Made in India

‘Made in India’ står det på merkelappene på kjoler og skjorter som vi får kjøpt i butikker i Norge.  Men hva skjer med plaggene som ikke når fram til norske butikker? De plaggene som mangler en knapp eller har en skjev søm? Hvis de er ‘Made in India’, er det sjanse for at de havner i bakgatene i Sanjaykolonien.

Sanjaykolonien er et slumområde som har vokst fram rundt klesfabrikkene sør i New Delhi. Fasadene til fabrikkene er store og grå, og forteller ikke noe om hvilke bedrifter som holder til på innsiden. Men det er lite tvil om at det er mye aktivitet innenfor murveggene. Stedet myldrer av liv og tiltrekker seg håpefulle arbeidere fra flere stater i India. Rundt 45 000 mennesker har bosatt seg i området.

Det er som oftest menn som får seg arbeid i fabrikkene og som styrer de økonomiske transaksjonene. Kvinnene er hjemmeværende og tar seg av resten av familien. Dette betyr ikke at kvinnene går arbeidsledige. Mens mennene jobber i fabrikkene eller med handelsvirksomheten, tar kvinnene av seg det «usynlige» arbeidet som klesindustrien medfører. Plagg som ikke kommer gjennom det europeiske nåløyet havner i bakgatene, der kvinnene sorterer plagg etter farge og klargjør dem for videre produksjon. De defekte plaggene kommer ikke bare fra fabrikkene i nabolaget, men også fra andre steder i India. Hele Sanjay er fylt med tøy.

Men alt tøy i India er ikke nok til å skape et levebrød for familiene i Sanjaykolonien, når lønningene er så lave at arbeiderne ikke kan tjene til livets opphold. Mange har ikke har råd til å kjøpe nok mat, uansett hvor mange timer de jobber.

En økonomisk kjempe med en sulten befolkning
India har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste tiårene, og etablert seg som en viktig aktør på verdensmarkedet.  Men fattigdoms-
utfordringene er fortsatt enorme, og den økonomiske utviklingen har slett ikke favnet alle.  Hele 400 millioner mennesker i India – nesten 40% av befolkningen –  lever fremdeles i absolutt fattigdom, og i følge FAOs matsikkerhetsrapport fra 2015 er nærmere 200 millioner mennesker underernærte. Hver dag dør 3000 indiske barn som følge av feil- og underernæring.

Familier som lever under fattigdomsgrensen kan søke om å få rasjoneringskort. Rasjoneringskortene gir fattige familier mulighet til å kjøpe mel, ris, hirse og andre husholdningsartikler til svært subsidierte priser. Fattige husholdninger i Sanjaykolonien kan få kjøpt disse artiklene i lokale «fair price shops», men før de kommer så langt må de først ha skaffet seg et rasjoneringskort. Og det er en tung prosess i seg selv.

Retten til mat i India
India har et omfattende velferdssystem for å bekjempe sult og underernæring. I 2013 ble flere av velferdsordningene integrert i en mat-
sikkerhetslov som etablerte ordningene som rettigheter.  Velferdsordningen «Targeted Public Distribution System» (TPDS) er blant annet hjemlet i matsikkerhetsloven, og gir fattige husholdninger rett til å kjøpe fem kilo ris, mel eller hirse per person i måneden, til en subsidiert pris på 1-3 rupi per kilo. Men for å få tilgang til dette, må man altså ha rasjoneringskortet på plass. Det krever at man besitter ID-papirer og vann- eller
elektrisitetsregning for bostedet, noe som ikke er en selvfølge for fattige familier som bor i slumområder.

FIAN Delhis arbeid i Sanjaykolonien

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

Familier i New Delhi har fått rasjoneringskort.

FIAN Delhi bistår migrantarbeidere i Sanjaykolonien med å få tak i rasjoneringskort. Disse familiene har flyttet fra landsbygda i nabostatene Uttar Pradesh, Rajasthan, Haryana og Bihar i håp om et bedre liv i storbyen. For mange blir det med håpet, fattigdommen preger også livene deres i Delhis bakgater. FIAN Delhi er i  kontakt med 200 av disse migrantfamiliene, og har jevnlige møter i Sanjaykolonien. I tillegg til å bistå i den tunge prosessen med å anskaffe riktige papirer, holder FIAN Delhi også kurs for familiene om hvilke rettigheter de har og
hvordan de skal gå fram for å kreve disse rettighetene. Sammen med lokalsamfunnet,
opprettholder FIAN Delhi presset på lokale myndigheter slik at rettighetene kan realiseres.
Arbeidsmengden kan til tider virke uoverkommelig, men innsatsen bærer frukter. Hittil har 162 av de 200 familiene fått utstedt rasjoneringskort, og tilgangen til rent vann har blitt betydelig forbedret.

Vann og mat
Vanntanker har blitt levert samme morgen som jeg besøker Sanjaykolonien. Tankene er plassert langs en av hovedgatene, og gir beboerne tilgang til rent vann. Beboerne er helt avhengige av disse leveransene fordi de ikke har innlagt vann i sine hjem. Jeg får vite at utkjøringen av disse tankene nå skjer regelmessig som følge av målrettet påvirkningsarbeid mot lokale myndigheter. Et steg i riktig retning, tenker jeg mens jeg beveger meg innover i trange smug. Smugene er malt i pastellfarger og strekker seg på kryss og tvers i det som virker som en diger labyrint.

Jeg blir ønsket velkommen hjem til en familie med to voksne og fem barn.  Vi beveger oss oppover en bratt trapp, før vi kommer opp på et lite hustak med et tilbygget rom der familien bor. Eldstedatteren har lært seg engelsk på skolen, og oversetter mellom meg og moren. Jeg blir fortalt at familien har greid å skaffe seg rasjoneringskort, og at de har grei tilgang til butikkene der de kan få kjøpt matvarer til subsidierte priser. Problemet derimot, sier moren, er at rasjonene er utilstrekkelige og ikke dekker det de trenger av næringsrik mat. Et annet stort problem er sanitærforholdene. Sanjaykolonien har ikke et fungerende vann- og avløpssystem.

Hvor mye er denne kjolen verdt?
Vi går ned den bratte trappa, og setter oss sammen med naboene som har samlet seg i smuget. FIAN Delhi noterer hvem som har fått rasjoneringskort, hvem som har behov for bistand, hva som må forbedres. Samtidig viser kvinnene og barna plaggene og tøystykkene de jobber med. Hauger på hauger med tøy fyller rommene i smuget.

-Kjenner du til dette merket?, blir jeg spurt av en ung jente som viser fram en tynn sommerkjole hun henter fra ett av rommene. Ja, svarer jeg.
Merket er til en kjent engelsk butikkjede som har filialer i Norge.

Er den verdt mye?, spør hun videre. Jeg ser på pris-lappen, der står det stemplet 59 euro. Ja, svarer jeg og sier hva prisen ville vært i indiske rupi. Hun himler med øynene og ler. For den summen kunne man kjøpt mye der hun bor. Men klesplagget i seg selv er verdiløst. Jenta kan ikke få kjøpt eller byttet noe for plagget i New Delhi. Det er bare i Europa at kjolen er verdt 59 euro.

En lønn å leve av
Kvinnene og barna viser vei ut av labyrinten. Vi går forbi utallige rom der folk sitter og syr og klipper i klær. Det handler om å lage og produsere så mye som mulig for et nærmest umettelig marked, der ting brukes og kastes i et raskt tempo.  Og de som tjener på dette, er noen helt andre enn arbeiderne i Sanjaykolonien.

For at tekstilarbeidere i India skal kunne løfte seg selv ut av fattigdom, trenger de en lønn de kan leve av. Her har klesbransjen en stor jobb å gjøre, og et samfunnsansvar de må ta på alvor. Men arbeiderne kan ikke vente med å skaffe seg mat og rent vann til lønningene en dag kanskje blir bedre.

Staten et ansvar for å innfri retten til mat og helse, og India har kommet langt på vei med sine omfattende velferdsordninger.Problemet er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem.

Sivilsamfunnsorganisasjoner gjør her en utrolig viktig jobb med å bistå og styrke den lokale befolkningen, og å bidra til å holde myndigheter ansvarlige for sine forpliktelser. FIAN Delhi er blant disse sivilsamfunnsorganisasjonene, og med deres bistand har mange familier som lever under fattigdomsgrensen fått tilgang til mat de har krav på. Veien videre er fortsatt kronglete og lang, men den er lettere å gå når man ikke er sulten.

Støtt FIANs arbeid i India! Gi ditt bidrag her!

Tekst og foto: Marit Erdal, informasjonsansvarlig i FIAN Norge
Denne artikkelen er også utgitt i FIAN Norges årlige magasin Sulten på rettferdighet 2016 


Les om FIANs arbeid i India:

Water knows no borders

Every single year, 30 000 people living along the Indo-Nepal border are at risk due to floods. These floods are not natural, but take place because constructions on the Indian side of the border obstruct the natural flow of the Rapti river. Crops are washed away, populations are displaced, and water is contaminated when the Rapti river floods the lands of affected groups on both sides of the border.

The annual floods have left much of the soil infertile. The young generation is therefore moving to the cities in search of jobs. Their parents stay behind and cultivate the lands that are still fertile

Delegates from FIAN in Norway, Germany, Nepal and India visited the border districts of Banke and Kanchanpur south in Nepal, and Sravasti and Bahraich in northern India, the last week of Novemer 2016. The major focus of the research was on extra-territorial state obligations, in particular with regards to the Laxmanpur dam and Kalkalwa afflux that are both built for irrigation purposes, as well as the Dhudwa National Park – situated in India – which also affects people across the border in Nepal. In the latter case, elephants from the national park cross the border and destroy homes and livelihoods in Nepal. Concerns were also raised about whether the on-going construction of India’s border security road would further exacerbate the flooding and indudation that take place every year.

Due to these man-made constructions, 30 000 people along the river are subjected to severe flooding of the Rapti river, which originates in Nepal and flows into India. The devastating results of the flooding include loss of human and animal lives and the damaging of property, crops, and harvested grains, often along with total erosion of agricultural lands as well as destruction of houses. Measures to safeguard the affected communities, to prevent inundation, as well as compensation and rehabilitation, are not adequate according to reports collected during the visit.

Need to comply with human rights across borders
Both Nepal and India are State parties to the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights and therefore obliged to respect, protect and fulfil the right to adequate food within and beyond their borders. The Government of Nepal is obligated to ensure the safety of its citizens and to provide them with adequate housing, access to proper livelihood opportunities, and access to sufficient and adequate food and water. The failure to act does not only violate existing national law – e.g. the Natural Calamity Relief Act of 1982, but also the Nepalese constitution, which states that “every citizen has the right to food sovereignty as provided for in the law” (Art.18, 3).

In addition, the Government of Nepal has failed to secure the safety of its citizens by not effectively coordinating with and urging the Indian Government to comply with the treaties and agreements between the two countries. India needs to take measures to ensure that its actions do not harm those in the nearby region in Nepal.

By the same token, the Government of India has violated the right to adequate food, as States are obliged to respect, protect, and fulfill the right to food of people living under their jurisdiction. This applies even if citizens are located beyond the borders of their territory, as laid down in the Maastricht Principles on Extraterritorial Obligations of States in the Area of Economic, Social and Cultural Rights (2012).

FIAN will continue the dialogue with the authorities in Nepal and India, so that urgently required safeguard measures are put in place as soon as possible. This would include the construction of a permanent embankment on both sides of Rapti river – covering a length of 28 km – to protect land and villages, compensation and special livelihood support, as well as resettlement and rehabilitation for those displaced.

Photos: FIAN Norway / Marit Erdal


Read more about extra-territorial obligations here!

Livet på en teplantasje – et liv uten verdighet

Frodige, fredelige og fargerike teplantasjer. Dét er bildet som ofte presenteres av selskaper som eksporterer og selger indisk te til verdensmarkedet. Virkeligheten, derimot, er en helt annen.  

I følge en ny rapport fra the Global Network for the Right to Food and Nutrition (GNRTFN), er arbeidsforholdene på indiske teplantasjer særdeles dårlige, og menneskerettighetene blir kontinuerlig brutt.

1,2 millioner mennesker jobber på teplantasjer i India, og 70% av indisk te blir produsert i Assam og West Bengal. I fjor høst var GNRTFN på prosjektbesøk i disse områdene, og kan dokumentere at arbeiderne ikke tjener tilstrekkelig til å kunne livnære seg selv. At kvinner er spesielt utsatt, og har få muligheter til å forbedre egne levekår. At arbeidere som sprayer sprøytemidler ikke får opplæring i hvordan de skal håndtere disse sprøytemidlene. At arbeiderne heller ikke eier jorda der de har jobbet og bodd gjennom flere generasjoner, noe som gjør deres situasjon ekstra sårbar. Som det står skrevet i rapporten A life without dignity – the price of your cup of tea:

The workers continue to work in a state of bondage, frightened to organize and fight for better working conditions, as protests can mean eviction from their homes.

Du kan lese og laste ned rapporten A life without dignity – the price of your cup of tea her!

The Global Nework for the Right to Food and Nutrition er et internasjonalt nettverk som består av sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser som samarbeider om å fremme retten til fullgod mat og ernæring. FIAN International fungerer som nettverkets sekretariat.

Foto: Kai Horstman

 

FIAN Norge i India

I desember 2014 reiste en delegasjon på to personer fra FIAN Norge til India, på en såkalt Research Visit i forbindelse med prosjektet vi jobber med i India og Nepal. Hensikten med feltarbeidet er å samle informasjon og få innsikt i situasjonen, å bistå de lokale FIAN-gruppene vi samarbeider med i prosjektet, og å styrke presset mot lokale myndigheter.

Elisabeth Ng Langdal og Lovise Ribe var i India, og besøkte blant annet FIAN Andrha Pradesh. Som en del av prosjektet «the Right to Food in India and Nepal» jobber FIAN Norge med et case i Araku Valley, for å støtte urbefolkningen, Adivasiene, sin kamp for retten til mat, vann og arbeid.

Adivasiene møter mange og ulike utfordringer som gjør at deres rett til mat, vann og arbeid ikke oppfylles. I en av landsbyene Lovise og Elisabeth besøkte, hadde befolkningen kun tilgang på vann i én brønn hvor vannet var forurenset og udrikkelig. I en annen landsby var irrigasjonssystemet for vanning av rismarkene ødelagt, noe som gjorde at landsbyen mister en hel avling i året. FIAN Andrha Pradesh jobber sammen med lokalbefolkningen for å øke kunnskapen om menneskerettigheter og støtter dem slik at de selv kan jobbe mot lokale og nasjonale myndigheter.

Dette er en grunntanke i menneskerettighetsarbeidet til FIAN – vårt arbeid skal være basert på lokale behov og lokal kunnskap og lokalsamfunnet selv skal gjøre arbeidet. FIAN bistår med kunnskap om lovverk og prosesser, og styrker på den måten lokalsamfunnenes evne til selv å kjempe for sine menneskerettigheter.

 

FIAN i INdia2

 

 

 

 

 

FIAN India feiret 25 år i desember!

Flere av FIANs avdelinger i India markerte i år at FIAN India har eksistert siden 1989.

Den 5. desember deltok FIAN Norge på et seminar om retten til mat i New Delhi, arrangert av FIAN India i forbindelse med 25-års jubileet. Blant gjestene fant vi representanter fra FIAN nasjonalt og internasjonalt, samt sivilsamfunnsorganisasjoner som Caritas India, The Child Trust, Dan Church Aid med fler. Representanter fra landsbyer som FIAN India jobber tett sammen med var også tilstede.

En innledende tale ble holdt av dr. E. M. Sudarsana Natchiappan, president og en av grunnleggerne av Indias Parlamentariske Forum for Menneskerettigheter. Han understreket nødvendigheten av folkets stemme: ”Folket må oppsøke lokale myndigheter og kreve å få oppfylt sine rettigheter under den nasjonale matsikkerhetsloven!”

Ms. Suman, president i FIAN Delhi, delte alarmerende tall som viser at 22 % av indere lever under fattigdomsgrensa. Hun tok opp viktigheten av å prioritere kvinner i matsikkerhetspolitikken: ”Kvinner er oftest ansvarlig for maten i husholdningen. Myndighetene må ta innover seg at vi trenger å integrere kjønnsperspektivet når vi jobber for å oppfylle retten til mat”.

I Araku Valley, Andrha Pradesh, jobber FIAN tett på urbefolkningen, Adivasiene, for å støtte dem i sin kamp for å få oppfylt retten til mat, vann og arbeid. Den 8. desember var det duket for fest i landsbyen Sunnammeta, da lokale FIAN-medlemmer gikk i bresjen for feiringen av FIAN Indias 25-års jubileum. FIAN Norge og FIAN International deltok i festlighetene.

Vi ble tatt imot med blomster og den lokale dansen ”Dimsa”, etterfulgt av teater, taler og nydelig mat. Over 450 mennesker fra Araku-regionen var innom arrangementet. Det var sterkt å se engasjementet blant landsbyboerne og samholdet mellom de ulike landsbyene.

Ravi T Kumar, president i FIAN Andhra Pradesh, avsluttet festen med følgende ord: ”I dag er vi lykkelige over å feire FIANs 25-års jubileum i Sunnammetta, med så stor deltagelse fra lokalbefolkningen. Vi føler et sterkt samhold med lokalsamfunnet, som med overveldende oppmøte i dag, viser at de støtter FIAN og vår deltagelse her. Vi vil fortsette å lytte til deres bekymringer, og støtte dere videre i kampen for å oppfylle deres grunnleggende rett til mat og vann”.

I dag jobber FIAN India i statene Andhra Pradesh, Bihar, Delhi, Jharkhand, Karnataka, Kerala, Maharashtra, Odisha, Rajasthan, Tamil Nadu, Telangana, Uttar Pradesh, Uttarakhand og Vest Bengal, og håper å fortsette å vokse, for å styrke arbeidet for retten til mat i India.

Med denne lille oppdateringen fra prosjektet ”the right to food in India and Nepal”, ønsker vi alle våre medlemmer et riktig godt nyttår!

Vi setter stor pris på ditt bidrag, både i form av medlemskap og gaver. Ønsker du å gi en gave, kan du gi ditt bidrag på FIANs konto: 9365.09.14994

Gratulerer med verdens matdag!

I dag markerer vi Verdens matdag. I den forbindelse har FIAN utfordret en rekke bedrifter til å gi 1% av sin omsetning for dagen til vårt arbeid i India og Nepal. Bakefri i Kirkegata lager linsesuppe de selger for formålet. For øvrig har bedriftene nedenfor tatt vår utfordring, noe vi selvsagt setter enorm pris på!

Gro frisør, Kirkegata
Anni´s Pølsemakeri, Mathallen
Restaurant Victor, Nordpolen
Restaurant Mehfel, Kirkegata
Prince Lunchbar, Prinsensgate
Nam Fah, Grünerløkka
Nam Fah, Kvadraturen
Kafé og bakeri Bakefri, Kirkegata
Nilsen Spiseri, Tollbugata (gir 10%)
Stockfleths, Gamlebyen (gir 2%)
Stockfleths, Bygdøy Allé (gir 2%)
Stockfleths, Lille Grensen (gir 2%)
Stockfleths, Tinghuset (gir 2%)
Stockfleths, Prinsens gate (gir 2%)
Stockfleths, Oslo City (gir 2%)
Stockfleths, Sandvika Storsenter (gir 2%)
Stockfleths, Ski Storsenter (gir 2%)

Matmakt og menneskerett

06.10.2005:  – Hver eneste dag sulter over 800 millioner mennesker og halvparten er indere, sier Sanjay K. Rai med en bitter undertone og en sterk indisk-engelsk aksent. Onsdag 7. september arrangerte organisasjonen Food First Information and Action Network (FIAN) seminaret ”Retten til mat” – om makt og mat som menneskerett. Karin Aanes fra FIAN Norge og Sanjay K. Rai fra FIAN Uttar Pradesh snakket varmt om organisasjonen i Raftohusets lokaler. De la også frem en FIAN-rapport som dokumenterer grove menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Målet for seminaret var å spre kunnskap om FIAN, og forhåpentligvis rekruttere samfunnsengasjerte studenter til lokalgruppen FIAN Bergen. Les hele intervjuet i Samviten.

India på 66. plass i matsikkerhet

Av Trond Sæbø Skarpeteig

18.10.2012: Ein ny global studie om nasjonal matsikkerhet plasserer India på 66. plass av 105 land. USA og Kongo havner på hhv første og sisteplass, og Kina på 38. India har har dimed mykje dårlegare matsikkerhet enn utviklingsland som Sri Lanka, Malaysia, Honduras, Kazakhstan, Botswana og Guatemala. FIAN åtvarar allikevel mot fornya satsing på effektivisering i landbruket, så lenge mangelen på fordeling og tilgang til mat er hovudårsaken til svoltproblema i India.

– Vi er svært dårlege når det gjeld ernæring. Katastrofalt dårlege. Vi gjer det ikkje så dårleg på andre område, sa Abhijit Sen, medlem av Indias statlege planleggingskommisjon etter lanseringa av den globale matsikkerhetsindeksen i New Delhi 3. oktober.

Studien utført av Economist Intelligence Unit (EIU) avslører at 19 % av Indias befolkning ikkje får det minimum av kaloriar eit vaksent menneske treng, noko som fører til 224,6 millionar underernærte.

Underernærte i India bruka i snitt 240 kaloriar mindre enn dei 1780 kaloriane som er anbefalt av FNs jord og landbruksorganisasjon (FAO).

Så langt seier denne studien det same som alle andre studiar av ernæring i India sei siste tiåra: Ein ufatteleg stor del av befolkninga i India svelt kontinuerleg.

FIAN vil åtvara mot den forenkla forståinga av matsikkerhet som kjem fram i denne rapporten. Auka avlingar i India er knapt ein del av løysinga på Indias matsikkerhetsutfordringar – med mindre det blir etablert fordelingsmekanismar som sikrar utstøytte delar av befolkninga tilgang til dei nye godene.

EIU har utført studien på oppdrag frå det USA-baserte selskapet DuPont, og DuPonts visepresident James C. Borel seier at DuPont trur dei kan finna forskingsbaserte løysingar på den globale mattryggleiksutfordringa gjennom samarbeid med bønder, styresmakter, organisasjonar og andre selskap – gjennom å maksimera avlingane frå dagens jordbruksareal.

Studien viser at India har for liten tilgang på vitamin A og jern, og relativt lite protein. India brukar berre ein prosent av bruttonasjonalproduktet på landbrukforsking, noko som plasserer India nær botn mellom samanliknbare land. Rapporten legg også vekt på at dårleg infrastruktur hindrar god mattryggleik.

Sen påpeikar at Indias 12. femårsplan bør prioritera Offentleg-Privat-Samarbeid (OPS), men samtidig skapa metodar som kan støtta småbønder til å organisera seg og samarbeida med styresmaktene og industrien for å auka matsikerheten.

FIAN understrekar at det er naivt å ha eit einsidig fokus på auka matproduksjon i India åleine. Internasjonale studiar av India gjennom mange tiår har slått fast at det finst nok mat til å metta alle i India – det er kjøpekraft og din sosiale status som avgjer kven som svelt.

India er eit sterkt lagdelt samfunn der folkesetnaden er delt inn i kaster. Dei fleste som svelt er kastelause eller lågkaste. Talet på folk som lever i fattigdom i India aukar, trass i sterk økonomisk vekst dei siste to tiåra. Valden mot kastelause dalitar er omfattande og kastesystemet legitimerer sosial og økonomisk marginalisering.

OPS og DuPonts lengsel etter statlege indiske rupees for å få til auka avlingar i India er knapt ein del av løysinga på Indias matsikkerhetsutfordringar – med mindre det blir etablert fordelingsmekanismar som sikrar utstøytte delar av befolkninga tilgang til dei nye godene.

FIANs arbeid for minstelønn – en oppdatering

03.07.2012: Chikan Kari er en broderiteknikk som er utbredt i Uttar Pradesh i India. FIANs Chikan Kari kampanje går blant annet ut på å bistå de kvinnelige arbeiderne med å få innvilget stykkpris for sitt arbeid. Nylig avsluttet FIAN Norge en underskriftskampanje i den forbindelse.

Underskriftskampanjen (med totalt 900 underskrifter) ble overlevert til statssekretær Shailesh Krishna i Lucknow i Uttar Pradesh på lørdag 12. mai av daglig leder i FIAN Norge, Kristin Kjæret, sammen med kollegaer fra FIAN UP. I den forbindelse tok vi en prat med Kristin Kjæret.

Les mer om FIANs arbeid for minstelønn her.

Touching upon untouchability

03.04.2012: På høringen om kastediskriminering på Litteraturhuset 28. mars ble dalitenes situasjon løftet fram. Daliter bli sett på som urørbare, og er utsatt for vold, voldtekt, trakassering og driskriminering. Antallet daliter er anslått å være 260 millioner mennesker. Tekst: Anne Helseth/ Foto: Tom Henning Bratlie.

Les artikkelen fra høringen på sidene til Det norske menneskerettighetsfond.