er et sentralt medlem, har nå utgitt sin årlige rapport. Den dokumenterer hvordan de strukturelle svakhetene i verdens matsystemer har blitt blottlagt og forsterket av COVID19.

I flere år har vi sett at menneskerettighetene gradvis svekkes, hvordan  «ikke-liberale» styresmakter reduserer mulighetene for sivilsamfunnet til å gjøre sin stemme hørt samtidig som demokratiske institusjoner svekkes. Næringslivet innflytelse gjør seg gjeldene på stadig nye områder. 

Så langt I 2020 ser vi tallrike eksempler på at myndigheter bruker COVID-19 som en unnskyldning til å bryte menneskerettighetene.  Generalsekretær Guterres uttrykte allerede i april bekymring for den alvorlige og tiltagende sosiale og økonomiske globale krisen, men han sa også at han var mer bekymret for den voksende «menneskerettighetskrisen».

 Samtidig kan dagens farlige situasjon være en mulighet for forandringer til det gode.
  “There is no going back to normal” er kravet fra sivilsamfunnsorganisasjoner og lokalsamfunn over hele verden. Som man kan lese seg til i rapporten, har de allerede startet prosessen med å forandre grunnleggende matsystemer, i retning av å fremme lokal matproduksjon og styrke lokale bønders posisjon.  Større del av matvarenes utsalgspris går til produsentene, og en mindre del av fôr og mat importeres.

Denne rapporten ser forbi statistikk og tall, og viser eksempler på hvordan kampen kjempes på grasrota verden over.

Trykk på bildet for å se hele rapporten.

The World Food Crisis: The Way Out

Posted on by

With the world still trapped in a multifold crisis, this year’s Right to Food and Nutrition Watch will take stock of the past decade and present thought-provoking discussions and alternative solutions for finding our way out.

Described by many as a watershed moment, a decade has passed since a major food price crisis shook the entire world. Back then, international prices of all major food commodities reached their highest level in nearly 30 years, pushing the number of people living in hunger to one billion, and compromising the fundamental human rights of many more. And although some thought it to be an occasional conjuncture and the language of
crisis was on everyone’s lips, the truth is that the events of 2007/2008 simply brought the cracks of an unsustainable, broken food system into view that had been there for a long time.

This ‘crisis’ which many have referred to as a multifold food, fuel, finance, climate and even a human rights crisis forced policy-makers to
acknowledge its failures and international institutions to take a step back for reflection

Despite some progress, many of the same problems that led to the crisis in the first place persist. Today, ten years later, the socio-economic
rationale behind dominant production, distribution and consumption models remain untouched, and the guarantee of the rights to food and nutrition, water, land and other territories, as well as the rights to health, social security and a healthy environment, remain secondary to profit.

Entitled The World Food Crisis: The Way Out, this years Right to Food and Nutrition Watch marks its tenth anniversary by taking stock of the past decade and looking into the challenges and opportunities anticipated for the coming period. The publication reflects the struggles of social movements and civil society organizations to transform food systems under the auspices of human rights, solidarity, social, climate and gender justice. Ten articles, ten images, illustrating ten crucial issues of the ongoing multifold crisis, will aim to contribute to the struggle for the realization of the right to food and nutrition and food sovereignty, and to finding our way out once for all.

Commenting on the publication, Jamesina E. L. King, Commissioner and Chairperson of the Working Group on Economic, Social and Cultural Rights at the African Commission on Human and Peoples’ Rights says: “This publication presents a diversity of analyses and
examples of grassroots’ struggles to guarantee the right to food, alleviate hunger and promote dignity around the world, including in the African continent. The Watch seeks to be unique in its field and its conceptual analyses could promote academic debates, social movements’ discussions, dialogue with policymakers, and eventually, transformation “.

The Watch is available online here and also in hard copies from FIAN Norway’s office in Oslo. Send us an e-mail if you’d like a copy at post(at)fian.no.

Photo by Krishnasis Gosh. The photo was submitted to Biodiversity International’s photo contest:’Women and Agricultural Biodiversity’.

Hvor kommer kaffen din i fra?

Posted on by

Nordmenn er kaffetørste folk. Vi ligger faktisk i verdenstoppen, det er bare finnene som drikker mer kaffe enn oss. Men vet du hvor kaffen din kommer i fra?

Det tyskbaserte selskapet Neumann Kaffee Gruppe er en global kjempe. De har selskaper i 28 land og en andel på 10% i verdens kaffemarked. Men kaffen kommer med en bismak. Da Neumanns datterselskap Kaweri Coffee Plantation Ltd etablerte en kaffeplantasje i Mubende i Uganda, ble 4000 mennesker fordrevet fra sine hjem. Nå har det blitt laget en dokumentar om historien bak plantasjen.

I august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakabe angrepet av ugandiske sikkerhetsstyrker for å gjøre plass til Kaweris kaffeplantasje. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, husdyr ble drept og fire tusen mennesker ble fordrevet.

FIAN har støttet lokalbefolkningens fredelige kamp for rettferdig oppreisning i det ugandiske rettssystemet, og har løftet fram saken til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettsforhandlingene i Uganda har nå pågått i femten år, og endelig dom er enda ikke klar. Rettssaken har blitt systematisk utsatt, og de tvangsflytta venter fortsatt på kompensasjon for det de mistet.

I den nye dokumentaren ”The Mubende Coffee Plantations and the Bitter Taste of Eviction” møter vi kvinner og menn som mistet sine hjem til kaffeplantasjen. Vi møter også Gertrud Falk fra FIAN International, som påpeker det presserende behovet for et lovverk som kan holde multinasjonale selskaper, som Neumann, ansvarlige for rettighetsbrudd.

Et slikt internasjonalt lovverk er nå under utarbeidelse i FN. De brutale hendelsene i Mubende viser hvorfor det er viktig å få lovverket på plass.

  • Lenke til dokumentarfilmen her.
  • Les mer om det pågående arbeidet i FN med menneskerettighetstraktaten for ansvarliggjøring av selskaper her.

Photo: Coffee & Beans / David Pacey

Made in India

Posted on by

‘Made in India’ står det på merkelappene på kjoler og skjorter som vi får kjøpt i butikker i Norge.  Men hva skjer med plaggene som ikke når fram til norske butikker? De plaggene som mangler en knapp eller har en skjev søm? Hvis de er ‘Made in India’, er det sjanse for at de havner i bakgatene i Sanjaykolonien.

Sanjaykolonien er et slumområde som har vokst fram rundt klesfabrikkene sør i New Delhi. Fasadene til fabrikkene er store og grå, og forteller ikke noe om hvilke bedrifter som holder til på innsiden. Men det er lite tvil om at det er mye aktivitet innenfor murveggene. Stedet myldrer av liv og tiltrekker seg håpefulle arbeidere fra flere stater i India. Rundt 45 000 mennesker har bosatt seg i området.

Det er som oftest menn som får seg arbeid i fabrikkene og som styrer de økonomiske transaksjonene. Kvinnene er hjemmeværende og tar seg av resten av familien. Dette betyr ikke at kvinnene går arbeidsledige. Mens mennene jobber i fabrikkene eller med handelsvirksomheten, tar kvinnene av seg det «usynlige» arbeidet som klesindustrien medfører. Plagg som ikke kommer gjennom det europeiske nåløyet havner i bakgatene, der kvinnene sorterer plagg etter farge og klargjør dem for videre produksjon. De defekte plaggene kommer ikke bare fra fabrikkene i nabolaget, men også fra andre steder i India. Hele Sanjay er fylt med tøy.

Men alt tøy i India er ikke nok til å skape et levebrød for familiene i Sanjaykolonien, når lønningene er så lave at arbeiderne ikke kan tjene til livets opphold. Mange har ikke har råd til å kjøpe nok mat, uansett hvor mange timer de jobber.

En økonomisk kjempe med en sulten befolkning
India har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste tiårene, og etablert seg som en viktig aktør på verdensmarkedet.  Men fattigdoms-
utfordringene er fortsatt enorme, og den økonomiske utviklingen har slett ikke favnet alle.  Hele 400 millioner mennesker i India – nesten 40% av befolkningen –  lever fremdeles i absolutt fattigdom, og i følge FAOs matsikkerhetsrapport fra 2015 er nærmere 200 millioner mennesker underernærte. Hver dag dør 3000 indiske barn som følge av feil- og underernæring.

Familier som lever under fattigdomsgrensen kan søke om å få rasjoneringskort. Rasjoneringskortene gir fattige familier mulighet til å kjøpe mel, ris, hirse og andre husholdningsartikler til svært subsidierte priser. Fattige husholdninger i Sanjaykolonien kan få kjøpt disse artiklene i lokale «fair price shops», men før de kommer så langt må de først ha skaffet seg et rasjoneringskort. Og det er en tung prosess i seg selv.

Retten til mat i India
India har et omfattende velferdssystem for å bekjempe sult og underernæring. I 2013 ble flere av velferdsordningene integrert i en mat-
sikkerhetslov som etablerte ordningene som rettigheter.  Velferdsordningen «Targeted Public Distribution System» (TPDS) er blant annet hjemlet i matsikkerhetsloven, og gir fattige husholdninger rett til å kjøpe fem kilo ris, mel eller hirse per person i måneden, til en subsidiert pris på 1-3 rupi per kilo. Men for å få tilgang til dette, må man altså ha rasjoneringskortet på plass. Det krever at man besitter ID-papirer og vann- eller
elektrisitetsregning for bostedet, noe som ikke er en selvfølge for fattige familier som bor i slumområder.

FIAN Delhis arbeid i Sanjaykolonien

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

FIAN Delhi bistår migrantarbeidere i Sanjaykolonien med å få tak i rasjoneringskort. Disse familiene har flyttet fra landsbygda i nabostatene Uttar Pradesh, Rajasthan, Haryana og Bihar i håp om et bedre liv i storbyen. For mange blir det med håpet, fattigdommen preger også livene deres i Delhis bakgater. FIAN Delhi er i  kontakt med 200 av disse migrantfamiliene, og har jevnlige møter i Sanjaykolonien. I tillegg til å bistå i den tunge prosessen med å anskaffe riktige papirer, holder FIAN Delhi også kurs for familiene om hvilke rettigheter de har og
hvordan de skal gå fram for å kreve disse rettighetene. Sammen med lokalsamfunnet,
opprettholder FIAN Delhi presset på lokale myndigheter slik at rettighetene kan realiseres.
Arbeidsmengden kan til tider virke uoverkommelig, men innsatsen bærer frukter. Hittil har 162 av de 200 familiene fått utstedt rasjoneringskort, og tilgangen til rent vann har blitt betydelig forbedret.

Vann og mat
Vanntanker har blitt levert samme morgen som jeg besøker Sanjaykolonien. Tankene er plassert langs en av hovedgatene, og gir beboerne tilgang til rent vann. Beboerne er helt avhengige av disse leveransene fordi de ikke har innlagt vann i sine hjem. Jeg får vite at utkjøringen av disse tankene nå skjer regelmessig som følge av målrettet påvirkningsarbeid mot lokale myndigheter. Et steg i riktig retning, tenker jeg mens jeg beveger meg innover i trange smug. Smugene er malt i pastellfarger og strekker seg på kryss og tvers i det som virker som en diger labyrint.

Jeg blir ønsket velkommen hjem til en familie med to voksne og fem barn.  Vi beveger oss oppover en bratt trapp, før vi kommer opp på et lite hustak med et tilbygget rom der familien bor. Eldstedatteren har lært seg engelsk på skolen, og oversetter mellom meg og moren. Jeg blir fortalt at familien har greid å skaffe seg rasjoneringskort, og at de har grei tilgang til butikkene der de kan få kjøpt matvarer til subsidierte priser. Problemet derimot, sier moren, er at rasjonene er utilstrekkelige og ikke dekker det de trenger av næringsrik mat. Et annet stort problem er sanitærforholdene. Sanjaykolonien har ikke et fungerende vann- og avløpssystem.

Hvor mye er denne kjolen verdt?
Vi går ned den bratte trappa, og setter oss sammen med naboene som har samlet seg i smuget. FIAN Delhi noterer hvem som har fått rasjoneringskort, hvem som har behov for bistand, hva som må forbedres. Samtidig viser kvinnene og barna plaggene og tøystykkene de jobber med. Hauger på hauger med tøy fyller rommene i smuget.

-Kjenner du til dette merket?, blir jeg spurt av en ung jente som viser fram en tynn sommerkjole hun henter fra ett av rommene. Ja, svarer jeg.
Merket er til en kjent engelsk butikkjede som har filialer i Norge.

Er den verdt mye?, spør hun videre. Jeg ser på pris-lappen, der står det stemplet 59 euro. Ja, svarer jeg og sier hva prisen ville vært i indiske rupi. Hun himler med øynene og ler. For den summen kunne man kjøpt mye der hun bor. Men klesplagget i seg selv er verdiløst. Jenta kan ikke få kjøpt eller byttet noe for plagget i New Delhi. Det er bare i Europa at kjolen er verdt 59 euro.

En lønn å leve av
Kvinnene og barna viser vei ut av labyrinten. Vi går forbi utallige rom der folk sitter og syr og klipper i klær. Det handler om å lage og produsere så mye som mulig for et nærmest umettelig marked, der ting brukes og kastes i et raskt tempo.  Og de som tjener på dette, er noen helt andre enn arbeiderne i Sanjaykolonien.

For at tekstilarbeidere i India skal kunne løfte seg selv ut av fattigdom, trenger de en lønn de kan leve av. Her har klesbransjen en stor jobb å gjøre, og et samfunnsansvar de må ta på alvor. Men arbeiderne kan ikke vente med å skaffe seg mat og rent vann til lønningene en dag kanskje blir bedre.

Staten et ansvar for å innfri retten til mat og helse, og India har kommet langt på vei med sine omfattende velferdsordninger.Problemet er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem.

Sivilsamfunnsorganisasjoner gjør her en utrolig viktig jobb med å bistå og styrke den lokale befolkningen, og å bidra til å holde myndigheter ansvarlige for sine forpliktelser. FIAN Delhi er blant disse sivilsamfunnsorganisasjonene, og med deres bistand har mange familier som lever under fattigdomsgrensen fått tilgang til mat de har krav på. Veien videre er fortsatt kronglete og lang, men den er lettere å gå når man ikke er sulten.

Støtt FIANs arbeid i India! Gi ditt bidrag her!

Tekst og foto: Marit Erdal, informasjonsansvarlig i FIAN Norge
Denne artikkelen er også utgitt i FIAN Norges årlige magasin Sulten på rettferdighet 2016 

Les om FIANs arbeid i India:

Gledelig at Norge følger traktatprosessen

Posted on by

Vi er svært glade for at Norge har bestemt seg for å følge diskusjonen rundt en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. Norge og EU har ikke deltatt i prosessen frem til nå. Et samlet europeisk sivilsamfunn har jobbet i to år for å få til en konstruktiv deltagelse fra de europeiske landene, og kan gladelig melde at både EU og Norge har valgt å stille til diskusjonene i Genève denne uken. Det er dermed et håp om at flere stater vil delta på en konstruktiv måte videre i prosessen.

Historisk mulighet
Traktaten er en historisk mulighet til å tette reguleringsgapet som har oppstått i kjølvannet av en globalisert økonomi, med stadig mer multinasjonal aktivitet og komplekse selskapsstrukturer. Per dags dato har vi ikke et tilstrekkelig system til å regulere næringsaktivitet på tvers av landegrenser. Det aller viktigste for en traktat, blir dermed å klargjøre staters ekstraterritorielle forpliktelser, dvs menneskerettslige forpliktelser utenfor egne landegrenser. At menneskerettighetene gjelder utover egne landegrenser, er anerkjent gjennom Maastricht prinsippene av 2011. Prinsippene benyttes av diverse FN-organer og i stadig økende grad i konkrete saker som involverer rettighetsbrudd. Å legge disse prinsippene til grunn, er helt nødvendig for å tilpasse det internasjonale lovverket til en globalisert verden.

Flere jurister har tatt til orde for at traktaten må pålegge selskaper direkte menneskerettighets-forpliktelser og at dette er uproblematisk med utgangspunkt i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Andre mener dette vil kunne vanne ut statens ansvar for å innfri menneskerettighetene, og at traktaten kun kan håndheves gjennom statene.

Hvilke selskaper gjelder traktaten for?
Andre vesentlige spørsmål som diskuteres er hvilke selskaper traktaten skal gjelde for. Hvorvidt traktaten skal rettes mot multinasjonale selskaper, eller gjelde for alle typer selskap, har vært kilde til stor konflikt i prosessen. Uenigheter rundt dette var en av hovedårsakene til at EU, som mener at traktaten må omfatte alle selskaper, forlot prosessens første sesjon i 2015. De fleste er nå enige i at alle selskaper må omfattes av en traktat. Å lage en traktat definert for multinasjonale selskaper ville uunngåelig ført til at disse selskapene finner smutthull som kan brukes til å omgå lovverket. Samtidig er det ingen tvil om at multinasjonale selskaper er i en særstilling. De har stor makt og ofte større ressurser enn statene som skal regulere dem. Det er derfor viktig at diskusjonen ikke sporer av fra det reelle problemet nemlig: hvordan mennesker som påvirkes av multinasjonale selskapers aktivitet kan stille disse selskapene til ansvar, uavhengig av selskapets struktur. Det er dette traktaten må løse.

Disse, og mange andre store spørsmål, diskuteres i Genève denne uken. Selv om vi hadde håpet på mer aktiv deltagelse fra de europeiske landene, er vi er svært fornøyd med deres tilstedeværelse under den pågående sesjonen. Vi håper vi også kan regne med Norge og Europa for den videre utformingen av traktaten!

Daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, rapporterer fra Genève.
Følg @fian_norge og @treatyalliance på Twitter for live oppdateringer!

Les mer om traktatprosessen:

Norge og Europa henger etter

Posted on by

Denne uken pågår en historisk prosess: en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper er under utforming i FN.

– Selv om prosessen har pågått i to år allerede, ser det enda ikke ut til å ha gått opp for Europa at det vil bli en traktat,  sier daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, som følger forhandlingene i Genève.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. En arbeidsgruppe ble nedsatt med et treårig mandat.

– Vi er allerede to år inne i prosessen – to år som sivilsamfunnet og en rekke uavhengige jurister, har benyttet klokt: de har jobbet på spreng for å bidra til oppfyllelsen av mandatet til arbeidsgruppa, ved å delta i diskusjoner og utforme konkrete innspill og forslag til hva som må inn i en slik traktat. EU derimot, tett fulgt av Norge, valgte å boikotte prosessen fra et tidlig stadium, grunnet uenigheter om en fotnote i vedtaket.

Mennesker foran selskaper
Traktaten er et krav fra folket. Den skal sette mennesker foran selskaper, og den skal gjøre det umulig, både for stater og selskaper, å fraskrive seg ansvar grunnet komplekse strukturer og multinasjonal aktivitet.

– Det er et folkekrav å få på plass bindende avtaler for næringsliv. Da er det synd at hele Europa stiller seg på sidelinjen og nekter å delta. Men etter massivt press fra sivilsamfunnet, besluttet EU på tampen å møte i pågående diskusjoner, og stiller nå med samtlige medlemsland under
arbeidsgruppens andre sesjon i Genève. Dette er et skritt i riktig retning, sier Ribe.

Utforming og innhold
Møtene i Genève i disse dager handler om traktatens utforming og innhold. Det uunngåelige resultatet av Europas manglende deltagelse i to år, er at de dessverre stiller uforberedt og ikke kan ta stilling til vesentlige spørsmål, som: Skal traktaten ha direkte forpliktelser for selskaper, eller indirekte forpliktelser gjennom stater? Hvem har ansvaret i saker som går på tvers av landegrenser? Hvilke organer må etableres eller endres for å kunne håndheve traktaten, nasjonalt og internasjonalt?

– EU og Norge har endelig valgt å stille opp, noe vi er veldig glade for. Dessverre har de fraskrevet seg muligheten til å bidra aktivt med konkrete innspill til prosessen underveis, etter to års fravær. Vi håper de nå tar aktive grep for å endre på dette. Tiden er knapp, da traktatutkastet skal foreligge ved arbeidsgruppens neste sesjon, avslutter Lovise Ribe fra Genève.

Foto: UN Photo/Jean-Marc Ferré

Les mer om traktatprosessen:

 

Fordrevet for å gi plass til kaffeplantasje

Posted on by

15 år har gått siden Ugandas sikkerhetsstyrker angrep fire landsbyer i regionen Mubende. 4000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem, og landområdet ble leid ut til en kaffeplantasje. Lokalbefolkningen venter fortsatt på rettferdig oppreisning og kompensasjon.

18. – 21. august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakobe i Mubende angrepet av sikkerhetsstyrker i Uganda. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, og 4000 mennesker ble fordrevet fra landområdet som var deres hjem.

Landområdet ble eid ut til kaffeplantasjen Kaweri Coffee Plantation Ltd, som eies av tyske Neumann Kaffee Gruppe. Det har nå gått 15 år siden lokalbefolkningen mistet hjemmene sine, men de venter forstatt på rettferdig oppreisning og kompensasjon.  Den brutale hendelsen viser behovet for å få på plass et internasjonalt lovverk som kan holde multinasjonele selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettigheter, og som gir mennesker i sårbare situasjoner tilgang til effektive klageordninger.  FIAN International oppfordrer Tyskland og Uganda til å støtte det pågående arbeidet i FN med å utvikle en slik traktat. FIAN Norge oppfordrer også Norge til å støtte denne FN-prosessen og å anerkjenne at menneskerettslige forpliktelser gjelder på tvers av landegrenser.

Støtt arbeidet bak “The Binding Treaty on Transnational Corporations (TNCs) and other businesses with regards to Human Rights” her!

Les mer om saken i Uganda her!

Foto: FIAN International

FIAN fyller 30 år!

Posted on by

FIAN International ble etablert i Tyskland i 1986, og to år senere opprettet vi en egen avdeling her i Norge. De siste tretti årene har FIAN jobbet utrettelig med å fremme retten til tilstrekkelig og fullgod mat. En menneskerett som møter stadig nye utfordringer.

For å markere vår trettiårsdag, kommer FIAN International til å publisere månedlige utgaver “The Struggle for the Right to Food and Nutrition” i løpet av det kommende året. Serien tar for seg forskjellige temaer som viser hvordan retten til mat knytter seg til andre menneskerettigheter, og belyser hvilke utfordringer vi står overfor i dag.

Første hefte ble utgitt i juli, og hadde tittelen Beyond Food Security, Towards Food Sovereignty. Denne måneden er fokuset rettet mot urfolks rettigheter, og viser hvordan urfolks rett til å brødfø seg selv ikke kan innfris med mindre de får tilgang til sine tradisjonelle landområder: Indigenous Peoples: The Right to Live Off Their Ancestral Lands.

Følg med på oppdateringer her.

Livet på en teplantasje – et liv uten verdighet

Posted on by

Frodige, fredelige og fargerike teplantasjer. Dét er bildet som ofte presenteres av selskaper som eksporterer og selger indisk te til verdensmarkedet. Virkeligheten, derimot, er en helt annen.  

I følge en ny rapport fra the Global Network for the Right to Food and Nutrition (GNRTFN), er arbeidsforholdene på indiske teplantasjer særdeles dårlige, og menneskerettighetene blir kontinuerlig brutt.

1,2 millioner mennesker jobber på teplantasjer i India, og 70% av indisk te blir produsert i Assam og West Bengal. I fjor høst var GNRTFN på prosjektbesøk i disse områdene, og kan dokumentere at arbeiderne ikke tjener tilstrekkelig til å kunne livnære seg selv. At kvinner er spesielt utsatt, og har få muligheter til å forbedre egne levekår. At arbeidere som sprayer sprøytemidler ikke får opplæring i hvordan de skal håndtere disse sprøytemidlene. At arbeiderne heller ikke eier jorda der de har jobbet og bodd gjennom flere generasjoner, noe som gjør deres situasjon ekstra sårbar. Som det står skrevet i rapporten A life without dignity – the price of your cup of tea:

The workers continue to work in a state of bondage, frightened to organize and fight for better working conditions, as protests can mean eviction from their homes.

Du kan lese og laste ned rapporten A life without dignity – the price of your cup of tea her!

The Global Nework for the Right to Food and Nutrition er et internasjonalt nettverk som består av sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som samarbeider om å fremme retten til fullgod mat og ernæring. FIAN International fungerer som nettverkets sekretariat.

Foto: Kai Horstman