Category Archives: ØSK

Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

Kvinners kamp for retten til mat!

Posted on by

Rapporten «Women’s Power in Food Struggles» identifiserer maktforhold, menneskerettighetsbrudd, diskriminering og strukturell vold som særlig rammer kvinner.

Hvert år utgir The Global Network on Food and Nutrition, som FIAN er en del av, en publikasjon som ser nøye på situasjonen for Retten til Mat i verden.  I år rettes fokuset mot kvinners rolle i kampen for rettferdige matsystemer.

 

Kjønnsroller påvirker matsystemer. Rollene påvirker hva og hvordan vi produserer mat, og hvordan vi fordeler og spiser den. Kvinneundertrykkelse har ofte negative konsekvenser for matsikkerhet, uansett hvilke roller kvinner har i matsystemene. Fra produksjon og innhøsting, til videreforedling, lagring, distribusjon og tilberedning av mat, kvinner spiller en sentral rolle i alle matsystemer, og i økonomiene de er en del av. Imidlertid har sjåvinistiske synspunkter og undertrykkelse bidratt til at kvinners roller og deltagelse i stor grad har vært usynliggjort og i liten grad undersøkt. Av de 820 millioner mennesr som går sultne i verden i dag, er det kvinner og barn som er mest utsatt, ikke minst de som lever i samfunn der kvinner blir diskriminert og ikke blir tatt med på råd når beslutninger blir fattet.

Last ned rapporten fra https://www.righttofoodandnutrition.org/womens-power-food-struggle

Refugee women in Uvira, located in the north of Lake Tanganyika in Sud-Kivu Province, gather early to attend to growing crops they cultivate collectively at the Lusenda camp on 23 October 2015 in Democratic Republic of Congo.
UN Women/Catianne Tijerina

12 timer er lenge å vente

Posted on by

Sykehjem bærer ordet hjem i seg. Men er sykehjemmet et hjem eller først og fremst en
arbeidplass? Er måltidene styrt etter de ansattes arbeidstid, snarere enn beboernes behov og rettigheter?

I Kosthåndboka – veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten, kan vi lese at nattefasten på sykehjem ikke bør overskride 11 timer. Det vil si at det ikke bør være mer enn elleve timer mellom kveldsmåltidet og frokosten. Dette er viktig fra et ernæringsståsted fordi måltidsrytmen på et sykehjem, inkludert nattefasten, kan påvirke ernæringssituasjonen for beboerne. Den Nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold påpeker blant annet:

Uhensiktsmessig måltidsrytme i institusjoner, som for eksempel ved lang nattefaste eller kort tid mellom lunsj og middag, medfører at pasienter og brukere ikke får mat når de trenger det, eller rekker å bygge opp god appetitt før neste måltid serveres.

Likevel er nattefasten ofte lengre enn 11 timer på norske sykehjem. Arild forteller oss i sin video at beboerne på sykehjemmet legger seg klokka ni om kvelden, og står opp klokka ni om morgenen: Det er lenge å ligge i sengen. Det er tolv timer. Det er ikke godt å få det til på noen annen måte, fordi sykepleierne er ferdige klokka ti.

Å få det til
Ofte begrunnes uhensiktsmessig måltidsrytme ved at det ‘ikke er så lett å få det til på en annen måte’. Strukturelle faktorer, som økonomi og de ansattes turnus, avgjør når og hvordan måltidene serveres.

I en studie utført ved over 550 sykehjem i Norge ble tidspress og mangel på personale angitt som årsak til at ikke alle beboerne fikk dekket sine behov for hjelp under måltidene. Det finnes eksempler på ildsjeler og innovatører på sykehjem som på eget initiativ tilrettelegger måltidene etter beboernes behov, for eksempel ved å forskyve middagen slik at den ikke er tett opptil lunsj. Men det kan ikke være slik at oppfyllelse av beboernes rett til fullgod mat og ernæring er avhengig av tilfeldigheter. Det må strukturelle endringer til.

Staten har nemlig i henhold til internasjonal menneskerettighetslov et ansvar for å respektere, beskytte, og innfri befolkningens rett til fullgod mat og ernæring. Retten er nedfelt i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som Norge har ratifisert og dermed forpliktet til å følge.

Alle har rett til fullgod mat og ernæring, og eldre sykehjemsbeboere er i en særlig sårbar situasjon fordi de er avhengige av pleie og omsorg fra ansatte. For å sikre at alle sykehjemsbeboere får nyte godt av retten til fullgod mat og ernæring, må norske myndigheter styrke de ansattes kompetanse og kapasitet. Det må sikres at hver enkelt ansatt har forutsetninger for å bruke sin kompetanse i arbeidshverdagen, inkludert nok tid til å gi hver enkelt beboer et forsvarlig helsetilbud.

Å si sin mening
Medbestemmelse, ikke-diskriminering og empowerment er viktige menneskerettslige prinsipper. Vi skal ha mulighet til å kunne påvirke politikk som gjelder vår egen hverdag.

Det må derfor sørges for at eldre sykehjemsbeboernes stemmer blir hørt, og det må skje på beboernes egne premisser. Arild forteller: Bydelsutvalget var på besøk før vi skulle spise lunsj og spurte oss alle om vi likte maten, da svarte alle i kor. Ja den er god. Det er ingen som vil klage, og si de ikke liker maten, men får du de på tomannshånd så sier de sin mening.

 

“12 timer er lenge å vente” er en digital fortelling som hører til “Min mathistorie” – et samarbeidsprosjekt mellom FIAN Norge og Norske Kvinners Sanitetsforening. Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering har innvilget støtte til prosjektet. Les mer om retten til mat i Norge her.

Bilde: Brita Carina Nummedal

Business, Human Rights, and Nutrition

Posted on by

Poor diets constitute the world’s leading cause of early deaths. With obesity on the rise, including in childhood, people are becoming further predisposed for cancer, diabetes 2, and cardiovascular diseases. How can a human rights-based approach to food and diet-
related health make a difference?

Together with the research and action network FoHRC (Food, Human Rights and Corporations), we gathered leading experts in the fields of human rights and nutrition at the Norwegian Centre for Human Rights on Monday 24 April 2017. Our concern at the seminar was with the impact that marketing of food products high in fat, salt or sugar (HFSS), directed to children, may have on their food choices and consumption. 

It is well documented that a high intake of HFSS foods contribute to the global childhood obesity epidemic and associated non-communicable diseases (NCDs), such as heart diseases, cancer, and diabetes 2. Aggressive marketing of such products is part of the problem.  These issues need to be discussed and acted upon from a human rights perspective, which means not only to request relevant businesses to respect human rights, but also to define protective obligations by states. 

Under international human rights law, states have an obligation to respect, protect and fulfil the right to health, the right to food, and children’s rights. The focus of this particular seminar was on the states’ protective measures, and touched upon the ongoing work in the UN to develop a General Comment on State Obligations under the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights in the Context of Business Activities.  The comment will provide an authoritative interpretation of what these state obligations entail, and help states to ensure that legislation and policies are in place to protect people whose rights are negatively affected by business activities. FIAN International has submitted an input to the process, calling for an inclusion of the Binding Treaty on Transnational Corporations and other Business Enterprises with respect to Human Rights.

Our key-note speaker for the day was Dr. Francesco Branca, the Director of the Department of Nutrition for Health and Development at the World Health Organization (WHO). He held an inspiring talk under the title Protecting human rights and preventing conflicts of interest are essential to improve nutrition. Other speakers included Kaja Lund-Iversen from the Norwegian Consumer Council, Asbjørn Eide from the Norwegian Centre for Human Rights, and Ann Louise Lie from the Centre for Development and the Environment at the University of Oslo. Liv Elin Torheim from the National Nutrition Council moderated the discussion, while Wenche Barth Eide, Coordinator of FoHRC, opened and concluded the session.

Thanks to everyone who joined us!

Photo: From the left: Dr. Francesco Branca, Asbjørn Eide, Liv Elin Torheim, and Wenche Barth Eide. Photograper: Beate Østengen.

 

 

 

Ikke klag!

Posted on by

Norge flagger menneskerettighetene høyt internasjonalt, men vil ikke gi norske borgere mulighet til å klage til FN for brudd som skjer her hjemme. Norge nekter å slutte seg til
klageordningen for FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Mer enn åtte år har gått siden FN vedtok en klageordning til Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Ordningen skal styrke det individuelle rettsvernet, ved å gi enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt i FN, dersom de ikke når frem gjennom det norske rettssystemet. Det finnes også tilsvarende ordninger for Barnekonvensjonen og for Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Til tross for at Norge har ratifisert, og dermed er bundet av alle tre konvensjoner, vil verken regjering eller Storting gi norske borgere tilgang til disse ordningene. Det betyr at barn og funksjonshemmede som utsettes for overgrep i Norge, og norske borgere som får sine menneskerettigheter brutt, ikke kan klage til FN.

Å sette handling bak ord, vil gi Norge et legitimt grunnlag for å legge press på andre land, og
signaleffekten kan bidra til at flere land, hvor behovet for en slik ordning er enda større, slutter seg til. Norge vil kunne være med å styrke FNs institusjoner og praksis, og ikke minst vise tydelig hvilken rolle vi ønsker å ta internasjonalt, som en pådriver og frontkjemper for
menneskerettighetene. Dessverre velger regjeringen, tett fulgt av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og KrF, minste motstands vei. Norge vil ikke la seg overprøve av FN, selv om FNs avgjørelser ikke er juridisk bindende. Arbeiderpartiet og KrF vil lene seg tilbake og vente på at andre land baner vei. Da Stortinget behandlet saken i uken som gikk, var det bare Venstre og SV som gikk inn for norsk tilslutning. Norge er altså langt unna frontlinjen i kampen for å styrke
menneskerettighetene.

FN består av medlemslandene. Når medlemslandene, i dette tilfellet Norge, ikke slutter opp om systemet og fraskriver seg muligheten til å påvirke FNs institusjoner i riktig retning, kan man spørre seg hvilken funksjon norske myndigheter ser for seg at FNs skal ha. I økende grad plukker vi ut de menneskerettighetene og de delene av FN-systemet som vi ønsker å forholde oss til. Det som er vanskelig, velger vi å overse. Manglende vilje til å la seg overprøve av FN og ta stilling til eventuell kritikk, viser at det er langt igjen før Norge har reell troverdighet. Det er tross alt enkelt å fremstå som en frontkjemper internasjonalt, så lenge ingen klager!

Lovise Ribe, Daglig leder i FIAN Norge
Kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 8. februar 2017.

Les også:
FIAN Norges høringsinnspill til Utenriks- og forsvarskomitéen

Foto: Chris Brown

Hva menes med retten til mat?

Posted on by

Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet som brytes hver dag. Men hva ligger egentlig i begrepet retten til mat?

På verdensbasis produseres det allerede nok mat til å fø hele verdens befolkning. Til tross for dette sulter hele 795 millioner mennesker i verden. Dette tilsvarer litt over en av ni av verdens befolkning. Hvis det produseres nok mat til alle mennesker i verden, hvorfor brytes da denne
menneskerettigheten daglig?

Problemet ligger ikke i at det produseres for lite mat, men utnyttelse av ressursene og fordeling av maten som blir produsert. En annen utfordring er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem. Mennesker som sulter mangler ikke bare mat. De mangler tilgang på ressurser som jord, vann og frø. Det mangler ofte rettssikkerhet og politisk makt til å påvirke egen situasjon. Diskriminering og
ekskludering er grunnleggende årsaker til sult og underernæring. Det er derfor viktig med organisasjoner som bistår og styrker lokalbefolkningen, og som bidrar til å holde myndighetene ansvarlig for sine forpliktelser.

Retten til mat er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. FNs Komité for økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter definerer retten til mat slik:

“Når ethvert menneske, alene eller sammen med andre, til enhver tid, har fysisk og økonomisk tilgang på tilstrekkelig mat eller midler til å oppnå dette. Retten til mat innebærer en fysisk og økonomisk tilgang til mat i en mengde og kvalitet som dekker individets ernæringsmessige behov over tid. Maten skal ikke inneholde helseskadelige stoffer, og den skal være kulturelt akseptabelt”. (Generell kommentar 12, 1999)

Retten til mat er ikke retten til å bli matet
Retten til mat handler ikke om retten til et minimumsinntak av kalorier, proteiner eller andre næringsstoffer. Det handler ikke om at staten er pliktet til å dele ut mat direkte til en befolkning i alle situasjoner. Det handler om at staten har plikt til å respektere, beskytte og innfri retten til mat.

I FNs definisjon står det at vi skal ha fysisk og økonomisk tilgang på mat. Dette vil si at maten skal være både tilgjengelig, ved at du fysisk får tak i maten, og du skal ha tilgang på den ved at du for eksempel har råd til å kjøpe maten. Maten skal dekke individets ernæringsmessige behov over tid, og det er viktig at maten er trygg og fri for helseskadelige stoffer. I definisjonen står det også at maten skal være kulturell akseptabel, noe som vil si at maten skal være  i tråd med befolkningens kultur og tradisjoner.

Det er først i situasjoner utenfor vår kontroll, hvor vi ikke har muligheten til å brødfø oss selv med de ressursene vi har, at staten er pliktet til å dele ut mat direkte. Dette gjelder for eksempel ved krig, konflikt, tørke og naturkatastrofer.

Retten til mat handler derfor i hovedsak om at du har rett til å brødfø deg selv.

Hjelp oss å utrydde sult! Bli medlem i FIAN!

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Hvor kommer kaffen din i fra?

Posted on by

Nordmenn er kaffetørste folk. Vi ligger faktisk i verdenstoppen, det er bare finnene som drikker mer kaffe enn oss. Men vet du hvor kaffen din kommer i fra?

Det tyskbaserte selskapet Neumann Kaffee Gruppe er en global kjempe. De har selskaper i 28 land og en andel på 10% i verdens kaffemarked. Men kaffen kommer med en bismak. Da Neumanns datterselskap Kaweri Coffee Plantation Ltd etablerte en kaffeplantasje i Mubende i Uganda, ble 4000 mennesker fordrevet fra sine hjem. Nå har det blitt laget en dokumentar om historien bak plantasjen.

I august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakabe angrepet av ugandiske sikkerhetsstyrker for å gjøre plass til Kaweris kaffeplantasje. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, husdyr ble drept og fire tusen mennesker ble fordrevet.

FIAN har støttet lokalbefolkningens fredelige kamp for rettferdig oppreisning i det ugandiske rettssystemet, og har løftet fram saken til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rettsforhandlingene i Uganda har nå pågått i femten år, og endelig dom er enda ikke klar. Rettssaken har blitt systematisk utsatt, og de tvangsflytta venter fortsatt på kompensasjon for det de mistet.

I den nye dokumentaren ”The Mubende Coffee Plantations and the Bitter Taste of Eviction” møter vi kvinner og menn som mistet sine hjem til kaffeplantasjen. Vi møter også Gertrud Falk fra FIAN International, som påpeker det presserende behovet for et lovverk som kan holde multinasjonale selskaper, som Neumann, ansvarlige for rettighetsbrudd.

Et slikt internasjonalt lovverk er nå under utarbeidelse i FN. De brutale hendelsene i Mubende viser hvorfor det er viktig å få lovverket på plass.

  • Lenke til dokumentarfilmen her.
  • Les mer om det pågående arbeidet i FN med menneskerettighetstraktaten for ansvarliggjøring av selskaper her.

Photo: Coffee & Beans / David Pacey

Water knows no borders

Posted on by

Every single year, 30 000 people living along the Indo-Nepal border are at risk due to floods. These floods are not natural, but take place because constructions on the Indian side of the border obstruct the natural flow of the Rapti river. Crops are washed away, populations are displaced, and water is contaminated when the Rapti river floods the lands of affected groups on both sides of the border.

The annual floods have left much of the soil infertile. The young generation is therefore moving to the cities in search of jobs. Their parents stay behind and cultivate the lands that are still fertile

Delegates from FIAN in Norway, Germany, Nepal and India visited the border districts of Banke and Kanchanpur south in Nepal, and Sravasti and Bahraich in northern India, the last week of Novemer 2016. The major focus of the research was on extra-territorial state obligations, in particular with regards to the Laxmanpur dam and Kalkalwa afflux that are both built for irrigation purposes, as well as the Dhudwa National Park – situated in India – which also affects people across the border in Nepal. In the latter case, elephants from the national park cross the border and destroy homes and livelihoods in Nepal. Concerns were also raised about whether the on-going construction of India’s border security road would further exacerbate the flooding and indudation that take place every year.

Due to these man-made constructions, 30 000 people along the river are subjected to severe flooding of the Rapti river, which originates in Nepal and flows into India. The devastating results of the flooding include loss of human and animal lives and the damaging of property, crops, and harvested grains, often along with total erosion of agricultural lands as well as destruction of houses. Measures to safeguard the affected communities, to prevent inundation, as well as compensation and rehabilitation, are not adequate according to reports collected during the visit.

Need to comply with human rights across borders
Both Nepal and India are State parties to the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights and therefore obliged to respect, protect and fulfil the right to adequate food within and beyond their borders. The Government of Nepal is obligated to ensure the safety of its citizens and to provide them with adequate housing, access to proper livelihood opportunities, and access to sufficient and adequate food and water. The failure to act does not only violate existing national law – e.g. the Natural Calamity Relief Act of 1982, but also the Nepalese constitution, which states that “every citizen has the right to food sovereignty as provided for in the law” (Art.18, 3).

In addition, the Government of Nepal has failed to secure the safety of its citizens by not effectively coordinating with and urging the Indian Government to comply with the treaties and agreements between the two countries. India needs to take measures to ensure that its actions do not harm those in the nearby region in Nepal.

By the same token, the Government of India has violated the right to adequate food, as States are obliged to respect, protect, and fulfill the right to food of people living under their jurisdiction. This applies even if citizens are located beyond the borders of their territory, as laid down in the Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations of States in the Area of Economic, Social and Cultural Rights (2012).

FIAN will continue the dialogue with the authorities in Nepal and India, so that urgently required safeguard measures are put in place as soon as possible. This would include the construction of a permanent embankment on both sides of Rapti river – covering a length of 28 km – to protect land and villages, compensation and special livelihood support, as well as resettlement and rehabilitation for those displaced.

Photos: FIAN Norway / Marit Erdal

Read more about extra-territorial obligations here!

Grenseløs ressursgrådighet

Posted on by

Norske selskaper utvinner i dag store mengder ikke-fornybare ressurser, som olje, fosfor, bauxitt og kopper, både i Norge og i resten av verden. Jakten på de siste ressursene skaper store utfordringer for miljø, klima og menneskerettigheter.

Salen var fullsatt da verdens grenseløse ressursgrådighet ble diskutert under årets Globaliseringskonferanse. Konferansen er kjent som Norges største politiske verksted, og forrige lørdag hadde mange engasjerte aktivister funnet veien til Folkets hus for å høre mer om utfordringene som vår avhengighet av ikke-fornybare ressurser fører til, og ikke minst om hva våre handlingsalternativer for en bærekraftig framtid er.

Drikkevann eller olje?
Hvem har rett til å bruke den oljen som er igjen?  Hvordan kan selskaper som bidrar til brudd på menneskerettighetene bli stilt til ansvar? Spørsmålene er mange, og det haster med å finne løsninger. Klimaendringene lar ikke vente på seg, og aktivister som kjemper for miljøet og om tilgang til tradisjonelle landområder blir utsatt for trusler og vold. I følge Global Witness, var 2015 det dødeligste året hittil for miljø- og landrettighetsforkjempere. Mange av drapene kobles til gruve- og utvinningsindustrien, og nesten 40% av de drepte er urfolk.

Volden er verst i Latin-Amerika, men konflikter rundt miljø-og landspørsmål er også synlig andre steder. Et dagsaktuelt eksempel på dette er urfolks motstand mot oljerørledningen Dakota Access i Nord Dakota, USA. Standing Rock Sioux-folket frykter at utbyggingen vil forurense deres drikkevann og ødelegge hellige landområder og gravplasser. Sammen med andre urfolksgrupper og miljøvernforkjempere demonstrerer de mot utbyggingen, men blir møtt med tåregass, gummikuler og massearrestasjoner. Politiets behandling av demonstrantene er så brutal at FN nå er i området for å samle informasjon om menneskerettighetsbrudd. Heidi Lundeberg fra Framtiden i våre hender påpekte på lørdag at DnB er med på å finansiere oljerørledningen med nærmere 3 milliarder kroner. I Aftenposten 2 dager senere, kan vi lese at også Oljefondet har investert milliarder i selskapene som er ansvarlige for utbyggingen.

Mennesker foran profitt
Silje Muotka fra Sametinget påpekte på lørdagens møte at hensynet til menneskerettigheter må gå foran hensynet til industriens profitt. I en tid der selskaper har mer makt enn noensinne før, er dette en tøff kamp.

For å kunne stille selskaper til ansvar for rettighetsbrudd, må man få på plass et internasjonalt lovverk som setter mennesker foran selskaper. Og for første gang i historien, holder FN nå på å utarbeide en traktat som gjør nettopp dette. På Globaliseringskonferansen bidro Anne van Schaik fra Treaty Alliance med helt fersk informasjon fra FN om det pågående arbeidet med å lage en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper. Traktaten, hvis den blir vedtatt, vil gi verdenssamfunnet en unik og historisk mulighet til å styrke rettsvernet til personer som utsettes for menneskerettighetsbrudd som følge av global næringslivsvirksomhet.

Anne van Schaik oppfordret deltagerne på Globaliseringskonferansen til å legge press på norske myndigheter, slik at Norge deltar i utformingen av traktaten. Etter å ha ignorert prosessen i to år, var Norge endelig til stede da traktaten ble diskutert i FNs menneskerettighetsråd i oktober. Innholdet i traktaten skal være klart til neste år, så det er på høy tid at Norge nå begynner å ta aktivt del i arbeidet.

Plenumsmøtet Grenseløs ressursgrådighet ble arrangert av FIAN Norge, Framtiden i våre hender, Natur og ungdom, LAG, Attac og Stiftelsen Karibu. Møtet ble holdet den 29. oktober 2016 på Folkets hus i Oslo under årets Globaliseringskonferanse. I tillegg til Silje Muotka, Anne van Schaik og Heidi Lundeberg, besto panelet av Ingrid Skjoldvær fra Natur og ungdom, Isalill Kolpus fra Noereh og Emilano Lopez fra Patria Grande i Argentina. Isalill Kolpus og Marja Helene Mortensson bidro også med kulturelle innslag. Benedicte Pryneid Hansen ledet samtalen.

 

Grenseløs ressursgrådighet

Posted on by

Vi inviterer til plenumsmøte om Grenseløs ressursgrådighet under årets Globaliseringskonferanse!

Tid: Lørdag 29. oktober  12:00 – 14.00
Sted: Folkets hus, sal A, Youngstorget

Norske selskaper utvinner i dag store mengder ikke-fornybare ressurser, som olje, fosfor, bauxitt og kopper både i Norge og i resten av verden. Jakten på de siste ressursene skaper store utfordringer for miljø, klima, menneskerettigheter og rettferdig fordeling.  Kan Statoil fortesette utvinningen om vi skal nå de klimapolitiske målene? Hvem har rett til å bruke den oljen som er igjen? Og kan regjeringen åpne for gruvedrift i reindriftsdistrikt selv om samisk kultur blir truet?

Anne van Schaik vil bidra med helt fersk informasjon fra FN om det pågående arbeidet med å lage en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper. Dette er en historisk prosess, der FN for første gang utarbeider en en bindende avtale for å stille selskaper til ansvar for rettighetsbrudd under internasjonal menneskerettighetslov.

Vi gleder oss til en interessant og viktig debatt med:

Emiliano Lopez  – Økonom og aktivist i Patria Grande, Argentina
Anne van Schaik – Treaty Alliance og Friends of the Earth Europe
Heidi Lundeberg – Framtiden i våre hender
Ingrid Skjoldvær – Natur og Ungdom
Silje Karine Muotka – Medlem av Sametingsrådet, Sametinget

Bidragsytere:

Isalill S. Kolpus – Leder, Noereh
Marja Helena Mortensson – Musiker
Benedikte Pryneid Hansen – Ordstyrer

 

Velkommen!

Plenumsmøtet Grenseløs ressursgrådighet er i samarbeid med Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom, LAG, Attac og Stiftelsen Karibu.

 

Gledelig at Norge følger traktatprosessen

Posted on by

Vi er svært glade for at Norge har bestemt seg for å følge diskusjonen rundt en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. Norge og EU har ikke deltatt i prosessen frem til nå. Et samlet europeisk sivilsamfunn har jobbet i to år for å få til en konstruktiv deltagelse fra de europeiske landene, og kan gladelig melde at både EU og Norge har valgt å stille til diskusjonene i Genève denne uken. Det er dermed et håp om at flere stater vil delta på en konstruktiv måte videre i prosessen.

Historisk mulighet
Traktaten er en historisk mulighet til å tette reguleringsgapet som har oppstått i kjølvannet av en globalisert økonomi, med stadig mer multinasjonal aktivitet og komplekse selskapsstrukturer. Per dags dato har vi ikke et tilstrekkelig system til å regulere næringsaktivitet på tvers av landegrenser. Det aller viktigste for en traktat, blir dermed å klargjøre staters ekstraterritorielle forpliktelser, dvs menneskerettslige forpliktelser utenfor egne landegrenser. At menneskerettighetene gjelder utover egne landegrenser, er anerkjent gjennom Maastricht prinsippene av 2011. Prinsippene benyttes av diverse FN-organer og i stadig økende grad i konkrete saker som involverer rettighetsbrudd. Å legge disse prinsippene til grunn, er helt nødvendig for å tilpasse det internasjonale lovverket til en globalisert verden.

Flere jurister har tatt til orde for at traktaten må pålegge selskaper direkte menneskerettighets-forpliktelser og at dette er uproblematisk med utgangspunkt i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Andre mener dette vil kunne vanne ut statens ansvar for å innfri menneskerettighetene, og at traktaten kun kan håndheves gjennom statene.

Hvilke selskaper gjelder traktaten for?
Andre vesentlige spørsmål som diskuteres er hvilke selskaper traktaten skal gjelde for. Hvorvidt traktaten skal rettes mot multinasjonale selskaper, eller gjelde for alle typer selskap, har vært kilde til stor konflikt i prosessen. Uenigheter rundt dette var en av hovedårsakene til at EU, som mener at traktaten må omfatte alle selskaper, forlot prosessens første sesjon i 2015. De fleste er nå enige i at alle selskaper må omfattes av en traktat. Å lage en traktat definert for multinasjonale selskaper ville uunngåelig ført til at disse selskapene finner smutthull som kan brukes til å omgå lovverket. Samtidig er det ingen tvil om at multinasjonale selskaper er i en særstilling. De har stor makt og ofte større ressurser enn statene som skal regulere dem. Det er derfor viktig at diskusjonen ikke sporer av fra det reelle problemet nemlig: hvordan mennesker som påvirkes av multinasjonale selskapers aktivitet kan stille disse selskapene til ansvar, uavhengig av selskapets struktur. Det er dette traktaten må løse.

Disse, og mange andre store spørsmål, diskuteres i Genève denne uken. Selv om vi hadde håpet på mer aktiv deltagelse fra de europeiske landene, er vi er svært fornøyd med deres tilstedeværelse under den pågående sesjonen. Vi håper vi også kan regne med Norge og Europa for den videre utformingen av traktaten!

Daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, rapporterer fra Genève.
Følg @fian_norge og @treatyalliance på Twitter for live oppdateringer!

Les mer om traktatprosessen: