Category Archives: Klima

Bærekraftsmål 2 – Utrydde sult

Posted on by

Sult er verdens største tragedie og skandale. Ifølge FNs bærekraftsmål 2, skal det gjøres slutt på all sult og underernæring innen 2030. Kan retten til mat bli realisert for første gang i historien?

Verdenssamfunnet har utarbeidet en global arbeidsplan som består av 17 bærekraftsmål med 169 delmål. Disse målene gjelder for alle land i verden og er en felles strategi for å utrydde
fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringer innen 2030.

FNs bærekraftsmål 2 tar sikte på å utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk innen 2030. De skal sikre at alle mennesker, særlig barn og sårbare
grupper, får oppfylt en av de viktigste menneskerettighetene, nemlig retten til mat.

Sult – verdens største løsbare problem
Hvert år dør 9 millioner mennesker, direkte eller indirekte av sult. Dette til tross for at det
produseres nok mat til å sørge for at hele verdens befolkning kan leve et sunt og produktivt liv. Problemet er at maten er urettferdig fordelt. Sulten vi snakker om er ikke bare sultkatastrofen du leser om i nyhetene, men den stille hverdagssulten som rammer nesten 800 millioner mennesker hver dag.

Kampen mot sult har gjort enorme fremskritt de siste årene, og antall mennesker som lider av
underernæring har gått ned for første gang på mange år. Til tross for nedgangen understreker FN at det er lite å juble over. Hvert sjette sekund dør det et barn på grunn helseproblemer som følge av underernæring.

45% av all barnedødelighet i verden forårsakes av feil- og underernæring, og underernæring hemmer 200 millioner barns helse, læring og utvikling. Riktig ernæring de første 1000 dagene (fra unnfangelse til barnet fyller 2 år) er avgjørende for barns fysiske, kognitive og mentale utvikling.

Sult er fortsatt verdens største tragedie og skandale, men det er også verdens største løsbare problem. Manglende investeringer i jordbruk, manglende realisering av rettigheter og liten statlig støtte til jordbrukssektoren når avlingene svikter, får mye av skylden for situasjonen.

Mål 2 er derfor et utfordrende bærekraftsmål å nå. Det finnes ingen oppskrift for hvordan
problemene skal løses, men det må bekjempes fra flere hold. Det er enighet om at det er fullt mulig å bekjempe sult, men det trengs politisk vilje. Tilgang til mat er en menneskerettighet. Det vil si at alle mennesker har rett til å skaffe seg mat på en verdig måte. Folk sulter fordi deres
rettigheter ikke blir hørt, de blir diskriminert og ekskludert. Sult og feilernæring kan bekjempes med politisk vilje.

        Bærekraftsmål 2:
       Utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring
       og fremme bærekraftig landbruk:

  • Få bukt med alle former for underernæring og få opp
    på dagsorden de ernæringsmessige behovene
    til tenåringsjenter, gravide og
    ammende kvinner, og eldre personer;
  • Øke investeringene i landlig infrastruktur, landbruksforskning,
    teknologiutvikling og genbanker for plante- og husdyr,
    for å forbedre landbrukets produksjonskapasitet i utviklingsland;
  • Forebygge problemer som tørke, flom og andre
    katastrofer;
  • Doble produktiviteten i landbruket og
    inntektene til småbønder, samtidig som miljøet og
    det biologiske mangfoldet i hver region ivaretas;
  • Beskytte en rekke frø og avlingssorter og husdyrraser
    og fordele merverdiene av disse ressursene;
  • Rette opp og forhindre handelsrestriksjoner og
    skjevheter i verdens jordbruksmarkeder;
  • Vedta tiltak for å sikre et godt fungerende råvaremarked
    for mat og avledede produkter, for på den måten å
    begrense ekstrem prisvariasjon.

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Behov for landbruksutdanning

Posted on by

Norge har gjennom bærekraftsmålene nylig forpliktet seg til å bidra til en verden uten sult og fattigdom. Da er det påfallende at
utdanning innenfor matsikkerhet og landbruk ikke blir løftet opp som en tydelig prioritet i regjeringens bistandssatsing.

Utdanning er sentralt i regjeringens utviklingspolitikk. Dette er en viktig og riktig prioritering. Utdanning og kunnskapsbygging skaper muligheter for mennesker til å bygge et bedre liv, og er en forutsetning for at lav- og mellominntektsland skal oppleve positiv vekst og framgang på viktige utviklingsparametre.

Det snakkes imidlertid ikke alltid like mye om hva slags utdanning som bør prioriteres innenfor bistand. I en utviklingssammenheng er noen typer kunnskap viktigere enn andre. Vi tar her til orde for at grunnleggende opplæring og yrkesutdanning innenfor landbruk bør inngå som noe av det viktigste regjeringen kan satse på.

Hvorfor landbruk bør få økt oppmerksomhet i utdanningsarbeidet har flere årsaker. For det første utgjør bønder globalt sett den største yrkesgruppen i verden. De har et stort behov for kompetanseheving, teknisk trening og innføring i grunnleggende og effektive teknikker, samt grunnleggende kunnskap om økologi og matproduksjon. I dag ser vi at tilgangen til denne kunnskapen er mangelfull, og at veiledningstjenestene for bøndene i utviklingsland ikke er tilfredsstillende. Dette gjelder spesielt for kvinnelige bønder, som generelt får mindre tilgang til veiledningstjenester. FAO hevder at om kvinner fikk samme tilgang som menn til produksjonsmidler og ressurser ville de kunne øke produksjonen med 20 til 30 prosent. Her er det et hull som norsk bistand kan bidra til å fylle med langsiktige satsninger som også inkluderer mobilbaserte løsninger.

Småskala bønder på landsbygda er for det andre en svært stor andel av verdens fattigste. Bøndene trenger målrettede tiltak som er relevante for dem, og som kan bidra til at de kan øke produktiviteten på en bærekraftig måte og skaffe en større inntekt. Det er et viktig prinsipp at bistand skal bidra til å hjelpe de aller fattigste og mest sårbare. I tillegg viser flere større rapporter at investeringer i landbruk vil ha en langt større utviklingseffekt enn investeringer i andre sektorer. Dette har sammenheng både med at landbrukssektoren utgjør en stor del av økonomien til mange fattige land, og at landbruket bidrar til positive ringvirkninger i form av verdiskaping og sysselsetting i andre tilknyttede næringer. Landbruksbistand er med andre ord bistand som virker.

For det tredje står verden overfor en stor utfordring med å produsere nok og mer næringsrik mat for framtiden. Folk i fattige land i Afrika og Asia, hvor befolkningsveksten er høyest og effektene av klimaendingene oppleves hardest, kommer til å føle problemene sterkest. Vi ser allerede store problemer med klimaendinger i dag, eksempelvis i Etiopia, hvor mange millioner mennesker nå sulter på grunn av værfenomenet El Niño. Denne matsikkerhetskrisen kunne vært forebygget med riktige tiltak, og utdanning innenfor riktig bruk av effektive landbruksteknikker tilpasset lokale forhold, vil være den viktigste forebyggingen overfor framtidige kriser.

For det fjerde bidrar industrilandbruket som praktiseres i dag til omfattende negative miljøkonsekvenser. Kunnskap om bærekraftig landbruk vil bidra stort til å avhjelpe disse økende miljøutfordringene som jorderosjon og tørke, og de store globale utfordringene som klimaendringer og utradering av naturmangfold. Et forbedret småskala landbruk utnytter lokale ressurser bedre, og produserer mat til lokale markeder med færre, eller til og med positive, miljøkonsekvenser. Rosinen i pølsen er at de bærekraftige metodene også skaper størst produktivitetsvekst og verdiskapning for de fattige bøndene på sikt.

Dersom den norske regjeringen hadde rettet en større andel av utdanningsmidlene mot en satsing på landbruksutdanning, ville man kunne bidra til oppnåelsen av følgende synergieffekter: økt matsikkerhet, mer mangfoldig produksjon, bedre ernæring, økt sysselsetting, økonomisk utvikling, økt motstandsdyktighet mot klimaendringer og mer robuste lokalsamfunn. Man hadde lagt forholdene til rette for at fattige mennesker kunne forbedret sine egne liv. Bønder har noen av de viktigste jobbene i verden, og det krever god kompetanse for å kunne utføre den riktig. En kunnskapsrik og utdannet bondestand er avgjørende for å skape en verden uten sult, og for næringsutvikling og jobbskaping i utviklingsland. Her er det bare for regjeringen, i samarbeid med bedrifter og bistandsorganisasjoner, å rulle opp ermene og virkeliggjøre den nye stortingsmeldingen «Sammen om jobben».

Lovise Ribe, daglig leder FIAN
Anna Karlsson, leder Spire
Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær Caritas
Merete Furuberg, leder Norsk Bonde- og småbrukarlag
Kari Helene Partapuoli, daglig leder Utviklingsfondet
Andrew Preston, daglig leder ForUM for utvikling og miljø

Denne kronikken er skrevet av FIAN i samarbeid med en rekke andre organisasjoner i ForUM for Utvikling og Miljø. Artikkelen sto på trykk i Nationen 18. juni 2016.

Foto: Levi Morsy

Civil society condemns murder of Berta Cáceres

Posted on by

Networks and organizations across the Americas and Europe issue a statement condemning the assassination of the Honduran human rights activist Berta Cáceres.

Berta Cáceres, Lenca indigenous leader and coordinator of the Civic Council of Popular and Indigenous Organizations of Honduras (COPINH) was murdered on 3 March at her home in Honduras. While expressing its deepest condolences to her family, civil society urges the Honduran authorities to invest all necessary resources to investigate, prosecute, punish those responsible and take appropriate remedy measures, including publicly dignifying the memory of Berta. The international community, the statement reads, should also “ take all necessary measures to ensure that the Honduran State fulfill its human rights obligations.”

Berta Cáceres lived defending the territorial and cultural rights of indigenous peoples, the Garifuna peoples and peasants. She was recognized nationally and internationally as a human rights defender, particularly for the rights of women and indigenous peoples. In recent years, Berta was the victim of harassment, persecution, intimidation, stigmatization and discrimination both by State and non-State actors, because of her activities defending human rights of indigenous communities opposed to the hydroelectric and mining operations that have been imposed in their territories without their free, prior and informed consent.

Read the statement here!

For further queries, please contact: morena(at)fian.org

Nye verktøy illustrere og viser hvordan ETOs kan brukes på bestemte områder

Posted on by

The ETO Consortium har lansert en ny publikasjonsserie med formål om å illustrere og gi veiledning om hvordan ETOs (Extraterritorial Obligations) og Maastricht-prinsippene kan brukes på bestemte tematiske områder.

The ETO Consortium, hvis sekretariat for tiden holder hus hos FIAN International i Heidelberg, Tyskland, lanserer en ny publikasjonsserie skrevet av medlemmer av konsortiets tematiske arbeidsgrupper. Målet med disse nye tematiske utgivelsene er å gi veiledning om hvordan staters ekstraterritoriale forpliktelser (ETOs) og Maastricht Principles kan brukes i praksis.

De to nyeste publikasjonene inkluderer “ETOs in the Context of Eco-destruction and Climate Change” og  “ETOs in the Context of International Financial Institutions”. Den første er utarbeidet av Greenpeace og Center for International Environmental Law (CIEL) og gir flere eksempler på de negative menneskerettighetskonsekvensene av miljøødeleggelser og klimaendringer, samt skisserer statenes ekstraterritoriale forpliktelser i forhold til å forebygge og dempe disse, blant annet gjennom internasjonalt samarbeid. Den sistnevnte er skrevet av Global Initiative for Economic, Sociale and Cultural Rights med bidrag fra Amnesty International og utdyper statenes internasjonale forpliktelser når de handler gjennom International Financial Institutions (IFIs), og ser også på de direkte menneskerettighetsforpliktelsene til IFIs under internasjonalt lovverk og gir forslag til handlinger fra sivilsamfunnet.

Mat til alle

Posted on by

Av Elisabeth Medbøe

Vi er enige om at ingen skal sulte. Vi er alle enige om å mobilisere nødhjelp og giveraksjoner når det oppstår kriser som krig og naturkatastrofer. Men når det er strukturelle forhold som medfører skjevfordeling og sult blir det straks mer komplisert. Våre ulike virkelighetsforståelser, kunnskapsgrunnlag og ideologier spiller inn.

Rapporten fra FNs klimapanel presentert i 2014 slår fast at det vil bli varmere med mer ekstremvær som tørke og flom. Klimaendringer vil redusere tilgangen på ferskvann i mange land, og avlinger av spesielt hvete, ris og mais vil bli redusert mange steder i verden. Med redusert matproduksjon og økende befolkning kan det forventes økte matvarepriser. De klimatiske endringsprosessene vil medføre store utfordringer, som lavere økonomisk vekst og et tilbakeslag i arbeidet med fattigdomsbekjempelse.

Tilgang til næringsrik mat er en grunnleggende menneskerett, og arbeidet med å sikre denne tilgangen for alle er svært viktig nå og i årene som kommer. Ekstra viktig blir det å se hvordan jordbruksressursene blir forvaltet, blant annet med tanke på bærekraftig drift. Internasjonalt snakkes det nå om at bønder, politikere og konsumenter har vært fanget i en myte om at  industrielt jordbruk er den eneste veien til å fø jordens befolkning. Uavhengig forskning forteller oss at dette ikke er sant. Tvert i mot ser man at ”business as usual” ikke lenger er en mulig vei å gå.

Worldwatch Institute melder at i USA ligger jordbruksarealer på størrelse med Frankrike brakk  som følge av overforbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og pakking av jord. Varsellampene lyser for mange av områdene som regnes som verdens kornkamre.

Mankombu S. Swaminathan, berømt for sin ledende rolle i den grønne revolusjonen, forsvarer alt de gjorde på 1960-80-tallet ut i fra den kunnskapen de da hadde.  Han sier det er nå i etterkant at en ser alle de negative følgene; kornlagrene ble fylt den gang, men ikke magene til de som sultet. De sosiale forskjellene har økt, jorda utpines, det biologiske mangfoldet utryddes og det er overforbruk av vann.

Verdenssamfunnet må sikre produksjonsmetoder og biologisk mangfold som best mulig kan tåle utfordringene med klimaendringene, samtidig som jordsmonnet blir vedlikeholdt. I praksis viser dette seg å være småskalajordbruket, men i dag legger industrilandbruket beslag på 70-80 prosent av verdens landbruksareal.

Mange forbinder småskalajordbruk med regresjon og fattigdom og spør seg om det ikke er rom for utvikling. Bønder på småbruk i India har gjort forsøk med enkle endrete dyrkningsmetoder SRI (System of Rice Intensification), en rimelig og miljøvennlig dyrkningsmetode. Resultatet var rekordavlinger, høyere inntjening, lavere produksjonskostnader og lavere vannforbruk, uavhengig av dyre, patenterte frøsorter, så vel som giftige ugressmidler.

I følge FN viser nyere vitenskapelig litteratur at småskala bønder kan fordoble matproduksjonen i kritisk degraderte landbruksregioner innen 10 år ved å bruke agroøkologiske metoder. En undersøkelse av 12 millioner gårder i 57 land som la om til ulike former for økologisk drift eller til meget liten bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler, viste en gjennomsnittlig avlingsøkning på 79 prosent. For Afrika var avlingsøkningen på 116 prosent (se myte 2). Riktig anvendt kan denne kunnskapen legge tilrette for et bedre balansert jordbruk og dermed bidra til å løfte bønder ut av fattigdom og imøtegå klimaendringene.

2014 er FNs Internasjonale år for familielandbruk. Bønder er verdens største yrkesgruppe, og 90 prosent av alle gårder er på mindre enn to hektar.

På bakgrunn nyere innsikt må vi erkjenne at vi står overfor et paradigmeskifte i synet på utvikling og samhandling med naturen. Utfordringen framover blir å få våre offentlige og finansielle institusjoner til å tilrettelegge sin praksis i samsvar med dette. Det haster!

Film som våpen

Posted on by

Småbønder mister sitt levebrød i møtet med internasjonal storkapital. Men tragedier som dette skaper også håp!

Av Maria Sørlie Berntsen (HRHW) og Tom Henning Bratlie (FIAN)

Filmen No Land No Food No Life tar oss med til Mali, Uganda og Kambodsja. Her får vi møte småbønder som alle har mistet sitt land – og dermed også sitt levebrød, i et brutalt møte med store landbruksselskaper. Regissør Amy Miller gjestet Oslo under årets Human Rights, Human Wrongs-festival, og satt landran på agendaen. (Se intervju med Miller lenger ned.)

Filmen

I byen Kalangala, på Bugala-øyen ved Viktoriasjøen i Uganda står en gammel mann og ser ut over jordet. Huset hans  er det bare er pinneved igjen av. Banan- og kaffeplantene hans ble røsket opp med roten da selskapet BIDICO gjorde krav på markene for å forvandle dem til palmeoljeplantasjer. Mannen marsjerte til myndighetene i protest, men hans bønn førte ikke frem. I stedet ble han arrestert.

I alle landsbyene vi besøker gjennom filmen fortelles liknende historier. Alle forteller om aggressive overtagelser, med myndigheters og Verdensbankens velsignelse. Og om skoler, helsestasjoner, elektrisitet og økonomisk kompensasjon som ble lovet, men som aldri kom. De forteller  også om en tid da familiene i området hadde rikelig med mat. Ris, mais, bøfler og vannmelon. Om barn som gikk på skole.

Kolonialisme

– Én million mennesker rammes av landran globalt. Dette er vår tids kolonialisme, sa regissør Amy Miller etter den første visningen filmen, i dialog med Kristin Kjæret, daglig leder i FIAN Norge. – Det understreker at landran ufrivillig angår oss alle, ikke minst i Norge som sitter på verdens største statlige investeringsfond. For hvordan sikrer vi egentlig at ikke oljefondets over 7000 investeringer verden over er innblandet i landran?, spør Kjæret.

Budskapet til en menneskerettighetsaktivist fra Kambodsja i filmen lyder som følger;

“We would like Europe to consider that producing sugar and exporting it to Europe, involves human rights violations here”.

En brutal virkelighet for bøndene til tross, etter møtet med Miller hersker det liten tvil om potensialet i dokumentaren som medium til å forandre verden.

Det nytter!

Miller bringer med seg langt mer enn tragiske historier. Hun kan melde om gode nyheter i alle tre land, deriblant at gigantiske forbrukeren av sukker, Coca Cola, nylig har signert The Clean Sugar Campaign som følge av filmens premiere i Amsterdam i år. De lover dermed å ikke lenger å kjøpe sukker innblandet i landran. Innen utgangen av 2014 følger Pepsi etter. Nyheten ble mottatt med stor applaus fra et engasjert publikum på Victoria kino.

Miller har klokketro på oss enkeltmennesker – på deg og meg – i kampen for en rettferdig verden, og på dokumentarfilmens rolle i å skape endring.

”Theres not one film that will turn people into revolutionaries, but there are series of films, music, events and people in our lives that make us into agents of change”

AM

Amy Miller besøkte Human Rights Human Wrongs i år. I fjor var hun representert med filmen Carbon Rush. Fot Tom Henning Bratlie

 Intervju med Amy Miller, regisør av No Land No Food No Life.

– Hvorfor lagde du en film om landran?

– Det er så lite oppmerksomhet rundt disse problemene og jeg har stor tro på dokumentarer, i tillegg til at jeg hadde muligheten til å lage den. Det er urovekkende at folk ikke vet om at dette foregår i så stor grad som det gjør, så dette er min måte forsøke å endre dette på.

– Til publikummet etter visningen sa du at du var overrasket over at du fikk filmen finansiert?

– Jeg har sterke synspunkter i filmene mine, som denne som er antikapitalistisk og antikolonialistisk. Derfor blir jeg alltid overrasket over å bli finanaisert, spesielt når det ikke ligger noen form for sensur bak.

– Er det vanlig at du har så sterke synspunkter i filmene dine?

– Jeg later ikke som jeg er objektiv. Jeg er ikke bare en observatør. Jeg forsøker å lage filmene mine på en måte som gjør at publikum tar stilling.

– Du har sagt at det er viktig med folkeopplysning. Hvorfor?

– Mat er noe alle trenger, og folk har ofte veldig dårlig kunnskap om hvor mat kommer fra. Mange er ikke klar over at bønder verden over blir fratatt jorda si til fordel for storindustrielt jordbruk. For meg handler det om å ta kontroll over de store selskapene, og at småbønder selv skal kunne bestemme over sitt land og sine liv.

– Men lager ikke de store selskapene også ernæringsrik og god mat?

– Småbønder for eksempel på Cuba, bruker lite eller ingen kunstig gjødsel. Myten om at en trenger stor agro-business for å gi verden mat, tar ikke opp i seg distribusjonsproblemet. Det produseres nok mat i verden som det gjør. Folk sulter fordi de ikke har tilgang til den.

– Lagde du filmen i et menneskerettighetsperspektiv?

– Det er definitivt elementer av menneskeretter her. Men jeg er mest opptatt av folks hverdag og hvordan den påvirkes av landran. Jeg finner semantikken rundt menneskerettigheter problematisk.

– Hvorfor?

– Fordi det innebærer en bestemt oppfatning av hva som er rett og galt, basert på nasjonale og internasjonale institusjoner som vi som enkeltmennesker har blitt født inn i, uten påvirkningsmulighet. De innebærer et veldig vestlig språk og vestlige verdier.

– Kan du tenke deg hvorfor norske skoleelever ofte ikke nevner retten til mat, som en elementær menneskerett, mens de alltid nevner rett til undervisning og ytringsfrihet?

– Jeg tror nyliberalismen har lurt folk til å tenke at man ikke kan identifisere seg selv som en bonde. Folk skal være intellektuelle, tenkere. Folk har mer rett på intellektuelle jobber, og derfor er det viktigere med ytringsfrihet. Mat er sekundært, siden folk er så avskåret fra hele matkjeden. Mat kjøper man på butikken. Barn vet ofte ikke at kjøtt kommer fra noe som har vært et levende dyr. Hadde folk innsett at det å lage og kultivere mat er uhyre viktig for å overleve, ville det fått større betydning. Jeg tror nyliberalismen gir folk i Nord et inntrykk av at det ikke er de som skal være bønder, de vil alltid ha penger til å kjøpe mat.

– I fjor viste vi Carbon Rush, om kjøp og salg av CO2-kvoter, der landran også blir tatt opp. Hvordan er fimene dine blitt mottatt?

– Sosiale bevegelser har omfavnet dem. Mange som likte Carbon Rush liker også denne. Jeg ser ikke filmene mine som en serie, selv om de tar opp i seg noe av den samme tematikken. Denne er blitt bedre mottatt enn Carbon Rush, noe som allerede viser seg i salget.

– Hva jobber du med nå?

– Jeg er nysgjerrig på hvilken vei vi går i forhold til å utvinne petrolium, som foregår på en stadig mer forurensende måte.

– Er det en rød tråd i ditt arbeid?

– Jeg pleier å si at jeg lager den samme dokumentaren om og om igjen. Den handler om hvordan kapitalismen ødelegger planeten vi lever på og hvordan folk forsøker å kjempe imot det. Det er bare forskjelige måter å fortelle denne samme historien på.

No Land No Food No Life ble lansert i september 2013 og er allerde blitt vist på mange festivaler og solg til flere tv-stasjoner verden over.

Sjekk ut nolandnofoodnolife.com eller fian.no for å lære mer om landran og hva du selv kan gjøre. Her kan du blant annet signere The Clean Suger Campain. På grain.org  finner du også en oversikt over selskaper involvert i landran.

Klimapolitikken trugar menneskerettane

Posted on by

Heidelberg, 29.11.2010. I samband med klimaforhandlingane i Cancún i Mexico 29. november til 10. desember, krev FIAN International at statane ikkje ofrar menneskerettane for å nå klimapolitiske mål.

Som ein følgje av klimatiltak under Kyotovatalen, aukar talet på konfliktar med lokale folkesetnader. Eit døme er biodrivstoff – klassifisert som fornybart – som stadig fører til tvangsforflytting av menneske. I tillegg arbeider folk under slaveliknande tilhøve på slike plantasjar.