Author: FIAN

Bærekraftsmål 2 – Utrydde sult

Posted on by

Sult er verdens største tragedie og skandale. Ifølge FNs bærekraftsmål 2, skal det gjøres slutt på all sult og underernæring innen 2030. Kan retten til mat bli realisert for første gang i historien?

Verdenssamfunnet har utarbeidet en global arbeidsplan som består av 17 bærekraftsmål med 169 delmål. Disse målene gjelder for alle land i verden og er en felles strategi for å utrydde
fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringer innen 2030.

FNs bærekraftsmål 2 tar sikte på å utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk innen 2030. De skal sikre at alle mennesker, særlig barn og sårbare
grupper, får oppfylt en av de viktigste menneskerettighetene, nemlig retten til mat.

Sult – verdens største løsbare problem
Hvert år dør 9 millioner mennesker, direkte eller indirekte av sult. Dette til tross for at det
produseres nok mat til å sørge for at hele verdens befolkning kan leve et sunt og produktivt liv. Problemet er at maten er urettferdig fordelt. Sulten vi snakker om er ikke bare sultkatastrofen du leser om i nyhetene, men den stille hverdagssulten som rammer nesten 800 millioner mennesker hver dag.

Kampen mot sult har gjort enorme fremskritt de siste årene, og antall mennesker som lider av
underernæring har gått ned for første gang på mange år. Til tross for nedgangen understreker FN at det er lite å juble over. Hvert sjette sekund dør det et barn på grunn helseproblemer som følge av underernæring.

45% av all barnedødelighet i verden forårsakes av feil- og underernæring, og underernæring hemmer 200 millioner barns helse, læring og utvikling. Riktig ernæring de første 1000 dagene (fra unnfangelse til barnet fyller 2 år) er avgjørende for barns fysiske, kognitive og mentale utvikling.

Sult er fortsatt verdens største tragedie og skandale, men det er også verdens største løsbare problem. Manglende investeringer i jordbruk, manglende realisering av rettigheter og liten statlig støtte til jordbrukssektoren når avlingene svikter, får mye av skylden for situasjonen.

Mål 2 er derfor et utfordrende bærekraftsmål å nå. Det finnes ingen oppskrift for hvordan
problemene skal løses, men det må bekjempes fra flere hold. Det er enighet om at det er fullt mulig å bekjempe sult, men det trengs politisk vilje. Tilgang til mat er en menneskerettighet. Det vil si at alle mennesker har rett til å skaffe seg mat på en verdig måte. Folk sulter fordi deres
rettigheter ikke blir hørt, de blir diskriminert og ekskludert. Sult og feilernæring kan bekjempes med politisk vilje.

        Bærekraftsmål 2:
       Utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring
       og fremme bærekraftig landbruk:

  • Få bukt med alle former for underernæring og få opp
    på dagsorden de ernæringsmessige behovene
    til tenåringsjenter, gravide og
    ammende kvinner, og eldre personer;
  • Øke investeringene i landlig infrastruktur, landbruksforskning,
    teknologiutvikling og genbanker for plante- og husdyr,
    for å forbedre landbrukets produksjonskapasitet i utviklingsland;
  • Forebygge problemer som tørke, flom og andre
    katastrofer;
  • Doble produktiviteten i landbruket og
    inntektene til småbønder, samtidig som miljøet og
    det biologiske mangfoldet i hver region ivaretas;
  • Beskytte en rekke frø og avlingssorter og husdyrraser
    og fordele merverdiene av disse ressursene;
  • Rette opp og forhindre handelsrestriksjoner og
    skjevheter i verdens jordbruksmarkeder;
  • Vedta tiltak for å sikre et godt fungerende råvaremarked
    for mat og avledede produkter, for på den måten å
    begrense ekstrem prisvariasjon.

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Retten til mat i norske sykehjem

Posted on by

I Norge bor det drøyt 41 000 mennesker på sykehjem, noe som utgjør den største
institusjonsgruppen i landet. Underernæring er en stor utfordring i helse- og
omsorgssektoren, og det anslås at opp til 60% av eldre pasienter på institusjoner er
underernærte.

Pasienter på sykehjem er ofte avhengige av de ansatte for å kunne få dekket sine grunnleggende behov for mat og drikke. Den høye forekomsten av underernæring viser at det må tas aktive grep for å innfri de eldres rett til mat på sykehjem.

Menneskerettighetene er grunnleggende rettigheter som gjelder for alle i kraft av det å være menneske. De har spesielt fokus på sårbare grupper, og gjelder selvsagt også eldre på lik linje med alle andre. Både Helseminister Bent Høie og helsedirektør Bjørn Guldvog erkjenner begge at det foregår brudd på menneskerettighetene i norske sykehjem.

Underernæring defineres som en ernæringssituasjon der mangel på energi, protein og/eller
andre næringsstoffer forårsaker ugunstig effekt på kroppens sammensetning og funksjon.
Det finnes ulike typer underernæring, men underernæring som skyldes sykdom er den som oftest forekommer på norske sykehjem.

Underernæring forekommer i alle aldre, men eldre pasienter som bor på institusjon er spesielt
utsatt. Ifølge en ny rapport utgitt av Nasjonalt råd for ernæring er flere av utfordringene i sykehjem blant annet mangel på kompetanse, organisering, kvalitet, ressursutnyttelse og pasientsikkerhet.

Underernæring er enklere og mindre ressurskrevende å forebygge enn å behandle. For at underernæring på best mulig måte skal kunne forebygges, er det nødvendig med et tverrfaglig
samarbeid blant ansatte, tilrettelegging av pasientens behov, tilstrekkelig bemanning og økt
kompetanse innen ernæring.

Nasjonalt råd for ernæring etterlyser større fokus på ernæring i helse- og omsorgssektoren, samt et system for å følge opp ernæringsstrategier. Det etterlyses også at pasienters ernæringsstatus blir kartlagt og fulgt opp med målrettet behandling ved behov.

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen
Foto: Døli pleie- og omsorgssenter i Nittedal, Vinner av Gylne Måltidsøyeblikk

Ikke klag!

Posted on by

Norge flagger menneskerettighetene høyt internasjonalt, men vil ikke gi norske borgere mulighet til å klage til FN for brudd som skjer her hjemme. Norge nekter å slutte seg til
klageordningen for FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Mer enn åtte år har gått siden FN vedtok en klageordning til Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Ordningen skal styrke det individuelle rettsvernet, ved å gi enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt i FN, dersom de ikke når frem gjennom det norske rettssystemet. Det finnes også tilsvarende ordninger for Barnekonvensjonen og for Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Til tross for at Norge har ratifisert, og dermed er bundet av alle tre konvensjoner, vil verken regjering eller Storting gi norske borgere tilgang til disse ordningene. Det betyr at barn og funksjonshemmede som utsettes for overgrep i Norge, og norske borgere som får sine menneskerettigheter brutt, ikke kan klage til FN.

Å sette handling bak ord, vil gi Norge et legitimt grunnlag for å legge press på andre land, og
signaleffekten kan bidra til at flere land, hvor behovet for en slik ordning er enda større, slutter seg til. Norge vil kunne være med å styrke FNs institusjoner og praksis, og ikke minst vise tydelig hvilken rolle vi ønsker å ta internasjonalt, som en pådriver og frontkjemper for
menneskerettighetene. Dessverre velger regjeringen, tett fulgt av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og KrF, minste motstands vei. Norge vil ikke la seg overprøve av FN, selv om FNs avgjørelser ikke er juridisk bindende. Arbeiderpartiet og KrF vil lene seg tilbake og vente på at andre land baner vei. Da Stortinget behandlet saken i uken som gikk, var det bare Venstre og SV som gikk inn for norsk tilslutning. Norge er altså langt unna frontlinjen i kampen for å styrke
menneskerettighetene.

FN består av medlemslandene. Når medlemslandene, i dette tilfellet Norge, ikke slutter opp om systemet og fraskriver seg muligheten til å påvirke FNs institusjoner i riktig retning, kan man spørre seg hvilken funksjon norske myndigheter ser for seg at FNs skal ha. I økende grad plukker vi ut de menneskerettighetene og de delene av FN-systemet som vi ønsker å forholde oss til. Det som er vanskelig, velger vi å overse. Manglende vilje til å la seg overprøve av FN og ta stilling til eventuell kritikk, viser at det er langt igjen før Norge har reell troverdighet. Det er tross alt enkelt å fremstå som en frontkjemper internasjonalt, så lenge ingen klager!

Lovise Ribe, Daglig leder i FIAN Norge
Kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 8. februar 2017.

Les også:
FIAN Norges høringsinnspill til Utenriks- og forsvarskomitéen

Foto: Chris Brown

Hva menes med retten til mat?

Posted on by

Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet som brytes hver dag. Men hva ligger egentlig i begrepet retten til mat?

På verdensbasis produseres det allerede nok mat til å fø hele verdens befolkning. Til tross for dette sulter hele 795 millioner mennesker i verden. Dette tilsvarer litt over en av ni av verdens befolkning. Hvis det produseres nok mat til alle mennesker i verden, hvorfor brytes da denne
menneskerettigheten daglig?

Problemet ligger ikke i at det produseres for lite mat, men utnyttelse av ressursene og fordeling av maten som blir produsert. En annen utfordring er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem. Mennesker som sulter mangler ikke bare mat. De mangler tilgang på ressurser som jord, vann og frø. Det mangler ofte rettssikkerhet og politisk makt til å påvirke egen situasjon. Diskriminering og
ekskludering er grunnleggende årsaker til sult og underernæring. Det er derfor viktig med organisasjoner som bistår og styrker lokalbefolkningen, og som bidrar til å holde myndighetene ansvarlig for sine forpliktelser.

Retten til mat er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. FNs Komité for økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter definerer retten til mat slik:

“Når ethvert menneske, alene eller sammen med andre, til enhver tid, har fysisk og økonomisk tilgang på tilstrekkelig mat eller midler til å oppnå dette. Retten til mat innebærer en fysisk og økonomisk tilgang til mat i en mengde og kvalitet som dekker individets ernæringsmessige behov over tid. Maten skal ikke inneholde helseskadelige stoffer, og den skal være kulturelt akseptabelt”. (Generell kommentar 12, 1999)

Retten til mat er ikke retten til å bli matet
Retten til mat handler ikke om retten til et minimumsinntak av kalorier, proteiner eller andre næringsstoffer. Det handler ikke om at staten er pliktet til å dele ut mat direkte til en befolkning i alle situasjoner. Det handler om at staten har plikt til å respektere, beskytte og innfri retten til mat.

I FNs definisjon står det at vi skal ha fysisk og økonomisk tilgang på mat. Dette vil si at maten skal være både tilgjengelig, ved at du fysisk får tak i maten, og du skal ha tilgang på den ved at du for eksempel har råd til å kjøpe maten. Maten skal dekke individets ernæringsmessige behov over tid, og det er viktig at maten er trygg og fri for helseskadelige stoffer. I definisjonen står det også at maten skal være kulturell akseptabel, noe som vil si at maten skal være  i tråd med befolkningens kultur og tradisjoner.

Det er først i situasjoner utenfor vår kontroll, hvor vi ikke har muligheten til å brødfø oss selv med de ressursene vi har, at staten er pliktet til å dele ut mat direkte. Dette gjelder for eksempel ved krig, konflikt, tørke og naturkatastrofer.

Retten til mat handler derfor i hovedsak om at du har rett til å brødfø deg selv.

Hjelp oss å utrydde sult! Bli medlem i FIAN!

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Usunn markedsføring mot barn

Posted on by

Hvilken rolle kan FNs komité for barns rettigheter spille for å holde tilsyn med og promotere statlig beskyttelse av retten til helse? I høst holdt LEVEs forsknings- og handlingsgruppe «Food, Corporations and Human Rights» (FoHRC) et seminar om barns rettigheter til helse, og om markedsføringen av usunn mat. Siri, en av FIAN Norges frivillige, rapporterer her fra seminaret.

Et sosio-økonomisk problem
Nanna Lien fra Universitetet i Oslo ga først et raskt overblikk over situasjonen. Overvekt og fedme har relativt nylig kommet på agendaen som et globalt helseproblem, og kan i korte trekk forklares ut i fra en endring i kosthold og fysisk aktivitet i sammenheng med en rekke store samfunnsendringer.

Overvekt, fedme og ikke-smittsomme sykdommer er ujevnt og urettferdig fordelt i befolkningen. Globalt vokser utbredelsen nå raskest i lav- og mellominntekstland, og innad i land er forekomst høyere blant befolkning med lavere sosio-økonomisk status og blant immigranter. Dette er også tilfellet i Norge. Årsakene til denne utviklingen er mange og sammensatte, men i en WHO rapport fra 2015 slås det fast at barn ikke har kontroll over noen av disse kausale faktorene, og at overvekt og fedme blant barn ikke kan betraktes som et resultat av barnets valg angående sin egen livsstil.

Hva har overvekt og fedme blant barn å gjøre med menneskerettigheter?
Professor Kirsten Sandberg, ved juridisk fakultet på Universitet i Oslo er medlem i FNs Komité for barns rettigheter. Hun fortalte om hvordan denne komiteen kan jobbe med barnets rett til helse, herunder beskyttelse mot markedsføring av usunne produkter. Komiteens hovedoppgave er å følge opp stater som har ratifisert konvensjonen for barns rettigheter (altså alle FNs medlemsland unntatt Somalia og USA!). Dette gjøres basert på jevnlige rapporter fra hver stat, samt innspill fra sivilsamfunn og andre FN instanser. Komiteen utarbeider dermed en rapport med sine bekymringer og anbefaling til statene om hva som kan og bør gjøres for å oppfylle menneskerettslige plikter overfor barn. Siste gjennomgang av hvordan Norge oppfyller barns rettigheter var i 2010.

Konvensjonen for barns rettigheter, supplert av Generell Kommentar 15 (om barns rett til helse) og 16 (om statens plikt relatert til privat sektors påvirkning på barns rettigheter), gir grunnlag for at staten er juridisk forpliktet til å sikre barn god helse, inkludert å adressere fedme. Generell Kommentar 16 anerkjenner at privat sektor kan påvirke barn og deres helse, for eksempel gjennom markedsføring av usunn mat eller ved å fremme urealistiske kroppsbilder. Staten har derfor et ansvar når det gjelder denne påvirkningen fra industrien, blant annet gjennom å regulere markedsføring av usunn mat og å kontrollere tilgjengeligheten av usunn mat på skoler. Komitéen bruker dette i sine råd og anbefalinger til statene, men ikke konsekvent og i varierende grad.

Hva har Norge gjort for å beskytte barn mot markedsføring av usunne produkter?
I 2011 foreslo Jonas Gahr Støre, daværende helseminister, et forbud mot markedsføring av usunn mat rettet mot barn og unge. Lovforslaget ble sendt på høring og fikk bred støtte fra helseinstanser og interesseorganisasjoner, men møtte sterk motstand fra matsektoren i næringslivet. Resultatet ble at matsektoren fikk selvregulere markedsføringen basert på retningslinjer. Publikum har mulighet til å klage på markedsføringen til Matbransjens Faglige Utvalg dersom de mener det bryter med retningslinjene.

Retningslinjene og selvreguleringen har vært kritisert av blant annet Forbrukerrådet for å være for svake. De omfatter ikke alle typer markedsføring, de omfatter kun barn under 12 år, klageordningen er lite kjent blant publikum, og utvalget består av industrirepresentanter – altså de samme som står for markedsføringen. I 2014 kom det inn fire klager. Ingen av klagene ble godkjent.
Selvreguleringen skal evalueres av Helsedirektoratet i 2016. Da ordningen ble innført var det med forbehold om at den blir erstattet med et forbud dersom selvreguleringen ikke har ført til redusert markedsføring rettet mot barn.

Reguleringen av markedsføring av usunn mat rettet mot barn i Norge er (så vidt jeg vet) ikke begrunnet ut fra et menneskerettsperspektiv. Men når retningslinjene skal vurderes neste år kan dette perspektivet være et nyttig verktøy for sivilsamfunnet i sitt påvirkningsarbeid. FNs neste vurdering av Norges arbeid for barns rettigheter er også i 2016. Om denne også påpeker statens ansvar for å beskytte barnet mot markedsføring, kan det sammen med press her, kanskje bidra til at staten fortsetter sin regulering på en måte som best ivaretar barnets helse.

Av Siri Solberg

Foto: David Robert Bliwas (2.0 Generic CC BY 2.0)

Fra ett av de jordskjelvrammede områdene i Nepal i 2015, 2015© FIAN International

Nepal: Rettigheter på papir

Posted on by

I forkant av FNs nye Universal Periodic Review i Nepal presser FIAN for at de allerede gitte anbefalingene for å sikre menneskerettighetene skal implementeres.

Den 4. november skal FNs menneskerettighetsråd for andre gang granske menneskerettighetssituasjonen i Nepal. Dette skjer i en prosess som kalles Universal Periodic Review (UPR), og er noe alle medlemsland i FN gjennomgår ved jevne mellomrom. Nepals forrige UPR-prosess var i 2011. På tross av anbefalinger som ble gitt da, er det mange nepalere som ikke har tilgang til tilstrekkelig mat og næring. I forkant av årets UPR, understreker FIAN behovet for å implementere de tidligere anbefalingene ved å få på plass en omfattende nasjonal strategi til å sørge for mat- og næringssikkerhet for alle – og da spesielt marginaliserte og vanskeligstilte grupper i samfunnet.

I følge nye tall vanskeliggjør fattigdom familiers forsøk på å oppnå mat- og næringssikkerhet. Nepal ligger bak når det kommer til grunnleggende næringsforhold, og underernæring forblir en utfordring. Noen av de største problemene knyttet til dette er bønders tvungen utkastelse fra deres jord, nektelse av tilgang til naturresurser for urfolk, samt utilstrekkelige rehabiliteringsprogrammer i nødsituasjoner. På toppen av politisk ustabilitet har de nylige jordskjelvene dessuten ført til en kritisk tilstand i landet.

Som også nevnt i FIAN Nepal sin parallelle rapport til UPRs arbeidsgruppe, har Nepal tatt betydelige steg hen i mot å anerkjenne retten til mat.  Nepal har ratifisert sentrale internasjonale verktøy som iveratar denne retten,  og har innlemmet relevante bestemmelser i sin nye grunnlov.   Den ble vedtatt den 20. september i år.  Regjeringen har også utviklet en handlingsplan som baserer seg på anbefalingene fra den forrige UPR-prosessen. Problemet er at den ikke inkluderer konkrete forpliktelser eller metodologiske strategier, som for eksempel hvilke indikatorer som skal brukes for å måle de forventede utfallene. At menneskerettigheter ser ut til å bli respektert på papiret brukes gjerne som en hvilepute for staten. FIAN jobber for å påvirke slik at de flotte ordene blir omgjort til handling i Nepal.

 

Foto: Fra ett av de jordskjelvrammede områdene i Nepal i 2015, 2015© FIAN International

Promotering og markedsføring av amming og morsmelkerstatning

Posted on by

En av FIANs frivillige skal skrive masteroppgave i samfunnsernæring. Hun skal se på promotering og markedsføring av amming og morskmelkerstatning i Sørøst-Asia, og om dette er i henhold til WHO sine retningslinjer og til menneskerettighetene.

Jeg studerer samfunnsernæring ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og i disse dager skal jeg levere prosjektbeskrivelse for min masteroppgave. Samfunnsernæring er et fagfelt som bygger på de klassiske ernæringsfagene om næringsstoffene og kroppens utnyttelse av disse, men også de strukturelle rammene rundt dette på befolkningsnivå både nasjonalt og globalt. Noe av det jeg liker med Samfunnsernæring, er at det setter mat og kosthold i et større perspektiv. Ernæring er så mye mer enn bare meg og min buksestørrelse.

I løpet av dette første året av mastergraden min, var jeg så heldig å kunne ta et emne om ernæring og menneskerettigheter, hvor retten til mat står sentralt. Det var da jeg fikk øynene opp for hvilket fantastisk verktøy menneskerettigheter kan være i ernæringsarbeid. Når tema for masteroppgave skulle bestemmes, var dette noe jeg ønsket å jobbe mer med.

Min masteroppgave skal derfor omhandle promotering og markedsføring av amming og morsmelkserstatning i Sørøst-Asia, hvor jeg skal ha et samarbeid med Alive & Thrive som jobber for en sunn vekst og utvikling av barn i dette området. Dette gjør de blant annet gjennom å sikre fremming av amming. Som stadfestet i Barnekonvensjonen, har alle barn rett til høyest mulig grad av helse, og passende tiltak skal gjøres for å bekjempe sykdom og underernæring. Videre står det også presisert at alle skal ha informasjon og støtte vedrørende barnehelse og ernæring, og da spesielt fordelene med amming. Et barns rett til å bli ammet kan sees på som en felles rett for mor og barn. Uten å tolke det som at moren har en forpliktelse til å måtte gi barnet morsmelk, skal hun ha tilgang på korrekt informasjon og veiledning, og hennes rett til å amme skal bli respektert og beskyttet.

I 1981 lanserte World Health Organization (WHO) The International Code of Marketing of Breast-milk Substitutes. Med denne tok WHO en rettighetsbasert tilnærming til amming og markedsføring av morsmelkserstatning. Til tross for over 30 års fartstid, er brudd på koden fortsatt et stort problem, spesielt i Afrika og Asia.

Store, internasjonale barnematprodusenter markedsfører morsmelkerstatning så aggressivt at mange mødre som i utgangspunktet ikke ville hatt noen problemer med å amme barna sine, velger å heller gi morsmelkserstatning. Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for barnets helse. WHO anbefaler eksklusiv amming fram til barnet er seks måneder, og at ammingen deretter opprettholdes fram til 2års alder. Et tidlig initiativ til amming (i løpet av den første timen etter fødsel) er også viktig for å sikre en god produksjon av morsmelk. I følge the Lancet kan en optimal ammepraksis potensielt forebygge over 800 000 dødsfall blant barn under fem år i fattige deler av verden.

I fattige land vil manglende hygieneforhold være et problem når barnet blir gitt morsmelkerstatning. Dårlig rengjøring av flasker, og utblanding av melkepulver i vann av for dårlig kvalitet, gjør at barnet blir mer utsatt for infeksjoner. I tillegg inneholder morsmelk blant annet viktige antistoffer som man ikke finner i morskmelkserstatning.

Aggressiv markedsføring, som overbeviser mødrene om at morsmelkserstatning vil være den beste løsningen allerede i svangerskapet, eller utdeling av gratis prøver ved fødsel, gjør at produsentene skaper en avhengighet til sine produkter. Foruten at det som nevnt er viktig med tidlig igangsetting av amming, blir morens melkeproduksjon regulert av barnets etterspørsel. Hvis barnet blir gitt annen væske eller mat vil det føre til mindre etterspørsel av mors bryst, og dermed også mindre produksjon. Tilslutt vil ikke mor kunne produsere tilstrekkelig med morsmelk, til tross for at hun med riktig støtte og veiledning ikke ville hatt problemer med å fullamme barnet sitt.

Mødre som lever i fattigdom kan etter hvert få problemer med å opprettholde innkjøp av erstatningsprodukter, og dermed bli nødt til å utvanne produktet for å drøye melkepulveret lengst mulig. Dette vil da kunne medføre at barnet ikke får tilstrekkelig med næring.

Min oppgave blir altså, i samarbeid med teamet fra Alive & Thrive, å analysere rapporter fra overvåkning av alle de viktigste massemediakanalene (aviser, tv, radio, sosiale medier etc.)  gjort i 6 land i Sørøst Asia. Dette for å se hvordan amming og morsmelkserstatning blir promotert og markedsført, og om det er i henhold til WHO sine retningslinjer og menneskerettighetene.

Alive & Thrive har kontor i Hanoi, Vietnam, og jeg skal i løpet av høsten ha to turer dit på til sammen 7 uker, for å jobbe med teamet der. Jeg er også så heldig at jeg får ha Lovise som medveileder på oppgaven! Foruten at hun er daglig leder her i FIAN Norge, skrev hun selv om retten til mat i sin masteroppgave i Samfunnsernæring. Så jeg gleder meg til å høste av hennes erfaringer og kunnskap på området, og ser fram til et intenst, men utrolig spennende og lærerikt år!

-Skrevet av Kristine H. Vinje.

Foto: Nick Cunard / DFID