Category: SPU

Statens Pensjonsfond Utland

Grenseløs ressursgrådighet

Posted on by

Norske selskaper utvinner i dag store mengder ikke-fornybare ressurser, som olje, fosfor, bauxitt og kopper, både i Norge og i resten av verden. Jakten på de siste ressursene skaper store utfordringer for miljø, klima og menneskerettigheter.

Salen var fullsatt da verdens grenseløse ressursgrådighet ble diskutert under årets Globaliseringskonferanse. Konferansen er kjent som Norges største politiske verksted, og forrige lørdag hadde mange engasjerte aktivister funnet veien til Folkets hus for å høre mer om utfordringene som vår avhengighet av ikke-fornybare ressurser fører til, og ikke minst om hva våre handlingsalternativer for en bærekraftig framtid er.

Drikkevann eller olje?
Hvem har rett til å bruke den oljen som er igjen?  Hvordan kan selskaper som bidrar til brudd på menneskerettighetene bli stilt til ansvar? Spørsmålene er mange, og det haster med å finne løsninger. Klimaendringene lar ikke vente på seg, og aktivister som kjemper for miljøet og om tilgang til tradisjonelle landområder blir utsatt for trusler og vold. I følge Global Witness, var 2015 det dødeligste året hittil for miljø- og landrettighetsforkjempere. Mange av drapene kobles til gruve- og utvinningsindustrien, og nesten 40% av de drepte er urfolk.

Volden er verst i Latin-Amerika, men konflikter rundt miljø-og landspørsmål er også synlig andre steder. Et dagsaktuelt eksempel på dette er urfolks motstand mot oljerørledningen Dakota Access i Nord Dakota, USA. Standing Rock Sioux-folket frykter at utbyggingen vil forurense deres drikkevann og ødelegge hellige landområder og gravplasser. Sammen med andre urfolksgrupper og miljøvernforkjempere demonstrerer de mot utbyggingen, men blir møtt med tåregass, gummikuler og massearrestasjoner. Politiets behandling av demonstrantene er så brutal at FN nå er i området for å samle informasjon om menneskerettighetsbrudd. Heidi Lundeberg fra Framtiden i våre hender påpekte på lørdag at DnB er med på å finansiere oljerørledningen med nærmere 3 milliarder kroner. I Aftenposten 2 dager senere, kan vi lese at også Oljefondet har investert milliarder i selskapene som er ansvarlige for utbyggingen.

Mennesker foran profitt
Silje Muotka fra Sametinget påpekte på lørdagens møte at hensynet til menneskerettigheter må gå foran hensynet til industriens profitt. I en tid der selskaper har mer makt enn noensinne før, er dette en tøff kamp.

For å kunne stille selskaper til ansvar for rettighetsbrudd, må man få på plass et internasjonalt lovverk som setter mennesker foran selskaper. Og for første gang i historien, holder FN nå på å utarbeide en traktat som gjør nettopp dette. På Globaliseringskonferansen bidro Anne van Schaik fra Treaty Alliance med helt fersk informasjon fra FN om det pågående arbeidet med å lage en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper. Traktaten, hvis den blir vedtatt, vil gi verdenssamfunnet en unik og historisk mulighet til å styrke rettsvernet til personer som utsettes for menneskerettighetsbrudd som følge av global næringslivsvirksomhet.

Anne van Schaik oppfordret deltagerne på Globaliseringskonferansen til å legge press på norske myndigheter, slik at Norge deltar i utformingen av traktaten. Etter å ha ignorert prosessen i to år, var Norge endelig til stede da traktaten ble diskutert i FNs menneskerettighetsråd i oktober. Innholdet i traktaten skal være klart til neste år, så det er på høy tid at Norge nå begynner å ta aktivt del i arbeidet.

Plenumsmøtet Grenseløs ressursgrådighet ble arrangert av FIAN Norge, Framtiden i våre hender, Natur og ungdom, LAG, Attac og Stiftelsen Karibu. Møtet ble holdet den 29. oktober 2016 på Folkets hus i Oslo under årets Globaliseringskonferanse. I tillegg til Silje Muotka, Anne van Schaik og Heidi Lundeberg, besto panelet av Ingrid Skjoldvær fra Natur og ungdom, Isalill Kolpus fra Noereh og Emilano Lopez fra Patria Grande i Argentina. Isalill Kolpus og Marja Helene Mortensson bidro også med kulturelle innslag. Benedicte Pryneid Hansen ledet samtalen.

 

Grenseløs ressursgrådighet

Posted on by

Vi inviterer til plenumsmøte om Grenseløs ressursgrådighet under årets Globaliseringskonferanse!

Tid: Lørdag 29. oktober  12:00 – 14.00
Sted: Folkets hus, sal A, Youngstorget

Norske selskaper utvinner i dag store mengder ikke-fornybare ressurser, som olje, fosfor, bauxitt og kopper både i Norge og i resten av verden. Jakten på de siste ressursene skaper store utfordringer for miljø, klima, menneskerettigheter og rettferdig fordeling.  Kan Statoil fortesette utvinningen om vi skal nå de klimapolitiske målene? Hvem har rett til å bruke den oljen som er igjen? Og kan regjeringen åpne for gruvedrift i reindriftsdistrikt selv om samisk kultur blir truet?

Anne van Schaik vil bidra med helt fersk informasjon fra FN om det pågående arbeidet med å lage en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper. Dette er en historisk prosess, der FN for første gang utarbeider en en bindende avtale for å stille selskaper til ansvar for rettighetsbrudd under internasjonal menneskerettighetslov.

Vi gleder oss til en interessant og viktig debatt med:

Emiliano Lopez  – Økonom og aktivist i Patria Grande, Argentina
Anne van Schaik – Treaty Alliance og Friends of the Earth Europe
Heidi Lundeberg – Framtiden i våre hender
Ingrid Skjoldvær – Natur og Ungdom
Silje Karine Muotka – Medlem av Sametingsrådet, Sametinget

Bidragsytere:

Isalill S. Kolpus – Leder, Noereh
Marja Helena Mortensson – Musiker
Benedikte Pryneid Hansen – Ordstyrer

 

Velkommen!

Plenumsmøtet Grenseløs ressursgrådighet er i samarbeid med Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom, LAG, Attac og Stiftelsen Karibu.

 

Gledelig at Norge følger traktatprosessen

Posted on by

Vi er svært glade for at Norge har bestemt seg for å følge diskusjonen rundt en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. Norge og EU har ikke deltatt i prosessen frem til nå. Et samlet europeisk sivilsamfunn har jobbet i to år for å få til en konstruktiv deltagelse fra de europeiske landene, og kan gladelig melde at både EU og Norge har valgt å stille til diskusjonene i Genève denne uken. Det er dermed et håp om at flere stater vil delta på en konstruktiv måte videre i prosessen.

Historisk mulighet
Traktaten er en historisk mulighet til å tette reguleringsgapet som har oppstått i kjølvannet av en globalisert økonomi, med stadig mer multinasjonal aktivitet og komplekse selskapsstrukturer. Per dags dato har vi ikke et tilstrekkelig system til å regulere næringsaktivitet på tvers av landegrenser. Det aller viktigste for en traktat, blir dermed å klargjøre staters ekstraterritorielle forpliktelser, dvs menneskerettslige forpliktelser utenfor egne landegrenser. At menneskerettighetene gjelder utover egne landegrenser, er anerkjent gjennom Maastricht prinsippene av 2011. Prinsippene benyttes av diverse FN-organer og i stadig økende grad i konkrete saker som involverer rettighetsbrudd. Å legge disse prinsippene til grunn, er helt nødvendig for å tilpasse det internasjonale lovverket til en globalisert verden.

Flere jurister har tatt til orde for at traktaten må pålegge selskaper direkte menneskerettighets-forpliktelser og at dette er uproblematisk med utgangspunkt i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Andre mener dette vil kunne vanne ut statens ansvar for å innfri menneskerettighetene, og at traktaten kun kan håndheves gjennom statene.

Hvilke selskaper gjelder traktaten for?
Andre vesentlige spørsmål som diskuteres er hvilke selskaper traktaten skal gjelde for. Hvorvidt traktaten skal rettes mot multinasjonale selskaper, eller gjelde for alle typer selskap, har vært kilde til stor konflikt i prosessen. Uenigheter rundt dette var en av hovedårsakene til at EU, som mener at traktaten må omfatte alle selskaper, forlot prosessens første sesjon i 2015. De fleste er nå enige i at alle selskaper må omfattes av en traktat. Å lage en traktat definert for multinasjonale selskaper ville uunngåelig ført til at disse selskapene finner smutthull som kan brukes til å omgå lovverket. Samtidig er det ingen tvil om at multinasjonale selskaper er i en særstilling. De har stor makt og ofte større ressurser enn statene som skal regulere dem. Det er derfor viktig at diskusjonen ikke sporer av fra det reelle problemet nemlig: hvordan mennesker som påvirkes av multinasjonale selskapers aktivitet kan stille disse selskapene til ansvar, uavhengig av selskapets struktur. Det er dette traktaten må løse.

Disse, og mange andre store spørsmål, diskuteres i Genève denne uken. Selv om vi hadde håpet på mer aktiv deltagelse fra de europeiske landene, er vi er svært fornøyd med deres tilstedeværelse under den pågående sesjonen. Vi håper vi også kan regne med Norge og Europa for den videre utformingen av traktaten!

Daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, rapporterer fra Genève.
Følg @fian_norge og @treatyalliance på Twitter for live oppdateringer!

Les mer om traktatprosessen:

Norge og Europa henger etter

Posted on by

Denne uken pågår en historisk prosess: en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper er under utforming i FN.

– Selv om prosessen har pågått i to år allerede, ser det enda ikke ut til å ha gått opp for Europa at det vil bli en traktat,  sier daglig leder i FIAN Norge, Lovise Ribe, som følger forhandlingene i Genève.

I juni 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd, med sterk motstand fra de europeiske landene, å utforme en menneskerettighetstraktat for ansvarliggjøring av selskaper, med spesiell vekt på multinasjonale selskaper. En arbeidsgruppe ble nedsatt med et treårig mandat.

– Vi er allerede to år inne i prosessen – to år som sivilsamfunnet og en rekke uavhengige jurister, har benyttet klokt: de har jobbet på spreng for å bidra til oppfyllelsen av mandatet til arbeidsgruppa, ved å delta i diskusjoner og utforme konkrete innspill og forslag til hva som må inn i en slik traktat. EU derimot, tett fulgt av Norge, valgte å boikotte prosessen fra et tidlig stadium, grunnet uenigheter om en fotnote i vedtaket.

Mennesker foran selskaper
Traktaten er et krav fra folket. Den skal sette mennesker foran selskaper, og den skal gjøre det umulig, både for stater og selskaper, å fraskrive seg ansvar grunnet komplekse strukturer og multinasjonal aktivitet.

– Det er et folkekrav å få på plass bindende avtaler for næringsliv. Da er det synd at hele Europa stiller seg på sidelinjen og nekter å delta. Men etter massivt press fra sivilsamfunnet, besluttet EU på tampen å møte i pågående diskusjoner, og stiller nå med samtlige medlemsland under
arbeidsgruppens andre sesjon i Genève. Dette er et skritt i riktig retning, sier Ribe.

Utforming og innhold
Møtene i Genève i disse dager handler om traktatens utforming og innhold. Det uunngåelige resultatet av Europas manglende deltagelse i to år, er at de dessverre stiller uforberedt og ikke kan ta stilling til vesentlige spørsmål, som: Skal traktaten ha direkte forpliktelser for selskaper, eller indirekte forpliktelser gjennom stater? Hvem har ansvaret i saker som går på tvers av landegrenser? Hvilke organer må etableres eller endres for å kunne håndheve traktaten, nasjonalt og internasjonalt?

– EU og Norge har endelig valgt å stille opp, noe vi er veldig glade for. Dessverre har de fraskrevet seg muligheten til å bidra aktivt med konkrete innspill til prosessen underveis, etter to års fravær. Vi håper de nå tar aktive grep for å endre på dette. Tiden er knapp, da traktatutkastet skal foreligge ved arbeidsgruppens neste sesjon, avslutter Lovise Ribe fra Genève.

Foto: UN Photo/Jean-Marc Ferré

Les mer om traktatprosessen:

 

Norge står utenfor menneskerettsavtale

Posted on by

For første gang i historien lager FN regler som skal gjøre det klart hvem som har ansvaret når selskaper bryter menneskerettighetene. Men Norge er ikke med.

Vi har hørt det: For å lage klær, telefoner og datamaskiner som vi kjøper og bruker, blir mennesker grovt utnyttet. Det kan handle om gruver der metaller hentes ut, fabrikkene der klær sys og elektronikk skrus sammen. Men hva kan vi gjøre?

FNs menneskerettighetsråd er nå i gang med å utarbeide et sett regler som gjør selskaper ansvarlige når menneskerettighetene blir brutt som følge av virksomheten deres. Målet er å lage kjøreregler for hvem som har ansvar når og hvor. Ofte er det tale om store selskaper med et mylder av underleverandører og med selskapsstrukturer som går på tvers av landegrenser.

– Dette er så komplekst at det blir for svakt å ha dokumenter om hva man forventer av selskapene. Denne traktaten skal inneholde klare kriterier som sier at når det og det skjer, er det den og den som har ansvaret, sier Lovise Ribe.

Ber Norge delta
Ribe er daglig leder for menneskerettsorganisasjonen FIAN Norge og har fulgt prosessen i FNs menneskerettighetsråd. En traktat er en avtale mellom to eller flere stater, og bindende for statene som signerer den. Sammen med Forum for utvikling og miljø som er paraply for over 50 norske organisasjoner, har Ribe skrevet brev til statssekretær i Utenriksdepartementet, Tone Skogen (H).

Organisasjonene synes det er urovekkende at Norge har valgt å stå på utsiden. De understreker at multinasjonale selskaper får stadig større handlingsrom.

«Mange av disse selskapene kommer i stor grad unna med krenkelse av menneskerettigheter, og muligheten for ansvarliggjøring er i praksis ikke-eksisterende for menneskene som berøres», skriver organisasjonene.

– Mennesker skal ikke bli fratatt retten til liv, mat, vann eller bosted uten å bli kompensert for det, bare fordi en bedrift vil inn og skape seg profitt, sier Kirsten Sandberg Natvig, seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø.

Pådriver
Andre runde i traktatprosessen starter i Geneve 24. oktober, og der mener Ribe at Norge bør være. Hun viser til at Norge var en pådriver da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». I oktober i fjor la utenriksminister Børge Brende (H) fram en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Der heter det at «Norge skal prioritere næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd». Ribe mener at de veiledende prinsippene er viktige, men ikke nok.

Statssekretær Tone Skogen (H) svarer i en e-post at Norge ikke deltar nå fordi det ligger et omstridt vedtak bak traktatarbeidet og at dette vedtaket ikke definerer hvilke selskaper reglene gjelder.

– Sammen med EU og andre nærstående land vurderer vi løpende utviklingen i dette arbeidet. Vi har så langt vurdert det slik at traktatarbeidet kan undergrave enigheten om FNs veiledende prinsipper, men vi følger dette nøye og vil konkludere endelig sammen med nærstående land på et senere tidspunkt, sier hun.

Spent på svar
Ribe tror at noe av problemet for Norges del er at initiativet til en slik traktat kom fra Ecuador og Sør-Afrika, og at Norge ikke synes Ecuador har det beste rullebladet når det gjelder menneskerettigheter. Ifølge Ribe jobbes det med å finne løsninger på det punktet som både Norge og EU har sagt er problematisk, og hun mener at traktaten uansett er viktigere enn hvem som tok initiativet.

Statssekretæren har nå lovet at organisasjonene i et møte 25. oktober skal få vite mer om hvorfor Norge ikke har ønsket å delta i prosessen. Det synes organisasjonene er bra.

Andrew Preston, daglig leder i Forum for utvikling og miljø, viser til at en del advokater nå kjører krevende saker mot multinasjonale selskaper for brudd på menneskerettighetene. Han håper at en traktat får selskaper til å ivareta mennesker bedre uten at det må kjøres store rettssaker.

Tekst: Turid Sylte i Vårt Land.
Foto: Evelyn Pecori. Fra venstre: Lovise Ribe i FIAN Norge, Andrew Preston og Kirsten Sandberg Natvig i Forum for utvikling og miljø (ForUM).
Artikkelen var på trykk i Vårt Land onsdag 19. oktober og er publisert på www.vl.no.

En handlingsplan uten handling

Posted on by

Vi leser stadig vekk om selskaper som bryter menneskerettighetene, tekstilfabrikker som kollapser og leverandører som bruker barnearbeidere. Listen er lang, og behovet for internasjonal regulering er stort.

Det var derfor gledelig da FNs menneskerettighetsråd i 2011 enstemmig vedtok «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter». Prinsippene slo fast at næringslivet har et selvstendig ansvar for å respektere menneskerettighetene. Endelig skulle også selskaper kunne stilles til ansvar!

Norge var i årevis en internasjonal pådriver for å få i havn de veiledende prinsippene for næringsliv og menneskerettigheter. Det er derfor, både nasjonalt og internasjonalt, knyttet høye forventninger til norsk implementering av prinsippene. Norge var blant de ti første landene som utarbeidet en nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter. Denne ble lansert av utenriksminister Børge Brende i fjor, og videre flagget av statssekretær Tone Skogen i FNs fjerde forum for næringsliv og menneskerettigheter. Som ofte når det er knyttet høye forventinger til noe, er det lett å bli skuffet. Den norske handlingsplanen har få konkrete handlinger å vise til, og i dag, ett år etter lanseringen, har det fremdeles ikke lykkes sivilsamfunnet å få innsyn i hvordan planen skal implementeres.

Den nasjonale handlingsplanen stiller ekstra høye forventninger til statseide eller delvis statseide selskaper, og slår blant annet fast at disse må gå foran med et godt eksempel. Det var derfor vemodig å lese i en rapport utarbeidet av danske NCG (Nordic Consulting Group) nylig, at det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, ikke har innarbeidet ansvaret for menneskerettigheter i sine styringsdokumenter. Dette er skuffende, ettersom Norfund på alle måter har seilet opp og blitt norsk bistands fremste flaggskip de siste årene.

Man kan jo spørre seg om problemet ligger i at FNs veiledende prinsipper er frivillige – og at de derfor nedprioriteres, også av staten selv. Kan det være manglende ris bak speilet som gjør at selv vårt norske statseide utviklingsfond ikke følger prinsippene?  For til tross for at Norge i sin handlingsplan slår fast at prinsippene er noe alle norske bedrifter – statseide som private – skal rette seg etter, virker det kanskje mot sin hensikt at man i samme pennestrøk gjør et poeng av at planen på ingen måte er juridisk bindende.

Det er vel ikke søkt å påstå at et selskap trenger klare lover å rette seg etter, og ikke vage prinsipper? Kan det også tenkes at dette er riktig for et altomfattende felt som menneskerettigheter; spesielt for selskaper som operer i flere land med ulike nasjonale lover og regler; kanskje uten andre insentiver enn «god samvittighet» for å gjennomføre omfattende analyser av effekten på mennesker og miljø?

Hvis så er tilfelle, så har vi en god nyhet: Siden 2014 har en arbeidsgruppe i FNs menneskerettighetsråd jobbet for å utarbeide en traktat som skal holde særlig multinasjonale selskaper ansvarlige under internasjonal menneskerettighetslov. «Traktatprosessen» har skapt universelt engasjement i sivilsamfunnet og grasrotbevegelser, blant jurister og andre eksperter. Det statlige engasjementet derimot, er fraværende, spesielt blant de europeiske landene. Norske myndigheter har også stilt seg på sidelinjen, og har hittil nektet å engasjere seg i traktatprosessen; dette til tross for at handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere arbeid med næringsliv og menneskerettigheter i FNs menneskerettighetsråd.

Det kan være fristende å trekke den slutning at Norge og Europa ikke ønsker, på ramme alvor, å bli ansvarliggjort for det selskapene deres bedriver på andre kontinenter. Å støtte en traktat vil være det samme som å godta at staten også har et rettslig forpliktende ansvar for egne bedrifter, også utenfor egne landegrenser – at man også har et rettslig forpliktende ansvar overfor mennesker som berøres, langt der borte; mennesker som i praksis er rettsløse i dag.

Vi er svært langt unna målstreken når det gjelder en reell ansvarliggjøring av selskaper som bryter menneskerettighetene. Derfor hadde det vært gledelig å se at Norge fortsatte å være et foregangsland, ved å få en fortgang i implementeringen av den nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter. Enda mer gledelig hadde det vært å se Norge gå i bresjen for en reell styrking av rettsvernet ved å støtte en internasjonal traktat. Helt konkret mener vi at norske myndigheter må delta på møtene hvor traktaten skal diskuteres og utformes i slutten av oktober. Dette er en historisk mulighet til å sette handling bak store ord.

Skrevet av Lovise Ribe (FIAN Norge) og Kirsten Sandberg Natvig (Forum for utvikling og miljø).
Kronikken var på trykk i Vårt Land 13. oktober 2016 og er publisert på Verdidebatten.

Fordrevet for å gi plass til kaffeplantasje

Posted on by

15 år har gått siden Ugandas sikkerhetsstyrker angrep fire landsbyer i regionen Mubende. 4000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem, og landområdet ble leid ut til en kaffeplantasje. Lokalbefolkningen venter fortsatt på rettferdig oppreisning og kompensasjon.

18. – 21. august 2001 ble landsbyene Kitemba, Luwunga, Kijunga og Kiryamakobe i Mubende angrepet av sikkerhetsstyrker i Uganda. 3 mennesker mistet livet, mange ble skadet, og 4000 mennesker ble fordrevet fra landområdet som var deres hjem.

Landområdet ble eid ut til kaffeplantasjen Kaweri Coffee Plantation Ltd, som eies av tyske Neumann Kaffee Gruppe. Det har nå gått 15 år siden lokalbefolkningen mistet hjemmene sine, men de venter forstatt på rettferdig oppreisning og kompensasjon.  Den brutale hendelsen viser behovet for å få på plass et internasjonalt lovverk som kan holde multinasjonele selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettigheter, og som gir mennesker i sårbare situasjoner tilgang til effektive klageordninger.  FIAN International oppfordrer Tyskland og Uganda til å støtte det pågående arbeidet i FN med å utvikle en slik traktat. FIAN Norge oppfordrer også Norge til å støtte denne FN-prosessen og å anerkjenne at menneskerettslige forpliktelser gjelder på tvers av landegrenser.

Støtt arbeidet bak “The Binding Treaty on Transnational Corporations (TNCs) and other businesses with regards to Human Rights” her!

Les mer om saken i Uganda her!

Foto: FIAN International

Oljefondet – ett skritt nærmere

Posted on by

Det norske sivilsamfunnet har lenge lagt press på Norges Bank Investment Management (NBIM) for at vår felles formue ikke skal bidra til brudd på menneskerettighetene. Denne måneden la NBIM frem et forventningsdokument om menneskerettigheter som legger føringer for selskaper Oljefondet er investert i. Med dette sendes et viktig og etterspurt signal om at Norge vil ta sine forpliktelser utenfor Norge på alvor.

Viktig klargjøring
Menneskerettighetene er universelle, og ekskluderer ikke staters handlinger utenfor egne landegrenser. Staters jurisdiksjon, slik det er nedfelt i de internasjonale FN-konvensjonene, er ikke nødvendigvis begrenset til staters eget territorium. At Norge nå klargjør sine forventninger til over 9 000 selskaper verden over, sender tydelige signaler om at Norge tar menneskerettighetene på alvor, også utenfor egne landegrenser.

Som forvalter av den norske oljeformuen, har NBIM fått sterk kritikk for sine investeringer i selskaper som bryter menneskerettighetene, blant annet for tilfeller av oppkjøp av naturressurser tilhørende fattige urbefolkninger, og andre investeringer direkte koblet opp mot landran. Det nylanserte forventningsdokumentet baserer seg på internasjonale FN-standarder, og definerer normer for hva som forventes av selskaper som Oljefondet investeres i. En viktig forventning er at selskapene gjennomfører risikoanalyser for å kartlegge potensielle negative innvirkninger selskapenes aktivitet vil ha på menneskerettighetene.

Veien videre
Som en av verdens største investorer, har Norge en unik mulighet til å sette menneskerettigheter øverst på den internasjonale agendaen. For at forventningsdokumentet skal bidra til reell endring for mennesker som utsettes for rettighetsbrudd hver eneste dag, kreves det nå at NBIM legger ned en innsats for å utvikle verktøy for oppfølging. Videre må politikerne enes om et mandat for investeringspraksis, som krever at våre investeringer ikke bare unnlater å bryte menneskerettighetene, men også bidrar til positiv utvikling i landene vi investerer i.

-Skrevet av Lovise Ribe, Kristine H. Vinje og Martine Frantzen
Artikkelen sto på trykk i Vårt Land 20. februar 2016, og er også publisert på Vårt Lands verdidebatt på nett.

Det neste steget

Posted on by

I en tid der transnasjonale selskaper vokser seg stadig større, og statlige investeringer påvirker mennesker på andre siden av kloden, må vi ha mekanismer på plass som sørger for at menneskerettighetene ivaretas utenfor egne landegrenser.

For å bidra med konstruktive og praktiske løsninger for å følge opp dette arbeidet, arrangerte FoRUM og FIAN Norge en workshop om næringsliv og menneskerettigheter. Fokuset var på staters ekstraterriorielle forpliktelser, og oppfølgingen av FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter.

Forpliktelser på tvers av landegrenser
Stater har ansvar for å respektere, beskytte og innfri menneskerettighetene. Rettighetene er nedfelt i internasjonale konvensjoner som FNs medlemsland har vedtatt. Verdenserklæringen om menneskerettigheter bygger på forståelsen av at verdenssamfunnet har et felles ansvar for å sikre menneskerettighetene, og FN-konvensjonene fordrer at stater samarbeider.

Det er gjennom internasjonalt samarbeid at menneskerettighetene kan realiseres. Likevel er det mange stater som tolker lovverket på en så snever måte at forpliktelsene utenfor egne landegrenser overses.

Rolf Künemann

Rolf Künemann

I workshopen poengterte Rolf Künemann fra FIAN International at stater har et ekstraterriorielt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene, altså et ansvar utenfor egne landegrenser. Dette ekstraterritorielle ansvaret er ikke noe nytt, men henviser til prinsipper som allerede er nedfelt i FN-konvensjonene. Künemann mener det derfor ikke er et spørsmål om å få stater til å anerkjenne sitt ekstraterritorielle ansvar, men å stille stater spørsmål om hvorfor de unnlater å ta dette ansvaret.

Sivilsamfunnets rolle
Som eier av verdens største statlige investeringsfond, og med mange norskbaserte selskaper som opererer i utlandet, er det viktig at Norge er tydelig på at norske aktiviteter og investeringer ikke skal føre til brudd på menneskerettighetene i andre land.

Norges nasjonale handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter ble lansert av Utenriksdepartementet (UD) høsten 2015. Under workshopen inviterte UD sivilsamfunnsorganisasjoner til et samarbeid om implementering og oppfølging av handlingsplanen. Dette er en invitasjon vi gjerne tar i mot! Virginia Sandojo fra SOMO utstyrte organisasjonene med gode verktøy for å få til dette.

Neste steg
Norges Bank Investment Managements forventningsdokument om menneskerettigheter kom på plass etter press fra sivilsamfunnet, og var et stort skritt i riktig retning. Dokumentet gjør det klart at Oljefondet nå forventer at selskaper de er investert i, skal respektere menneskerettighetene.

Baksiden, både med forventningsdokumenter og veiledende prinsipper, er at disse bygger på forventninger og ikke forpliktelser. For at realiteten skal forbedres på bakken, for de som opplever rettighetsbrudd hver eneste dag, er det nødvending å få på plass lover som kan ansvarliggjøre de selskapene som velger å bryte menneskerettighetene.

Det pågående arbeidet i FN med å utvikle et bindende traktat for transnasjonale selskaper er en naturlig videreutvikling av de veiledende prinsippene, og vil kunne fylle et rettslig vakuum som har oppstått i kjølvannet av globaliseringen. Både norske og internasjonale sivilsamfunnsaktører mener det er nødvendig at Norge, som har vært et foregangsland i utviklingen av de veiledende prinsippene, deltar konstruktivt i utarbeidelsen av traktaten.

 

Workshopen ble holdt hos FoRUM 8. februar 2015.
Foto: FIAN International / FIAN Norge

FIAN Norge med innspill til ny stortingsmelding om menneskerettigheter

Posted on by

12. desember 2014 ble Stortingsmelding 10 (2014- 2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken lansert av utenriksminister Børge Brende. FIAN Norge mener dette er en viktig stortingsmelding, som inkluderer mange viktige temaer. Samtidig mener vi at det er spesielt tre forhold som ikke diskuteres godt nok i den nye meldingen, noe vi tar opp i et høringsinnspill til Stortinget. Blant annet er FIAN Norge uenige i at Norges eksterritoriale forpliktelser som finansiell investor gjennom Statens Pensjonsfond ikke nevnes, noe vi mener hindrer en debatt om statens ansvar for brudd menneskerettighetene i utlandet.  Les hele høringsinnspillet under.

 

Download (PDF, 437KB)