Ressursen som ble tatt for gitt

95 prosent av all mat som produseres i verden har sitt grunnlag i jord. Likevel er matjord en av våre mest oversette ressurser. Vi bruker verdens matdag 16. oktober til å sette fokus på denne oversette ressursen.

2015 er året da FNs tusenårsmålene ser sin slutt, og nye mål er blitt forhandlet fram. FNs nye bærekraftsmål skal fungere som en global arbeidsplan for samfunnsutvikling. Samtidig er 2015 utpekt av FN som “året for jordsmonn”.

Bærekraftsmål nummer to sikter på å «utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk».

For at målet skal nås er det viktig å ta vare på jorda, og her kan Norge bidra. Jordbruket har de siste 50 åra hatt en enorm produksjonsøkning, men dette er noe som har gått på bekostning av fruktbarheten i jordsmonnet. Industrilandbruket tærer ut næringsstoffene i jorda og reduserer mangfoldet og kvantiteten av biomassen. Konsekvensene er et jordsmonn i ubalanse med mindre fertilitet og redusert evne til å binde CO2. Klarer vi ikke å snu utviklingen med stor erosjon og degradering av jord verden over, står vi i fare for å miste selve grunnlaget for matproduksjon.

Dette er alvorlig, men mulig å gjøre noe med. Å legge om matproduksjonen i en mer bærekraftig retning handler i stor grad om å ta bedre vare på jorda. Et sunt jordsmonn vil holde bedre på vann, noe som er viktig i områder rammet av tørke. Et sunt jordsmonn vil binde mer karbon, og kan på den måten være et hjelpemiddel i kampen mot klimaendringene. Et sunt jordsmonn gir planter som er mer motstandsdyktige overfor sykdommer og skadedyr, og et sunt jordsmonn er helt essensielt for en matproduksjon som gir tilstrekkelig og næringsrik mat til hele verdens befolkning.

De nye bærekraftsmålene er universelle; det betyr at de også gjelder i Norge. Vårt store forbruk av fossil energi, kunstgjødsel og proteinrikt fôr her hjemme er med på å redusere muligheten for at bærekraftsmålene nås globalt. Selv om vi har store beitearealer, er det bare tre prosent av det norske arealet egnet til å dyrke mat. Når vi bygger ned matjord i Norge eller lar være å utnytte beiteressursene, må vi legge beslag på andre lands jordbruksarealer gjennom økt import. I et internasjonalt perspektiv er dette usolidarisk, da alle land bør har mulighet til, og ikke minst være pliktige til, å sørge for mat til sin egen befolkning. Med en økende befolkning er det viktig at vi tar vare på det lille dyrkbare arealet vi har, for å kunne produsere mat i Norge også i framtiden.

Blant verdens fattige er det mange som lever direkte av jorden; de er småskala matprodusenter. Disse sliter ofte med dårlig jordkvalitet, og har langt mindre avlinger enn de kunne ha hatt med tilgang på riktige innsatsfaktorer og infrastruktur. Det ligger et enormt potensiale i å løfte småbønder ut av fattigdom gjennom en større satsing på landbruk i utviklingsarbeidet vårt. Dette må selvfølgelig dreie seg om bærekraftige metoder som har som mål å bygge opp fruktbarheten i jorden, heller enn å utarme den. Bekjempelse av fattigdom er også uløselig knyttet til en rettighetskamp for marginaliserte grupper, som ikke nødvendigvis nyter godt av en generell økonomisk vekst. En inkluderende vekst og en rettferdig ressursfordeling må derfor være overordnede mål for all bistand til landbruket.

Å satse på landbruket er flere ganger så effektiv fattigdomsreduksjon som investering i andre næringer. Det er dermed merkelig at landbruk – så langt – ikke er et satsingsområde i det norske bistandsbudsjettet. En forutsetning for å oppnå bærekraftsmål nummer to er at Norge øker sin satsing på bærekraftig landbruk med en menneskerettslig tilnærming. Undertegnede organisasjoner forventer at Norge nå viser at vi er beredt på å satse og støtte opp om FNs bærekraftsmål, gjennom å være tydelige og ambisiøse i hvordan Norge vil gå frem for å oppnå disse.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen den 16. oktober 2015.  Den er skrevet av Lovise Ribe i FIAN , Merete Furuberg i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Mari Gjengedal i Spire og Kari Helene Partapuoli i Utviklingsfondet.

Bli med på årets feiring av verdens matdag den 16. oktober. Dørene åpner kl. 19:00 på Blå. Les mer på Facebook!

Foto: Cultivation in West Bengal, India. Copyrights: Kuntal Kumar / AgriCultures Network

 

Landbruk bekjemper fattigdom

I dag markerer tusener verden over den internasjonale kampdagen for småbønder. Dagen ble innstiftet av den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina etter at 19 småbrukere i Brasil ble skutt og drept av militærpolitiet i Brasil den 17. april 1996. Deres krav? En mer solidarisk landbrukspolitikk.

Det er landbruket som sikrer at verdens befolkning har tilgang til mat. Næringskjeden starter med bonden. Det overordnede målet for norsk utviklingspolitikk er fattigdomsbekjempelse. Det mest effektive for å oppnå det er å satse på landbruket i langt større grad enn vi gjør i dag.

Mat må på dagsorden
Det er fortsatt over 800 millioner mennesker som sulter i dag. Flesteparten av disse er tilknyttet landbruket, og får deler av eller hele inntekten sin herfra.

Verdensbanken er blant aktørene som sier at investeringer gjort i landbrukssektoren er fire ganger så effektivt for å redusere fattigdom som investeringer gjort i hvilken som helst annen sektor. I denne sammenhengen er det et tankekors at under 4 prosent av norske bistandsmidler går til landbruk.

Fattigdomsreduksjon i Afrika avhenger av at det satses på tiltak som støtter småskala bønder i deres arbeid for å utvikle sin virksomhet. Norske bistandsprosjekter kan bidra til å øke matproduksjonen slik at bøndene får produsert nok mat til seg selv og familien, og samtidig ha et overskudd de kan selge. Ekstra inntekter gjør det mulig å sende barna på skolen og å få medisinsk behandling hvis de blir syke. Hjelp til selvhjelp er bærekraftig og effektiv fattigdomsbekjempelse.

Det henger sammen
Regjeringen satser på klima, næringsutvikling, utdanning, helse, kvinner og menneskerettigheter. Disse målene kan vanskelig nås uten en forsterket innsats på landbrukssektoren. Mat, helse og utdanning må sees i sammenheng. Nok og næringsrik mat er en forutsetning for både god helse og for læringskapasitet.

Nesten halvparten av alle dødsfall blant barn under fem år er relatert til underernæring. Satsing på bærekraftig landbruk vil også kunne ha svært positiv effekt på likestilling siden det er kvinnene som står for størsteparten av lokal matproduksjon i fattige land.

Kvinner rammes hardest
Det er langt flere kvinner enn menn som er fattige og underernærte på verdensbasis. Kvinnene er ryggraden i landbruket i utviklingsland, og har i tillegg hovedansvaret for omsorgsoppgaver i de fleste samfunn.

Samtidig har kvinner begrenset bruks- og eiendomsrett til jord, og de har dårligere tilgang til utdanning, kreditt, teknologi og økonomiske støtteordninger. FNs organisasjon for ernæring og landbruk anslår at dersom kvinner fikk tilgang til, og kontroll over, de samme ressursene som menn, ville antall mennesker som sulter i verden gå ned med 100–150 millioner.

Klimaendringer endrer grunnlaget for matproduksjon. Forholdet mellom mat og miljø har aldri vært tydeligere enn det er i dag. Matproduksjonen er truet over hele verden på grunn av klimaendringer, og ingen er mer utsatt enn småbønder.

Klimatilpasning gjør lokalsamfunn bedre rustet til å møte utfordringene. Småbøndene må få opplæring i og hjelp til å tilpasse seg de endringene som kommer. Ved å være godt forberedt kan man begrense skadene fra flom og tørke.

De fattigste må nås
Det er viktig å innrette landbruksbistanden slik at den faktisk når de aller fattigste og mest sårbare gruppene og bidrar til at småprodusenter kan utvikle sin kunnskap og produktivitet. Bøndene må få støtte til oppbygging og styrkning av bondeorganisasjoner, egne kooperativer og samvirkeforetak.

Fattigdom reduserer muligheten for deltakelse i demokratiske prosesser og politisk liv. Organisering av bønder er avgjørende for at bøndene selv skal kunne dra nytte av vekst i landbruket. Derfor må det satses på hele verdikjeden.

En helhetlig tilnærming til rural utvikling må ha med utbedring av infrastruktur, kunnskapsutvikling og organisering. Rammevilkårene for næringsutvikling må styrkes. Økt verdiskapning på landsbygda er viktig for å bidra til utryddelsen av ekstrem fattigdom.

Vi støtter verdens småbønder i deres kamp for en bedre hverdag, og anbefaler at Stortinget vedtar en opptrappingsplan for landbruksbistand i årene som kommer. Uten en forsterket innsats på landbrukssektoren vil ikke målet om å utrydde all ekstrem fattigdom nås.

-Artikkelen ble publisert på NRK Ytring 17. april 2015, og er skrevet i samarbeid med FIAN Norge, Utviklingsfondet, Spire, Care Norge, Norges Vel, Caritas Norge, Digni, ADRA Norge, og Tørrlandskoordingeringsgruppen.

Foto: NRK Ytring

Mat er Sikkerhetspolitikk

Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land den 29. oktober 2014, og er skrevet av Mari Gjengedal (leder for Spire), Kari Helene Partapuoli (daglig leder i Utviklingsfondet) og Lovise Ribe (daglig leder i FIAN Norge).

Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk, skriver Spire, Utviklingsfondet og FIAN i denne kronikken på trykk i Vårt Land.

I kampen mot terror, ekstremisme og voldelige konflikter bruker verdenssamfunnet militær makt og debatterer ideologiske og religiøse skillelinjer. Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk.

Vi representerer utviklings­organisasjoner som jobber for global matsikkerhet, er opptatt av fattigdomsbekjempelse og bedre kår for fattige matprodusenter. Næringsrik mat og rent vann er grunnleggende menneskerettigheter, og det er nok ressurser i verden til at alle kan nyte disse rettighetene.

Investeringer i bærekraftig landbruksutvikling er et ­effektivt middel for å bekjempe­ fattigdom og redusere antall mennesker­ som lider av sult og underernæring. Bærekraftig landbruksutvikling er også helt nødvendig for å møte de store utfordringene­ klimaendringene utgjør for verdens matproduksjon – spesielt i utviklingsland.

Retten til mat. Men arbeidet med matsikkerhet handler ikke bare om fattigdomsbekjempelse. Matsikkerhet er en forutsetning for stabil samfunnsutvikling og fredelig sameksistens. Arbeidet for retten til mat er derfor også i høyeste grad sikkerhetspolitikk.

Det er mange grunner til at kriger og terrorisme oppstår. En viktig årsak til at gnisten kan ­utvikle seg til en storbrann, er ofte fattigdom, sult og mangel på livsmuligheter.

Globalisering innebærer ikke bare økte ulikheter mellom fattig og rik, men også at stadig flere ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi har kunnskap om den ulikheten og urettferdigheten de opplever.

Å se mennesker i den rike delen­ av verden leve i overflod mens en selv ikke har nok mat til å mette sin egen familie, gir gode­ grunner til sinne og frustrasjon. Klimaendringene har gjort matproduksjonen enda mer sårbar og vil i fremtiden ytter­ligere kunne øke konfliktnivået­ på lokalt, nasjonalt og globalt plan.

Matmangel. Opp gjennom verdenshistorien har matmangel og fordeling av matressurser ført til mange konflikter. Sjef for avdeling for Beskyttelse og samfunnssikkerhet ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte tidligere i høst: «Tilgang til mat og vann er blant menneskers aller mest grunnleggende behov, og dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten.»

Det er etter hvert mange som har påpekt sammenhengen mellom høye matpriser og den arabiske våren. De første demonstrasjonene i Tunisia var protester mot høye priser på brød, og både i Bahrain, Marokko, Yemen, Egypt og Jordan var det såkalte brødprotester i tiden før den arabiske våren.

De store endringene i Midt­østen handler selvfølgelig ikke bare om mat. Det er allikevel stor enighet om at det er en sammenheng mellom opp­rørene, matvareprisene og ­landenes sårbarhet for inflasjon på verdens matmarked.

Mat er også et kjent våpen i krig. Al-Shabab i Somalia har holdt nødhjelp tilbake fra befolkningen og til tider bevisst tatt kontroll over matressursene. Dette har vært en av metodene deres for å rekruttere krigere og kontrollere befolkningen.

Mot dette historiske bakteppet­ er det innlysende at retten til mat bør være en integrert del av Norges og andre lands sikkerhetspolitikk. Men i den snart 13 år lange krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om viktigheten av retten til mat og bekjempelse av sult og underernæring. Arbeidet med matsikkerhet, spesielt med retten til mat, er stort sett forbeholdt utviklingsorganisasjoner.

Norge er sterkt integrert i ­internasjonal økonomi og politikk, og dermed også sårbare overfor internasjonale omveltninger. Det er ikke utenkelig at vi selv kan ende opp som et direkte mål for voldelige grupper, og vi må gjøre det vi kan for å bygge opp en fredelig verden på lang sikt.

Vi skjønner at det er litt for drøyt å sette direkte likhetstegn mellom verdens fattigdom og de sikkerhetsmessige truslene mot vårt eget land. Derimot er det ikke for drøyt å påstå at mennesker som får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter sannsynligvis utgjør en mindre trussel mot omverdenen enn hvis det motsatte er tilfelle.

Økte matpriser. Hva mener vi norske myndigheter bør gjøre? Jo, bidra enda mer til matsikkerhet over bistandsbudsjettet og rette søkelyset spesielt mot grunnleggende rettigheter som mat og vann. Ofte ser vi at økte matpriser og manglende mat­tilgang kan være nok til å skubbe en ustabil situasjon ut av kontroll.

Samtidig vet vi at landbruket utgjør den sektoren som vil bidra til størst utviklingseffekt dersom den investeres i. Gi derfor mer støtte til landbruksutvikling som har de aller fattigste og mest sårbare som målgruppe.­ Slik kan de selv skape seg et bedre­ liv og få muligheten til å forsørge seg selv. Økt levestandard for de aller fattigste i verden er god sikkerhetspolitikk, også for Norge.

 

Når vil Norge anerkjenne sine menneskerettslige forpliktelser i utlandet?

Norges Pensjonsfond er verdens største statlige fond og investerer i over 8000 selskaper i utlandet. Ikke alle disse investeringene ivaretar Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, noe som bekymrer både FIAN og FN. I forbindelse med forslag til nytt statsbudsjett, gikk flere organisasjoner sammen om en kampanje for å synliggjøre viktigheten av ”bistandsbudsjettet”. Resultatet ble magasinet ”Utviklingsaktuelt”, og FIAN Norges bidrag var en artikkel om Norges menneskerettslige forpliktelser i utlandet (ETOs). 

Les hele Utviklingsaktuelt på nettsidene til RORG-samarbeidet.

Matmakt og menneskerett

06.10.2005:  – Hver eneste dag sulter over 800 millioner mennesker og halvparten er indere, sier Sanjay K. Rai med en bitter undertone og en sterk indisk-engelsk aksent. Onsdag 7. september arrangerte organisasjonen Food First Information and Action Network (FIAN) seminaret ”Retten til mat” – om makt og mat som menneskerett. Karin Aanes fra FIAN Norge og Sanjay K. Rai fra FIAN Uttar Pradesh snakket varmt om organisasjonen i Raftohusets lokaler. De la også frem en FIAN-rapport som dokumenterer grove menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Målet for seminaret var å spre kunnskap om FIAN, og forhåpentligvis rekruttere samfunnsengasjerte studenter til lokalgruppen FIAN Bergen. Les hele intervjuet i Samviten.