FIAN Norge avholder årsmøte 29. april

Årsmøtet 2020 ble på grunn av corona gjort om til et elektronisk møte, og utsatt til 4. november. På møtet ble det sittende styret supplert med noen nye medlemmer, og styret arbeider frem til det ordinære årsmøtet for 2021, som finner sted:

TORDAG 29. APRIL KL 18.00.
Elektronisk møte. Zoom link sendes ut til alle medlemmer kort tid før møtet.


Organisasjonen drives for tiden utelukkende basert på idealisme og innsats fra styrets medlemmer, uten noen form for sekretariat.  Kontoret i Kolstadgata er stengt, og alle møter gjennom året har foregått via elektroniske midler.
Tross utfordringene har vi lykkes i å opprettholde et visst aktivitetsnivå gjennom 2020.  Det viktigste har kanskje vært følgende:

  • å følge opp anbefalingene fra Komiteen for Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter sine anbefalinger til Norge, som de kom med i møtet i Genève i februar 2020. Hovedvekt på utenomterritorielle forpliktelser.
  • politisk påvirkningsarbeid for å få på plass en handlingsplan for ernæring på sykehjem.
  • Vi fulgte med på sluttforhandlingene i Committee on Food Security (CFS) om Volontary Guidelines on Food Systems and Nutrition, og kom med innspill til de norske forhandlerne om styrking av menneskerettighetsperspektivet. 

I de siste månedene har vi engasjert oss i forarbeidene for FNs generalsekretær Guterres sitt toppmøte om matsystemer i september, Food Systems Summit (FSS). Målet er å få aksept for at retten til mat må være grunnmuren i tenkningen omkring internasjonale matsystemer, samt sikre at småbønder, landarbeidere og marginaliserte grupper blir representert i diskusjonene, og deres synspunkter hørt og respektert. Dette er en kontroversielt prosess, hvor FIAN international på sin side har stilt en rekke krav til forarbeidene, og dersom disse betingelsene ikke oppfylles vil de gå inn for en boikott fra sivilsamfunnets side. 

Det har tidligere blitt varslet et forslag om nedleggelse av FIAN Norge.  Dette forslaget ble ikke realitetsbehandlet i 2020, og vil derfor komme opp på årsmøtet 2021.
Dersom forslaget om nedleggelse ikke godkjennes, vil det velges nye styremedlemmer. Øvrige ordinære årsmøtesaker er: Regnskap for 2020, Styrets beretning om aktiviteter i 2020, og budsjett 2021.
Det understrekes at dagens styre ikke har et ønske om å se FIAN Norge nedlagt, men vi erkjenner at vi har vanskeligheter med å sikre en minimal drift med bare noen få styremedlemmer, som alle også har andre oppgaver.   Vi vil derfor benytte denne anledningen til å komme med en sterk oppfordring til alle interesserte om å melde seg dersom man kan tenke seg å stille til valg til styremedlem eller på andre måter gjøre en liten innsats for Retten til Mat gjennom FIAN Norge.  FIAN Norge vil kun overleve dersom noen frivillige kommer fram og påtar seg litt ansvar.  
Kontakt gjerne styreleder Arvid Solheim på arv-s@online.no eller andre av styrets medlemmer for å diskutere hva DU kan bidra med for å hjelpe FIAN Norge til fortsatt eksistens.

Les gjerne mer om FIAN Norge på våre Facebooksider. https://www.facebook.com/FianNorge   Husk å klikke på «følg FIAN»

Er du ikke medlem, meld deg inn her. Gratis medlemskap ut året! Formell innkalling til det elektroniske årsmøtet, med alle sakspapirer og zoom-link sendes ut på epost 15 dager før møtet i henhold til vedtektene. 

Vellykket årsmøte 2020

FIAN Norges årsmøte 2020 ble avholdt 4. november 2020 kl 1800 på Senter for Menneskerettigheter i Oslo og på Zoom.

I forkant av møtet organiserte vi et Webinar med Philip Alston og andre innledere om “Sult og ekstrem fattigdom”.     Webinaret var en suksess med over 30 deltagere. Et lydopptak av innlederne kan du finne på en annen sak på disse nettsidene.

12 medlemmer deltok på årsmøtet.

På møtet ble følgende styre valgt:
Styreleder til neste årsmøte; Arvid Solheim.

Medlemmer valgt for to år:
Siri Damman,
Trond Sæbø Skarpeteig,
Guise Camacho.

Styremedlemmer valt for perioden fram neste årsmøte:
Elisabeth Karlsen Dogan,
Aksel Tømte,
Kristin Kjæret.

Varamamedlemmer valgt for to år:
Elisabeth Ng Landal,
Siyamali Gananathan.

Du kan finne det offisielle referatet fra Årsmøtet her.


The State of Food and Nutrition in the World 2019

Gallery

FAO utgir hvert år en ny utgave av denne rapporten.
2019 utgaven dokumenterer det skremmende og uverdige faktum at antallet sultende og underernærte i verden øker, etter snart 20 års fremgang.  Hele rapporten kan lastes ned
her: http://www.fao.org/state-of-food-security-nutrition/en/

Og en interessant artikkel som relaterer situasjonen som dokumenteres i SOFI 2019 med Bærekraftsmålene
kan man finne hos International Food Policy Research Institute IFPRI:  https://bit.ly/33uRwWY

Hvert år lager FIAN international en “alternativ rapport” til SOFI, som kalles Food and Nutrition Watch.  2019 utgaven kommer om få dager, og vil bli lagt ut på FIAN Norge sine nettsider. Følg med!

Næringslivets ansvar, landkonflikter og økonomiske rettigheter, erfaringer fra Indonesia.

FIAN Norge arrangerer:

Åpent møte, tirsdag 17. september kl. 1630 på Senter for Menneskerettigheter, Asbjørn Eide-rommet i 2. etg, Cort Adelers gate 30, Oslo

Innleder:  Aksel Tømte, Rådgiver ved Senter for Menneskerettigheter ved UiO og styremedlem i FIAN Norge.

«Den andre pilaren av FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv handler om selskapers ansvar om å respektere menneskerettighetene. En rekke initiativ rundt om i verden har tatt sikte på å styrke selskapers etterlevelse av menneskerettighetene.

Mens de veiledende prinsippene er generelle og overordnede, finnes det mer konkrete veiledninger på sektoralt-nivå, for eksempel i forhold til akkumulasjon av land for landbruks- og plantasjeformål.  Et tidligere FoHRC/FIAN-seminar satte søkelyset på «the role of the private sector in ensuring responsible governance of tenure». Det finnes en rekke standarder og veiledninger knyttet til hvordan selskaper bør gå frem for å opptre ansvarlig når de investerer i land.

Det er mange dilemma knyttet til dette temaet. For eksempel kan det på den ene siden være problematisk at selskaper som investerer i land baserer seg på nasjonalt lovverk, så lenge det lokale lovverket ikke gir tilfredsstillende anerkjennelse av eie- og bruksretten til urfolk og lokalbefolkning. På den andre siden er det også dypt problematisk om selskapene selv skal puttes i en posisjon der de får definere hva som utgjør legitime lokale krav til land.

Presentasjonen vil diskutere disse problemstillingene i lys av erfaring fra langsiktig arbeid med palmeoljesektoren i Indonesia.  Den vil bestå av følgende delpunkter:

  • Introduksjon til tematikken menneskerettigheter og næringsliv
  • Innledning om palmeoljeindustrien i Indonesia og erfaring fra prosjektarbeid
  • Palmeoljeindustrien, retten til mat, og andre økonomiske rettigheter
  • Initiativer for å gjøre industrien mer ansvarlig
  • Tanker om relevansen av de overnevnte erfaringene for arbeid i Norge og Internasjonalt, og betydningen av FIANs stemme.

Vi håper på interaktiv diskusjon, med aktive innspill fra deltakerne, særlig ift. de to siste punktene.

Det blir lett servering.

Vel møtt, hilsen FIAN Norge!

Sjekk oss på: https://www.facebook.com/FianNorge/
www.fian.no

Nye palmeoljeplantasjer fortrenger lokale bønder i Indonesia

Retten til mat: Hvor står vi i dag?

Symposium om retten til mat og arbeidet med menneskerettigheter i Norge

5. mars kl 18:00 – 20:00
Frivillighetshuset, Kolstadgata 1, Oslo

Velkommen til en kveld med faglig påfyll og diskusjon om framtida for arbeid med retten til mat i Norge.

Arrangementet er åpent for alle.

   Påmelding her

Program
18:00 Velkommen: Anniken Storbakk, styreleder FIAN

BOLK 1: Retten til mat

  • Liv Elin Torheim, Professor, OsloMet
    Tema: menneskerettigheter i en matsikkerhet- og ernæringskontekst. Nasjonale og internasjonale prosesser.
  • Kristin Kjæret, tidligere daglig leder i FIAN
    Tema: FIANs rolle i arbeid med menneskerettigheter. Nasjonalt og internasjonalt.

BOLK 2: Erfaringer

  • Wenche Barth Eide, Professor Emeritus, UiO
    Tema: matsikkerhet,ernæring og menneskerettigheter i akademia. Arbeidsform, samarbeid og gjennomslag.
  • Elisabeth Karlsen Dogan, styremedlem FIAN
    Tema: erfaringer fra prosjektet Min mathistorie, mat og ernæring på norske sykehjem
  • Lovise Ribe, tidligere daglig leder i FIAN
    Tema: politisk påvirkning

BOLK 3: Diskusjon

Tema: fremtiden for arbeidet med matsikkerhet, ernæring og menneskerettigheter i Norge, FIANs merverdi, og veien videre.

Det blir enkel servering (kaffe/te).

Velkommen!
Etter arrangementet håper vi at dere vil være med oss på en liten matbit i området.

 

Bakgrunn
FIAN Norge er i en spesiell situasjon, da vi har fått kuttet den økonomiske støtten til våre prosjekter. Vi har dermed vært uten sekretariat siden slutten av juli 2018. Vi har fortsatt et aktivt styre, som har som hovedoppgave å arrangere dette symposiet.

Målet med symposiet er å diskutere framtida for arbeid med retten til mat i Norge og for FIAN Norge. Vi ønsker velkommen organisasjoner, representanter fra allierte fagmiljø, studenter og andre interesserte til innlegg og diskusjon. Etter symposiet vil styret sammenfatte resultatene og legge frem en rapport til årsmøtet i mai 2019.

Min siste adresse

Vi har snakket med eldre sykehjemsbeboere om hvordan det er å bo på sykehjem i Norge i dag. De har fortalt oss sine mathistorier og sammen har vi laget video. Dette er den første av fortellingene.

– Sykehjemmet er den siste adressen for kvinnen i nittiårene. Etter å ha levd et langt liv der hun har jobbet og hjulpet andre, sier hun at det er vanskelig å ikke lenger føle at hun gjør nytte for seg. Hun sitter i rullestol og får ikke beveget seg mye, men er samfunnsengasjert og holder seg oppdatert ved å lese bøker og aviser.

Hun finner glede og mening i å lese avisen for de andre beboerne rundt frokostbordet, og forteller:

«Vi er fire som sitter rundt bordet. En er blind, en har hatt en hjerneblødning og har høyre arm i fatle, men hun har en levende venstre arm og et levende ansikt. Hun sitter på den ene siden av meg. På den andre siden sitter hun som ble blind for noen år siden. Men hun hører så godt, så når jeg får ristet brød, kan hun høre at jeg spiser. Når jeg har tygget fra meg, leser jeg avisoverskriftene for henne og vi har det veldig hyggelig».

Klikk på videolenken for å se og høre hele historien.

Historien viser at mat handler om så mye mer enn x antall kalorier og vitaminer, og at det å spise sammen er en sosial aktivitet som kan bidra til økt livskvalitet. Dette er noe som løftes fram i den nye Nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold, som ble lansert i 2017. Her står måltidsglede helt sentralt, og mat-, måltid- og ernæringssituasjonen for eldre blir viet spesiell oppmerksomhet. I planen står det at “mat og måltider bør brukes mer bevisst som selvstendige tiltak for å bidra til en aktiv og meningsfull tilværelse og for å forebygge ensomhet.”

Det å kunne delta, dele av sin kunnskap, og ha mulighet til å yte hjelp er forankret i FNs prinsipper for eldre:

Eldre skal forbli integrert i samfunnet, delta aktivt i utforming og gjennomføring av politikk som direkte angår deres velferd, og dele sine kunnskaper, ferdigheter og erfaringer med yngre generasjoner. Eldre skal ha anledning til å se på muligheter til å yte tjenester og hjelp til samfunnet og å yte frivillig hjelp på områder eldre har interesse for og er skikket til.

Gjennom meningsfull deltagelse rundt frokostbordet er det mer enn bare ernæringsmessige behov som blir dekket. Gode samtaler, intellektuell stimulering, trivsel, inkludering i fellesskapet og følelsen av at man kan være til nytte er vel så viktig – for både unge og gamle.

Min mathistorie er et prosjektsamarbeid mellom FIAN Norge og Norske Kvinners Sanitetsforening. Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering har innvilget prosjektmidler.
Les mer om retten til mat på norske sykehjem her.

Foto: Marit Erdal

Årsmelding 2016

FIAN Norges Årsmelding for 2016 er nå tilgjenglig både på nett og i trykt utgave. I årsmeldingen kan du lese om FIANs aktiviteter i året som har gått, om vårt politiske påvirkningsarbeid, og om våre prosjekter i India og Nepal.

Vi ønsker samtidig å benytte anledningen til å takke våre medlemmer og frivillige for god støtte. Medlemskontigenten, samt gaver fra medlemmer, er vår viktigste inntektskilde ved siden av
Noradmidlene.

ForsideDu kan laste ned årsmeldingen her!

Send oss en e-post hvis du ønsker en trykt utgave: post(at)fian.no.

Ikke klag!

Norge flagger menneskerettighetene høyt internasjonalt, men vil ikke gi norske borgere mulighet til å klage til FN for brudd som skjer her hjemme. Norge nekter å slutte seg til
klageordningen for FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Mer enn åtte år har gått siden FN vedtok en klageordning til Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Ordningen skal styrke det individuelle rettsvernet, ved å gi enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt i FN, dersom de ikke når frem gjennom det norske rettssystemet. Det finnes også tilsvarende ordninger for Barnekonvensjonen og for Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Til tross for at Norge har ratifisert, og dermed er bundet av alle tre konvensjoner, vil verken regjering eller Storting gi norske borgere tilgang til disse ordningene. Det betyr at barn og funksjonshemmede som utsettes for overgrep i Norge, og norske borgere som får sine menneskerettigheter brutt, ikke kan klage til FN.

Å sette handling bak ord, vil gi Norge et legitimt grunnlag for å legge press på andre land, og
signaleffekten kan bidra til at flere land, hvor behovet for en slik ordning er enda større, slutter seg til. Norge vil kunne være med å styrke FNs institusjoner og praksis, og ikke minst vise tydelig hvilken rolle vi ønsker å ta internasjonalt, som en pådriver og frontkjemper for
menneskerettighetene. Dessverre velger regjeringen, tett fulgt av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og KrF, minste motstands vei. Norge vil ikke la seg overprøve av FN, selv om FNs avgjørelser ikke er juridisk bindende. Arbeiderpartiet og KrF vil lene seg tilbake og vente på at andre land baner vei. Da Stortinget behandlet saken i uken som gikk, var det bare Venstre og SV som gikk inn for norsk tilslutning. Norge er altså langt unna frontlinjen i kampen for å styrke
menneskerettighetene.

FN består av medlemslandene. Når medlemslandene, i dette tilfellet Norge, ikke slutter opp om systemet og fraskriver seg muligheten til å påvirke FNs institusjoner i riktig retning, kan man spørre seg hvilken funksjon norske myndigheter ser for seg at FNs skal ha. I økende grad plukker vi ut de menneskerettighetene og de delene av FN-systemet som vi ønsker å forholde oss til. Det som er vanskelig, velger vi å overse. Manglende vilje til å la seg overprøve av FN og ta stilling til eventuell kritikk, viser at det er langt igjen før Norge har reell troverdighet. Det er tross alt enkelt å fremstå som en frontkjemper internasjonalt, så lenge ingen klager!


Lovise Ribe, Daglig leder i FIAN Norge
Kronikken sto også på trykk i Dagsavisen 8. februar 2017.

Les også:
FIAN Norges høringsinnspill til Utenriks- og forsvarskomitéen

Foto: Chris Brown

Hva menes med retten til mat?

Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet som brytes hver dag. Men hva ligger egentlig i begrepet retten til mat?

På verdensbasis produseres det allerede nok mat til å fø hele verdens befolkning. Til tross for dette sulter hele 795 millioner mennesker i verden. Dette tilsvarer litt over en av ni av verdens befolkning. Hvis det produseres nok mat til alle mennesker i verden, hvorfor brytes da denne
menneskerettigheten daglig?

Problemet ligger ikke i at det produseres for lite mat, men utnyttelse av ressursene og fordeling av maten som blir produsert. En annen utfordring er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem. Mennesker som sulter mangler ikke bare mat. De mangler tilgang på ressurser som jord, vann og frø. Det mangler ofte rettssikkerhet og politisk makt til å påvirke egen situasjon. Diskriminering og
ekskludering er grunnleggende årsaker til sult og underernæring. Det er derfor viktig med organisasjoner som bistår og styrker lokalbefolkningen, og som bidrar til å holde myndighetene ansvarlig for sine forpliktelser.

Retten til mat er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. FNs Komité for økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter definerer retten til mat slik:

“Når ethvert menneske, alene eller sammen med andre, til enhver tid, har fysisk og økonomisk tilgang på tilstrekkelig mat eller midler til å oppnå dette. Retten til mat innebærer en fysisk og økonomisk tilgang til mat i en mengde og kvalitet som dekker individets ernæringsmessige behov over tid. Maten skal ikke inneholde helseskadelige stoffer, og den skal være kulturelt akseptabelt”. (Generell kommentar 12, 1999)

Retten til mat er ikke retten til å bli matet
Retten til mat handler ikke om retten til et minimumsinntak av kalorier, proteiner eller andre næringsstoffer. Det handler ikke om at staten er pliktet til å dele ut mat direkte til en befolkning i alle situasjoner. Det handler om at staten har plikt til å respektere, beskytte og innfri retten til mat.

I FNs definisjon står det at vi skal ha fysisk og økonomisk tilgang på mat. Dette vil si at maten skal være både tilgjengelig, ved at du fysisk får tak i maten, og du skal ha tilgang på den ved at du for eksempel har råd til å kjøpe maten. Maten skal dekke individets ernæringsmessige behov over tid, og det er viktig at maten er trygg og fri for helseskadelige stoffer. I definisjonen står det også at maten skal være kulturell akseptabel, noe som vil si at maten skal være  i tråd med befolkningens kultur og tradisjoner.

Det er først i situasjoner utenfor vår kontroll, hvor vi ikke har muligheten til å brødfø oss selv med de ressursene vi har, at staten er pliktet til å dele ut mat direkte. Dette gjelder for eksempel ved krig, konflikt, tørke og naturkatastrofer.

Retten til mat handler derfor i hovedsak om at du har rett til å brødfø deg selv.

Hjelp oss å utrydde sult! Bli medlem i FIAN!

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Made in India

‘Made in India’ står det på merkelappene på kjoler og skjorter som vi får kjøpt i butikker i Norge.  Men hva skjer med plaggene som ikke når fram til norske butikker? De plaggene som mangler en knapp eller har en skjev søm? Hvis de er ‘Made in India’, er det sjanse for at de havner i bakgatene i Sanjaykolonien.

Sanjaykolonien er et slumområde som har vokst fram rundt klesfabrikkene sør i New Delhi. Fasadene til fabrikkene er store og grå, og forteller ikke noe om hvilke bedrifter som holder til på innsiden. Men det er lite tvil om at det er mye aktivitet innenfor murveggene. Stedet myldrer av liv og tiltrekker seg håpefulle arbeidere fra flere stater i India. Rundt 45 000 mennesker har bosatt seg i området.

Det er som oftest menn som får seg arbeid i fabrikkene og som styrer de økonomiske transaksjonene. Kvinnene er hjemmeværende og tar seg av resten av familien. Dette betyr ikke at kvinnene går arbeidsledige. Mens mennene jobber i fabrikkene eller med handelsvirksomheten, tar kvinnene av seg det «usynlige» arbeidet som klesindustrien medfører. Plagg som ikke kommer gjennom det europeiske nåløyet havner i bakgatene, der kvinnene sorterer plagg etter farge og klargjør dem for videre produksjon. De defekte plaggene kommer ikke bare fra fabrikkene i nabolaget, men også fra andre steder i India. Hele Sanjay er fylt med tøy.

Men alt tøy i India er ikke nok til å skape et levebrød for familiene i Sanjaykolonien, når lønningene er så lave at arbeiderne ikke kan tjene til livets opphold. Mange har ikke har råd til å kjøpe nok mat, uansett hvor mange timer de jobber.

En økonomisk kjempe med en sulten befolkning
India har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste tiårene, og etablert seg som en viktig aktør på verdensmarkedet.  Men fattigdoms-
utfordringene er fortsatt enorme, og den økonomiske utviklingen har slett ikke favnet alle.  Hele 400 millioner mennesker i India – nesten 40% av befolkningen –  lever fremdeles i absolutt fattigdom, og i følge FAOs matsikkerhetsrapport fra 2015 er nærmere 200 millioner mennesker underernærte. Hver dag dør 3000 indiske barn som følge av feil- og underernæring.

Familier som lever under fattigdomsgrensen kan søke om å få rasjoneringskort. Rasjoneringskortene gir fattige familier mulighet til å kjøpe mel, ris, hirse og andre husholdningsartikler til svært subsidierte priser. Fattige husholdninger i Sanjaykolonien kan få kjøpt disse artiklene i lokale «fair price shops», men før de kommer så langt må de først ha skaffet seg et rasjoneringskort. Og det er en tung prosess i seg selv.

Retten til mat i India
India har et omfattende velferdssystem for å bekjempe sult og underernæring. I 2013 ble flere av velferdsordningene integrert i en mat-
sikkerhetslov som etablerte ordningene som rettigheter.  Velferdsordningen «Targeted Public Distribution System» (TPDS) er blant annet hjemlet i matsikkerhetsloven, og gir fattige husholdninger rett til å kjøpe fem kilo ris, mel eller hirse per person i måneden, til en subsidiert pris på 1-3 rupi per kilo. Men for å få tilgang til dette, må man altså ha rasjoneringskortet på plass. Det krever at man besitter ID-papirer og vann- eller
elektrisitetsregning for bostedet, noe som ikke er en selvfølge for fattige familier som bor i slumområder.

FIAN Delhis arbeid i Sanjaykolonien

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

FIAN Delhi bistår migrantarbeidere i Sanjaykolonien med å få tak i rasjoneringskort. Disse familiene har flyttet fra landsbygda i nabostatene Uttar Pradesh, Rajasthan, Haryana og Bihar i håp om et bedre liv i storbyen. For mange blir det med håpet, fattigdommen preger også livene deres i Delhis bakgater. FIAN Delhi er i  kontakt med 200 av disse migrantfamiliene, og har jevnlige møter i Sanjaykolonien. I tillegg til å bistå i den tunge prosessen med å anskaffe riktige papirer, holder FIAN Delhi også kurs for familiene om hvilke rettigheter de har og
hvordan de skal gå fram for å kreve disse rettighetene. Sammen med lokalsamfunnet,
opprettholder FIAN Delhi presset på lokale myndigheter slik at rettighetene kan realiseres.
Arbeidsmengden kan til tider virke uoverkommelig, men innsatsen bærer frukter. Hittil har 162 av de 200 familiene fått utstedt rasjoneringskort, og tilgangen til rent vann har blitt betydelig forbedret.

Vann og mat
Vanntanker har blitt levert samme morgen som jeg besøker Sanjaykolonien. Tankene er plassert langs en av hovedgatene, og gir beboerne tilgang til rent vann. Beboerne er helt avhengige av disse leveransene fordi de ikke har innlagt vann i sine hjem. Jeg får vite at utkjøringen av disse tankene nå skjer regelmessig som følge av målrettet påvirkningsarbeid mot lokale myndigheter. Et steg i riktig retning, tenker jeg mens jeg beveger meg innover i trange smug. Smugene er malt i pastellfarger og strekker seg på kryss og tvers i det som virker som en diger labyrint.

Jeg blir ønsket velkommen hjem til en familie med to voksne og fem barn.  Vi beveger oss oppover en bratt trapp, før vi kommer opp på et lite hustak med et tilbygget rom der familien bor. Eldstedatteren har lært seg engelsk på skolen, og oversetter mellom meg og moren. Jeg blir fortalt at familien har greid å skaffe seg rasjoneringskort, og at de har grei tilgang til butikkene der de kan få kjøpt matvarer til subsidierte priser. Problemet derimot, sier moren, er at rasjonene er utilstrekkelige og ikke dekker det de trenger av næringsrik mat. Et annet stort problem er sanitærforholdene. Sanjaykolonien har ikke et fungerende vann- og avløpssystem.

Hvor mye er denne kjolen verdt?
Vi går ned den bratte trappa, og setter oss sammen med naboene som har samlet seg i smuget. FIAN Delhi noterer hvem som har fått rasjoneringskort, hvem som har behov for bistand, hva som må forbedres. Samtidig viser kvinnene og barna plaggene og tøystykkene de jobber med. Hauger på hauger med tøy fyller rommene i smuget.

-Kjenner du til dette merket?, blir jeg spurt av en ung jente som viser fram en tynn sommerkjole hun henter fra ett av rommene. Ja, svarer jeg.
Merket er til en kjent engelsk butikkjede som har filialer i Norge.

Er den verdt mye?, spør hun videre. Jeg ser på pris-lappen, der står det stemplet 59 euro. Ja, svarer jeg og sier hva prisen ville vært i indiske rupi. Hun himler med øynene og ler. For den summen kunne man kjøpt mye der hun bor. Men klesplagget i seg selv er verdiløst. Jenta kan ikke få kjøpt eller byttet noe for plagget i New Delhi. Det er bare i Europa at kjolen er verdt 59 euro.

En lønn å leve av
Kvinnene og barna viser vei ut av labyrinten. Vi går forbi utallige rom der folk sitter og syr og klipper i klær. Det handler om å lage og produsere så mye som mulig for et nærmest umettelig marked, der ting brukes og kastes i et raskt tempo.  Og de som tjener på dette, er noen helt andre enn arbeiderne i Sanjaykolonien.

For at tekstilarbeidere i India skal kunne løfte seg selv ut av fattigdom, trenger de en lønn de kan leve av. Her har klesbransjen en stor jobb å gjøre, og et samfunnsansvar de må ta på alvor. Men arbeiderne kan ikke vente med å skaffe seg mat og rent vann til lønningene en dag kanskje blir bedre.

Staten et ansvar for å innfri retten til mat og helse, og India har kommet langt på vei med sine omfattende velferdsordninger.Problemet er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem.

Sivilsamfunnsorganisasjoner gjør her en utrolig viktig jobb med å bistå og styrke den lokale befolkningen, og å bidra til å holde myndigheter ansvarlige for sine forpliktelser. FIAN Delhi er blant disse sivilsamfunnsorganisasjonene, og med deres bistand har mange familier som lever under fattigdomsgrensen fått tilgang til mat de har krav på. Veien videre er fortsatt kronglete og lang, men den er lettere å gå når man ikke er sulten.

Støtt FIANs arbeid i India! Gi ditt bidrag her!

Tekst og foto: Marit Erdal, informasjonsansvarlig i FIAN Norge
Denne artikkelen er også utgitt i FIAN Norges årlige magasin Sulten på rettferdighet 2016 


Les om FIANs arbeid i India: