Småbønder mister sitt levebrød i møtet med internasjonal storkapital. Men tragedier som dette skaper også håp!

Av Maria Sørlie Berntsen (HRHW) og Tom Henning Bratlie (FIAN)

Filmen No Land No Food No Life tar oss med til Mali, Uganda og Kambodsja. Her får vi møte småbønder som alle har mistet sitt land – og dermed også sitt levebrød, i et brutalt møte med store landbruksselskaper. Regissør Amy Miller gjestet Oslo under årets Human Rights, Human Wrongs-festival, og satt landran på agendaen. (Se intervju med Miller lenger ned.)

Filmen

I byen Kalangala, på Bugala-øyen ved Viktoriasjøen i Uganda står en gammel mann og ser ut over jordet. Huset hans  er det bare er pinneved igjen av. Banan- og kaffeplantene hans ble røsket opp med roten da selskapet BIDICO gjorde krav på markene for å forvandle dem til palmeoljeplantasjer. Mannen marsjerte til myndighetene i protest, men hans bønn førte ikke frem. I stedet ble han arrestert.

I alle landsbyene vi besøker gjennom filmen fortelles liknende historier. Alle forteller om aggressive overtagelser, med myndigheters og Verdensbankens velsignelse. Og om skoler, helsestasjoner, elektrisitet og økonomisk kompensasjon som ble lovet, men som aldri kom. De forteller  også om en tid da familiene i området hadde rikelig med mat. Ris, mais, bøfler og vannmelon. Om barn som gikk på skole.

Kolonialisme

– Én million mennesker rammes av landran globalt. Dette er vår tids kolonialisme, sa regissør Amy Miller etter den første visningen filmen, i dialog med Kristin Kjæret, daglig leder i FIAN Norge. – Det understreker at landran ufrivillig angår oss alle, ikke minst i Norge som sitter på verdens største statlige investeringsfond. For hvordan sikrer vi egentlig at ikke oljefondets over 7000 investeringer verden over er innblandet i landran?, spør Kjæret.

Budskapet til en menneskerettighetsaktivist fra Kambodsja i filmen lyder som følger;

“We would like Europe to consider that producing sugar and exporting it to Europe, involves human rights violations here”.

En brutal virkelighet for bøndene til tross, etter møtet med Miller hersker det liten tvil om potensialet i dokumentaren som medium til å forandre verden.

Det nytter!

Miller bringer med seg langt mer enn tragiske historier. Hun kan melde om gode nyheter i alle tre land, deriblant at gigantiske forbrukeren av sukker, Coca Cola, nylig har signert The Clean Sugar Campaign som følge av filmens premiere i Amsterdam i år. De lover dermed å ikke lenger å kjøpe sukker innblandet i landran. Innen utgangen av 2014 følger Pepsi etter. Nyheten ble mottatt med stor applaus fra et engasjert publikum på Victoria kino.

Miller har klokketro på oss enkeltmennesker – på deg og meg – i kampen for en rettferdig verden, og på dokumentarfilmens rolle i å skape endring.

”Theres not one film that will turn people into revolutionaries, but there are series of films, music, events and people in our lives that make us into agents of change”

 Intervju med Amy Miller, regisør av No Land No Food No Life.

– Hvorfor lagde du en film om landran?

– Det er så lite oppmerksomhet rundt disse problemene og jeg har stor tro på dokumentarer, i tillegg til at jeg hadde muligheten til å lage den. Det er urovekkende at folk ikke vet om at dette foregår i så stor grad som det gjør, så dette er min måte forsøke å endre dette på.

– Til publikummet etter visningen sa du at du var overrasket over at du fikk filmen finansiert?

– Jeg har sterke synspunkter i filmene mine, som denne som er antikapitalistisk og antikolonialistisk. Derfor blir jeg alltid overrasket over å bli finanaisert, spesielt når det ikke ligger noen form for sensur bak.

– Er det vanlig at du har så sterke synspunkter i filmene dine?

– Jeg later ikke som jeg er objektiv. Jeg er ikke bare en observatør. Jeg forsøker å lage filmene mine på en måte som gjør at publikum tar stilling.

– Du har sagt at det er viktig med folkeopplysning. Hvorfor?

– Mat er noe alle trenger, og folk har ofte veldig dårlig kunnskap om hvor mat kommer fra. Mange er ikke klar over at bønder verden over blir fratatt jorda si til fordel for storindustrielt jordbruk. For meg handler det om å ta kontroll over de store selskapene, og at småbønder selv skal kunne bestemme over sitt land og sine liv.

– Men lager ikke de store selskapene også ernæringsrik og god mat?

– Småbønder for eksempel på Cuba, bruker lite eller ingen kunstig gjødsel. Myten om at en trenger stor agro-business for å gi verden mat, tar ikke opp i seg distribusjonsproblemet. Det produseres nok mat i verden som det gjør. Folk sulter fordi de ikke har tilgang til den.

– Lagde du filmen i et menneskerettighetsperspektiv?

– Det er definitivt elementer av menneskeretter her. Men jeg er mest opptatt av folks hverdag og hvordan den påvirkes av landran. Jeg finner semantikken rundt menneskerettigheter problematisk.

– Hvorfor?

– Fordi det innebærer en bestemt oppfatning av hva som er rett og galt, basert på nasjonale og internasjonale institusjoner som vi som enkeltmennesker har blitt født inn i, uten påvirkningsmulighet. De innebærer et veldig vestlig språk og vestlige verdier.

– Kan du tenke deg hvorfor norske skoleelever ofte ikke nevner retten til mat, som en elementær menneskerett, mens de alltid nevner rett til undervisning og ytringsfrihet?

– Jeg tror nyliberalismen har lurt folk til å tenke at man ikke kan identifisere seg selv som en bonde. Folk skal være intellektuelle, tenkere. Folk har mer rett på intellektuelle jobber, og derfor er det viktigere med ytringsfrihet. Mat er sekundært, siden folk er så avskåret fra hele matkjeden. Mat kjøper man på butikken. Barn vet ofte ikke at kjøtt kommer fra noe som har vært et levende dyr. Hadde folk innsett at det å lage og kultivere mat er uhyre viktig for å overleve, ville det fått større betydning. Jeg tror nyliberalismen gir folk i Nord et inntrykk av at det ikke er de som skal være bønder, de vil alltid ha penger til å kjøpe mat.

– I fjor viste vi Carbon Rush, om kjøp og salg av CO2-kvoter, der landran også blir tatt opp. Hvordan er fimene dine blitt mottatt?

– Sosiale bevegelser har omfavnet dem. Mange som likte Carbon Rush liker også denne. Jeg ser ikke filmene mine som en serie, selv om de tar opp i seg noe av den samme tematikken. Denne er blitt bedre mottatt enn Carbon Rush, noe som allerede viser seg i salget.

– Hva jobber du med nå?

– Jeg er nysgjerrig på hvilken vei vi går i forhold til å utvinne petrolium, som foregår på en stadig mer forurensende måte.

– Er det en rød tråd i ditt arbeid?

– Jeg pleier å si at jeg lager den samme dokumentaren om og om igjen. Den handler om hvordan kapitalismen ødelegger planeten vi lever på og hvordan folk forsøker å kjempe imot det. Det er bare forskjelige måter å fortelle denne samme historien på.

No Land No Food No Life ble lansert i september 2013 og er allerde blitt vist på mange festivaler og solg til flere tv-stasjoner verden over.

Sjekk ut nolandnofoodnolife.com eller fian.no for å lære mer om landran og hva du selv kan gjøre. Her kan du blant annet signere The Clean Suger Campain. På grain.org  finner du også en oversikt over selskaper involvert i landran.