Ernæring er en menneskerett, ikke en business

Hver dag kjemper millioner av mennesker for å få oppfylt sin rett til mat og ernæring. At kommersielle interesser går på akkord med folks ernæring og helse er en stadig mer aktuell problemstilling. Rapporten The Right to Food and Nutrition Watch ble nylig lansert i Norge og budskapet er tydelig: Ernæring er først og fremst en menneskerett, ikke en business.

Før maten ligger klar for vårt neste måltid, har den som oftest vært gjennom flere ledd; fra dyrkning og innhøsting til foredling, transport og utsalg. I alle ledd finnes aktører som gjør en jobb og som skal ha sin del av overskuddet. En skulle i så måte tro at amming var lite innbringende for kommersielle selskaper. Mor står jo selv for hele produksjonskjeden og ingen foredling er nødvendig når barnet skal legges til brystet. Fullgod ernæring for mor gir fullgod ernæring for barnet.

I et globalt perspektiv, er amming et spørsmål om liv og død. Det anslås at så mange som 800 000 dødsfall blant barn under fem år i fattige deler av verden kunne vært unngått med en optimal ammepraksis, som beskytter mot infeksjoner og bidrar med nødvendige næringsstoffer. Uetisk markedsføring av morsmelkserstatning har vært i søkelyset i mer enn 30 år, men forekommer fremdeles i stor grad internasjonalt, og selskaper finner stadig nye måter å gjøre morsmelk om til en nødvendig handelsvare.

Nasjonale og internasjonale reguleringer begrenser markedsføring av morsmelkserstatning, spesielt for barn under tre år. For å omgå disse reguleringene, har selskaper funnet nye måter å promotere produktene sine på. Blant annet lanseres flere produkter under samme merkenavn; produktsortimentet strekker seg helt fra melk for gravide kvinner (!) til melk for barn over 3 år. Ofte brukes samme emballasje og logo for alle produktene for å krysspromotere morsmelkserstatning til spedbarn og normalisere bruken av melkepulver.

Melk for gravide og ammende kvinner blir markedsført med påstander om å bidra med det beste både til mor, foster og spedbarn. Dette spiller kynisk på mødres samvittighet, og mødre venner seg tidlig til bruken av melkepulver. Når selskapene i tillegg tar på seg rollen som helse- og ernæringsrådgivere, skapes det en tillit til merkenavnene og veien til å bruke morsmelkserstatning fremfor å amme barnet blir dermed kort.

Stater har ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene, og i dette ansvaret ligger også en plikt til å beskytte mot innblanding. På hvilken måte er det riktig at selskaper som nedgraderer morsmelk til en handelsvare, med livstruende konsekvenser for barns liv og helse, involveres i utformingen av internasjonal ernæringspolitikk? Selskaper må i større grad stilles ansvarlige for sin praksis. Her har det globale samfunn en jobb å gjøre for å forebygge rettighetsbrudd, blant annet ved å sørge for at ernæringspolitikken baseres på menneskers behov, ikke på økonomiske interesser.

-Av Kristine H. Vinje, masterstudent i samfunnsernæring, HiOA
Lovise Ribe, daglig leder, FIAN Norge

Artikkelen ble publisert på MRBloggen 12. januar 2015
Les mer om the Right to Food and Nutrition Watch her!

Foto: UNICEF/Christine Nesbitt