Category Archives: Aktivistbloggen

Bloggen blir skrevet av FIANs flotte frivillige og omhandler forskjellige temaer knyttet til retten til mat!

Innspill til norske myndigheter om Food Systems Summit

Posted on by

Sammen med Wenche Barth Eide og Liv Elin Torheim presenterte Arvid den 9. mars et innspill til den interdepartementale arbeidsgruppa som følger FSS. Lise Albrechtsen fra UD ledet møtet. Det er imidlertid en representant for et annet departement som skal være Member State Dialogue Convenor for Norge. Det har de ikke greid å bestemme enda, i motsetning til de andre nordiske landene og et hundretalls andre land i verden… Convenor skal organisere og lede de nasjonale konsultasjonsprosessene som skal gå forut for FSS. Vi kan godt være litt bekymret over at Norge enda ikke har fått organisert seg til å utnevne en ansvarlig for prosessen, det sier kanskje noe om effektiviteten eller prioriteringene i LMD…

Innspillet, som også Siri Damman var med på å utforme, ble sendt på forhånd, og på møtet gikk vi igjennom våre punkter. Det ble godt mottatt og diskusjonen var konstruktiv og informert. Det er imidlertid usikkert hva de vil gjøre med det, og/eller om de vil samle seg om en holdning/strategi/plan i forhold til FSS. Vi ble enige om å holde kontakten…
Arvid

Innspillet:

Konseptnotat:
Hvordan kan Norge påvirke FSS prosessen for å fremme menneskerettighetene generelt og retten til mat spesielt

Utgangspunkt: En av de viktigste betingelsene for å kunne skape bærekraftig utvikling og bekjempe sult og feilernæring, er at kunnskap og kapasitet rundt menneskerettigheter – her særlig ØSK-rettighetene inkludert retten til mat og helse – blir systematisk styrket.[1]

Mål: Å nå fram med både en styrking av menneskerettighetsperspektivet som en bærebjelke i hele FSS-arbeidet, og å fremme en konkret metode for å styrke retten til mat i stor skala på landnivå.

Utfordringer:

Hvilke muligheter foreligger for en seriøs og helhetlig tilnærming til menneskerettighetene som game changer fra FSS gitt den motstanden som har vært og er fra mange hold? Er det et nytt «mulighetsvindu» som åpner seg gjennom at alle de fem handlingsporene er forventet å bygge på human rights?

I hvilken grad kan også sivilsamfunnets nylig annonserte boikott av FSS åpne for at enkelte medlemsstater kan få gehør for en anmodning til generalsekretæren og hans team om nå å bruke og styrke sitt fulle apparat for slik tilrettelegging?

Hvor forberedt er FNs utviklingsorganisasjoner for å håndtere en slik game changing solution fra FNs side og hvilke erfaringer finnes fra tidligere?

SYSTEMISK NIVÅ: HVA FINNES OG HVA BØR GJØRES?

  • Norge bør aktivt fremme retten til mat i diskusjonene omkring slutterklæringen som skal legges fram for pre-summit i Roma i juli.
  • Man bør i størst mulig grad støtte opp om arbeidet som Spesialrapportøren for retten til mat, Michael Fakhri gjør i FSS-prosessen. Viktig å notere hans helt uavhengige posisjon under Menneskerettighetsrådet. Spesialrapportørens oppgaver omfatter både studier av retten til mat i enkeltstater etter invitasjon, og generelle betraktninger og analyser omkring denne rettigheten.
  • Faglig kapasitet i FN for øvrig på retten til mat som menneskerettighet finnes allerede godt etablert i FAO. I 2006 ble «the Right to Food Unit» etablert med en kompetent stab som delvis hadde fungert som sekretariat for medlemslandenes utarbeidelse av de frivillige retningslinjene for retten til mat. The Right to Food Unit – senere Team –utviklet bl.a. viktige verktøy for tilrettelegging for retten til mat til bruk for interesserte myndigheter og andre stakeholders[2].
  • Norge bør også fremme forslag om at Sekretariatet for CFS – FNs Komite om verdens matsikkerhet – etablerer et minimum av profesjonell kapasitet på menneskerettigheter.[3] Dessuten bør Kontoret for Høykommissæren for menneskerettigheter foreslås trukket inn som fast UN medlem av CFS.
  • Norge bør ha et langsiktig perspektiv, utover FSS-prosessen, og fremme tiltak for å bygge kompetanse på menneskerettigheter i samband med utviklingspolitikk. Forfatterne av dette notatet har tro på mulighetene som ligger i en rammelov – ‘Framework Law’ – som åpner for koordinert innsats i faser der man kan gjennomføre enkeltprosjekter innenfor en større ramme der andre komponenter vil videreføres gradvis under en langsiktig tidsplan. Slik lov er anbefalt i Generell kommentar nr. 12 fra Komiteen for ØSK[4] og er også diskutert som en mulighet i CFS-HLPE Nr. 4 om Social Protection for Food Security.  [5]
  • Samtidig blir det viktig å trekke inn industrien, spesielt næringsmiddelindustrien. FNs prinsipper om menneskerettigheter i næringslivet og statens rolle i reguleringer (UN Guiding Principles on Buiness and Human Rights) bør brukes maksimalt og på en konstruktiv måte i erkjennelse av at industrien er og vil være en medspiller for retten til fullgod mat. Dessverre ser vi at dette ikke skjer i dag. Industrien og dens lobbyorganisasjoner har ofte motsatte interesser av småbønder og deres organisasjoner, noe som reflekteres i det formaliserte sivilsamfunnets boikott av FSS. Det ligger store muligheter i bruken av Guiding Principles, og i prinsippene om aktsomhetsanalsyser  (due diligence) av konsekvenser for utvalgte menneskerettigheter.  Dessverre ser vi at disse verktøyene ikke brukes tilstrekkelig, på tross av det store antall eksempler på krenkelser av rettigheter bl.a. ved uetisk reklame til barn.   Ville f.eks. Norges Kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv under OECD-retningslinjene for menneskerettigheter kunne mobiliseres til et initiativ i denne sammenhengen?

PÅ BAKKENIVÅ:  EN «GAME-CHANGING SOLUTION»?

  • Et viktig aspekt må være å fremme rettferdig fordeling av ressurser. Bruk av retten til mat i stor skala bør fremmes gjennom programmer som aktivt bruker Retningslinjene for retten til mat og en menneskerettighetsbasert tilnærming for kapasitetsbygging av relevante institusjoner og etablering av normative og standardiserende instrumenter, og levering av teknisk bistand i politiske, juridiske, institusjonelle og koordineringsspørsmål.  Et forslag om retten til mat som en «game-changing solution» kan med fordel bygge på erfaringene fra det norsk-finansierte FAO-prosjektet GCP/GLO/3214/NOR[6] gjennomført 2011-2017. En 2-sidig oppsummerings-brosjyre vedlagt.
  • Dette krever et løft for FNs kapasitet til å rådgi medlemslandene for gjennomføringen av en slik game changing solution. FAO har som nevnt utviklet materialer og verktøy av høy faglig kvalitet[7], men kan trenge å styrke og utvide sin kapasitet, fortrinnsvis i symbiose med OHCHR, og når hensiktsmessig med andre relevante utviklingsorganer som f.eks. WHO. Det ville være viktig å bygge videre på materialet som allerede foreligger (se over), for ytterligere tekniske hjelpemidler eller verktøy for tilpasning til nasjonale institusjoner, policy, lovgiving og kapasitetsutvikling. Bl.a. vil det kunne bli behov for sammenhold mellom rettighetsnormer og prinsipper i relasjon til flere av rapportene fra CFS-HLPE (High-Level Panel of Experts), ikke minst nr. 15 med sin nytenkning omkring selve matsikkerhetsbegrepet der både bærekraft (sustainability) og folks egen kapasitet og deltakelse (agency) foreslås som egne komponenter i begrepet.
  • En bør også klart understreke den vedtatte «dynamiske» forståelsen av en tiltakende rolle for staten gjennom å forpliktelser til å respektere, beskytte, og tilrettelegge og/eller oppfylle retten til mat, alt etter omstendigheter og behov. Dette vil også kunne ta brodden av motstand bygget på en naiv og forfeilet oppfatning av at retten til mat innebærer at staten er forpliktet til å dele ut gratis mat til alle.

PÅ LENGRE SIKT: HVORDAN SIKRE EN BÆREKRAFTIG GAME CHANGER I DENNE SAMMENHENG?

  • En betingelse fra giverland inkl. Norge for støtte til FAOs arbeid med videre operasjonalisering av Retningslinjene for retten til mat i 2004, har vært en forventning om at FAO etter hvert selv skulle komme med rettighetsbasert tilnærming til retten til mat i sitt eget program og budsjett. Så har ikke skjedd. Med den «tørken» som en har gradvis notert rundt retten til mat i forhold til den positive utviklingen i det første millenniumstiåret, ville også en anbefaling fra FSS alene kunne lide samme skjebne.
  • Hvis en slik anbefaling derimot kunne få en politisk forankring i FAOs nye strategiske plan fra 2022, kunne dette sikre at en ide om retten til mat som en game changing solution kunne utvikles videre på en bærekraftig måte.
  • Vi har tro på at et utspill fra noen likesinnede land på feltet (for eksempel de som var med i det norskfinaniserte prosjektet) kunne bevege FAOs Råd til å fremme forslag om en egen post for å styrke retten til mat på landnivå.
    Vi har her fokusert på FAO, men med kravet fra FSS om en bred deltakelse fra alle sektorer må liknende føringer også gjelde for andre av FNs organer av relevans for matsystemer og ernæring.
  • Et slikt initiativ vil kunne knytte FSS anbefalingene til en ny giv i FN for å realisere Kofi Annans reformprogram fra omkring tusenårsskiftet: Å aktivt integrere menneskerettighetene, spesielt de økonomiske og sosiale, i arbeidet til FNs utviklingsorganer, i tillegg til i fredsskapende virksomhet.

[1] Ikke minst prosessen rundt Voluntary Guidelines on Food Systems and Nutrition har vist at både grunnkunnskaper og forståelse av menneskerettigheter i FN-sammenheng er på et bunn-nivå blant et stort antall av delegater. De som aktivt motarbeider alt som smaker av menneskerettigheter har derfor en relativt lett oppgave spesielt når ekspertise fra sivilsamfunnet samtidig blir ignorert eller ikke tatt hensyn til som i tilfellet med VGFSyN.

[2] Se www.fao.org/right-to-food.  Ikke minst Right to Food Methodological Toolbox.

[3] At CFS-HLPE 15 og noen andre av HLPEs rapporter er klare på en menneskerettslig tilnærming bør utnyttes men innebærer ikke selv kontinuitet i faglig ekspertise på dette, da hver rapport er utarbeidet av et ad hoc sammensatt prosjekt team (for nr. 15 som en del av HLPEs nåværende styringsgruppe).

[4] Generell kommentar nr. 12 om retten til fullgod mat anfører: States should consider the adoption of a framework law as a major instrument in the implementation of the national strategy concerning the right to food. The framework law should include provisions on its purpose; the targets or goals to be achieved and the time-frame to be set for the achievement of those targets; the means by which the purpose could be achieved described in broad terms, in particular the intended collaboration with civil society and the private sector and with international organizations; institutional responsibility for the process; and the national mechanisms for its monitoring, as well as possible recourse procedures. In developing the benchmarks and framework legislation, States parties should actively involve civil society organizations (GC12, paragraph 29).

[5] Et konkret eksempel på en slik rammelov er utarbeidet av Parlamento Latinoamericano y Caribeno: http://parlatino.org/wp-content/uploads/2017/09/derecho-alimentacion-soberania-ing.pdf

[6] Prosjektnavn: Integrating the Right to Adequate Food and Good Governance in National Policies, Legislation and Institutions. Flere detaljer om fire av prosjektene finnes i en teknisk statusrapport fra 2014-15 (kan ettersendes).

The State of Food and Nutrition in the World 2019

Gallery

FAO utgir hvert år en ny utgave av denne rapporten.
2019 utgaven dokumenterer det skremmende og uverdige faktum at antallet sultende og underernærte i verden øker, etter snart 20 års fremgang.  Hele rapporten kan lastes ned
her: http://www.fao.org/state-of-food-security-nutrition/en/

Og en interessant artikkel som relaterer situasjonen som dokumenteres i SOFI 2019 med Bærekraftsmålene
kan man finne hos International Food Policy Research Institute IFPRI:  https://bit.ly/33uRwWY

Hvert år lager FIAN international en “alternativ rapport” til SOFI, som kalles Food and Nutrition Watch.  2019 utgaven kommer om få dager, og vil bli lagt ut på FIAN Norge sine nettsider. Følg med!

Bærekraftsmål 2 – Utrydde sult

Posted on by

Sult er verdens største tragedie og skandale. Ifølge FNs bærekraftsmål 2, skal det gjøres slutt på all sult og underernæring innen 2030. Kan retten til mat bli realisert for første gang i historien?

Verdenssamfunnet har utarbeidet en global arbeidsplan som består av 17 bærekraftsmål med 169 delmål. Disse målene gjelder for alle land i verden og er en felles strategi for å utrydde
fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringer innen 2030.

FNs bærekraftsmål 2 tar sikte på å utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk innen 2030. De skal sikre at alle mennesker, særlig barn og sårbare
grupper, får oppfylt en av de viktigste menneskerettighetene, nemlig retten til mat.

Sult – verdens største løsbare problem
Hvert år dør 9 millioner mennesker, direkte eller indirekte av sult. Dette til tross for at det
produseres nok mat til å sørge for at hele verdens befolkning kan leve et sunt og produktivt liv. Problemet er at maten er urettferdig fordelt. Sulten vi snakker om er ikke bare sultkatastrofen du leser om i nyhetene, men den stille hverdagssulten som rammer nesten 800 millioner mennesker hver dag.

Kampen mot sult har gjort enorme fremskritt de siste årene, og antall mennesker som lider av
underernæring har gått ned for første gang på mange år. Til tross for nedgangen understreker FN at det er lite å juble over. Hvert sjette sekund dør det et barn på grunn helseproblemer som følge av underernæring.

45% av all barnedødelighet i verden forårsakes av feil- og underernæring, og underernæring hemmer 200 millioner barns helse, læring og utvikling. Riktig ernæring de første 1000 dagene (fra unnfangelse til barnet fyller 2 år) er avgjørende for barns fysiske, kognitive og mentale utvikling.

Sult er fortsatt verdens største tragedie og skandale, men det er også verdens største løsbare problem. Manglende investeringer i jordbruk, manglende realisering av rettigheter og liten statlig støtte til jordbrukssektoren når avlingene svikter, får mye av skylden for situasjonen.

Mål 2 er derfor et utfordrende bærekraftsmål å nå. Det finnes ingen oppskrift for hvordan
problemene skal løses, men det må bekjempes fra flere hold. Det er enighet om at det er fullt mulig å bekjempe sult, men det trengs politisk vilje. Tilgang til mat er en menneskerettighet. Det vil si at alle mennesker har rett til å skaffe seg mat på en verdig måte. Folk sulter fordi deres
rettigheter ikke blir hørt, de blir diskriminert og ekskludert. Sult og feilernæring kan bekjempes med politisk vilje.

        Bærekraftsmål 2:
       Utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring
       og fremme bærekraftig landbruk:

  • Få bukt med alle former for underernæring og få opp
    på dagsorden de ernæringsmessige behovene
    til tenåringsjenter, gravide og
    ammende kvinner, og eldre personer;
  • Øke investeringene i landlig infrastruktur, landbruksforskning,
    teknologiutvikling og genbanker for plante- og husdyr,
    for å forbedre landbrukets produksjonskapasitet i utviklingsland;
  • Forebygge problemer som tørke, flom og andre
    katastrofer;
  • Doble produktiviteten i landbruket og
    inntektene til småbønder, samtidig som miljøet og
    det biologiske mangfoldet i hver region ivaretas;
  • Beskytte en rekke frø og avlingssorter og husdyrraser
    og fordele merverdiene av disse ressursene;
  • Rette opp og forhindre handelsrestriksjoner og
    skjevheter i verdens jordbruksmarkeder;
  • Vedta tiltak for å sikre et godt fungerende råvaremarked
    for mat og avledede produkter, for på den måten å
    begrense ekstrem prisvariasjon.

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Retten til mat i norske sykehjem

Posted on by

I Norge bor det drøyt 41 000 mennesker på sykehjem, noe som utgjør den største
institusjonsgruppen i landet. Underernæring er en stor utfordring i helse- og
omsorgssektoren, og det anslås at opp til 60% av eldre pasienter på institusjoner er
underernærte.

Pasienter på sykehjem er ofte avhengige av de ansatte for å kunne få dekket sine grunnleggende behov for mat og drikke. Den høye forekomsten av underernæring viser at det må tas aktive grep for å innfri de eldres rett til mat på sykehjem.

Menneskerettighetene er grunnleggende rettigheter som gjelder for alle i kraft av det å være menneske. De har spesielt fokus på sårbare grupper, og gjelder selvsagt også eldre på lik linje med alle andre. Både Helseminister Bent Høie og helsedirektør Bjørn Guldvog erkjenner begge at det foregår brudd på menneskerettighetene i norske sykehjem.

Underernæring defineres som en ernæringssituasjon der mangel på energi, protein og/eller
andre næringsstoffer forårsaker ugunstig effekt på kroppens sammensetning og funksjon.
Det finnes ulike typer underernæring, men underernæring som skyldes sykdom er den som oftest forekommer på norske sykehjem.

Underernæring forekommer i alle aldre, men eldre pasienter som bor på institusjon er spesielt
utsatt. Ifølge en ny rapport utgitt av Nasjonalt råd for ernæring er flere av utfordringene i sykehjem blant annet mangel på kompetanse, organisering, kvalitet, ressursutnyttelse og pasientsikkerhet.

Underernæring er enklere og mindre ressurskrevende å forebygge enn å behandle. For at underernæring på best mulig måte skal kunne forebygges, er det nødvendig med et tverrfaglig
samarbeid blant ansatte, tilrettelegging av pasientens behov, tilstrekkelig bemanning og økt
kompetanse innen ernæring.

Nasjonalt råd for ernæring etterlyser større fokus på ernæring i helse- og omsorgssektoren, samt et system for å følge opp ernæringsstrategier. Det etterlyses også at pasienters ernæringsstatus blir kartlagt og fulgt opp med målrettet behandling ved behov.

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen
Foto: Døli pleie- og omsorgssenter i Nittedal, Vinner av Gylne Måltidsøyeblikk

Hva menes med retten til mat?

Posted on by

Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet som brytes hver dag. Men hva ligger egentlig i begrepet retten til mat?

På verdensbasis produseres det allerede nok mat til å fø hele verdens befolkning. Til tross for dette sulter hele 795 millioner mennesker i verden. Dette tilsvarer litt over en av ni av verdens befolkning. Hvis det produseres nok mat til alle mennesker i verden, hvorfor brytes da denne
menneskerettigheten daglig?

Problemet ligger ikke i at det produseres for lite mat, men utnyttelse av ressursene og fordeling av maten som blir produsert. En annen utfordring er at ikke alle kjenner til sine rettigheter, eller vet hvordan de kan gjøre krav på dem. Mennesker som sulter mangler ikke bare mat. De mangler tilgang på ressurser som jord, vann og frø. Det mangler ofte rettssikkerhet og politisk makt til å påvirke egen situasjon. Diskriminering og
ekskludering er grunnleggende årsaker til sult og underernæring. Det er derfor viktig med organisasjoner som bistår og styrker lokalbefolkningen, og som bidrar til å holde myndighetene ansvarlig for sine forpliktelser.

Retten til mat er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. FNs Komité for økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter definerer retten til mat slik:

“Når ethvert menneske, alene eller sammen med andre, til enhver tid, har fysisk og økonomisk tilgang på tilstrekkelig mat eller midler til å oppnå dette. Retten til mat innebærer en fysisk og økonomisk tilgang til mat i en mengde og kvalitet som dekker individets ernæringsmessige behov over tid. Maten skal ikke inneholde helseskadelige stoffer, og den skal være kulturelt akseptabelt”. (Generell kommentar 12, 1999)

Retten til mat er ikke retten til å bli matet
Retten til mat handler ikke om retten til et minimumsinntak av kalorier, proteiner eller andre næringsstoffer. Det handler ikke om at staten er pliktet til å dele ut mat direkte til en befolkning i alle situasjoner. Det handler om at staten har plikt til å respektere, beskytte og innfri retten til mat.

I FNs definisjon står det at vi skal ha fysisk og økonomisk tilgang på mat. Dette vil si at maten skal være både tilgjengelig, ved at du fysisk får tak i maten, og du skal ha tilgang på den ved at du for eksempel har råd til å kjøpe maten. Maten skal dekke individets ernæringsmessige behov over tid, og det er viktig at maten er trygg og fri for helseskadelige stoffer. I definisjonen står det også at maten skal være kulturell akseptabel, noe som vil si at maten skal være  i tråd med befolkningens kultur og tradisjoner.

Det er først i situasjoner utenfor vår kontroll, hvor vi ikke har muligheten til å brødfø oss selv med de ressursene vi har, at staten er pliktet til å dele ut mat direkte. Dette gjelder for eksempel ved krig, konflikt, tørke og naturkatastrofer.

Retten til mat handler derfor i hovedsak om at du har rett til å brødfø deg selv.

Hjelp oss å utrydde sult! Bli medlem i FIAN!

Artikkelen er skrevet av Ellen Wøien og Eline Jansen

Opplevelser fra Hanoi

Posted on by

Tidligere her på bloggen har Kristine skrevet om sin masteroppgave som omhandler promotering av amming og markedsføring av morsmelkserstatning i Sørøst-Asia. Hun har nå hatt sitt første opphold i Vietnam og er hjemme i Norge noen uker før hun reiser tilbake til Hanoi i midten av november. I dette blogginnlegget deler hun noen tanker om sin opplevelse fra Vietnam.

Alt i alt hadde jeg hadde en fin opplevelse i Hanoi og jeg gleder meg til å reise tilbake igjen veldig snart. Hanoi er en spennende by og for en førstegangsreisende til Asia var det nok av inntrykk! Jeg tror for det første at de fleste som har vært i storbyer i Asia vil være enig med meg når jeg beskriver trafikken som kaotisk. Fra å være vant til å kunne krysse norske gater med omtrent lukkede øyne så fort lysregulering er i din favør, var man her nødt til å se seg godt for i alle retninger til tross for grønn mann. Det var bilene som det var viktig å passe seg for når man skulle over veien, mens motorsyklene bare svingte rundt deg så lenge man gikk rolig og bestemt. Til gjengjeld var det nok av motorsykler. Noen ganger føltes det som om disse rett og slett tettet tomrommene mellom bilene. Eller var det kanskje motsatt?

Til tross for mye tuting og ikke alltid så stor respekt for trafikklys, opplevde jeg likevel sjelden vietnamesiske trafikanter som hissige. Tuten brukes mest for å signalisere at nå kjører jeg opp på siden av deg, så se opp!

Gode matopplevelser på fortauskanten
En annen ting som var veldig ulikt vår norske hverdag var matsalget! På gatene var det mulig å kjøpe mat av alle slag. Både ferske ingredienser som frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk av ulikt slag, eller ferdige tilberedte retter. Sistenevnte satt man seg ned for å spise på små plastkrakker på fortauet. Sosialt, enkelt og godt! Riktig nok ikke det lettest å for en nybegynner på denne livsstilen å forstå når verken meny eller priser stod nedskrevet, men med selskap fra hyggelige kollegaer fra kontoret hadde jeg noen gode matopplevelser på fortauskanten.

Tur i Halong Bay

Ha Long Bay. Foto: Kristine Vinje

På oppdagelsesferd
I ukedagene jobbet jeg med datamaterialet til oppgaven min, men i helgene var det tid til å gjøre noen oppdagelser også utenfor byen. Jeg var blant annet på helgetur til Ha Long Bay, som står på UNESCOs verdensarvsliste. En flott opplevelse og deilig å komme seg ut fra storbyen og nyte solen, men området bærer også preg av mye tursime.

 

Teori i praksis
Arbeidet jeg gjorde på kontoret var veldig interessant, og som ung masterstudent er det alltid spennende å se hvordan lærdommen fra forelesningssalene kan brukes ute i det virkelig liv. Jeg ser altså på hvordan amming blir promotert og morsmelkerstatning markedsført i massemedier i ulike land i Sørøst-Asia. De foreløpige resultatene fra media overvåkningen bekrefter mye av det man allerede vet eller mistenker; at det foregår markedsføring av morsmelkserstatning som ikke er i henhold til Verdens Helseorganisasjons internasjonale kode for markedsføring av morsmelkserstatning.

Nå er kofferten snart pakket på nytt og jeg gjør meg klar for nye uker i Hanoi med spennende opplevelser og faglig utvikling!

Skrevet av Kristine H.Vinje
Foto: Rosino (2.0 Generic CC BY-SA 2.0)

Usunn markedsføring mot barn

Posted on by

Hvilken rolle kan FNs komité for barns rettigheter spille for å holde tilsyn med og promotere statlig beskyttelse av retten til helse? I høst holdt LEVEs forsknings- og handlingsgruppe «Food, Corporations and Human Rights» (FoHRC) et seminar om barns rettigheter til helse, og om markedsføringen av usunn mat. Siri, en av FIAN Norges frivillige, rapporterer her fra seminaret.

Et sosio-økonomisk problem
Nanna Lien fra Universitetet i Oslo ga først et raskt overblikk over situasjonen. Overvekt og fedme har relativt nylig kommet på agendaen som et globalt helseproblem, og kan i korte trekk forklares ut i fra en endring i kosthold og fysisk aktivitet i sammenheng med en rekke store samfunnsendringer.

Overvekt, fedme og ikke-smittsomme sykdommer er ujevnt og urettferdig fordelt i befolkningen. Globalt vokser utbredelsen nå raskest i lav- og mellominntekstland, og innad i land er forekomst høyere blant befolkning med lavere sosio-økonomisk status og blant immigranter. Dette er også tilfellet i Norge. Årsakene til denne utviklingen er mange og sammensatte, men i en WHO rapport fra 2015 slås det fast at barn ikke har kontroll over noen av disse kausale faktorene, og at overvekt og fedme blant barn ikke kan betraktes som et resultat av barnets valg angående sin egen livsstil.

Hva har overvekt og fedme blant barn å gjøre med menneskerettigheter?
Professor Kirsten Sandberg, ved juridisk fakultet på Universitet i Oslo er medlem i FNs Komité for barns rettigheter. Hun fortalte om hvordan denne komiteen kan jobbe med barnets rett til helse, herunder beskyttelse mot markedsføring av usunne produkter. Komiteens hovedoppgave er å følge opp stater som har ratifisert konvensjonen for barns rettigheter (altså alle FNs medlemsland unntatt Somalia og USA!). Dette gjøres basert på jevnlige rapporter fra hver stat, samt innspill fra sivilsamfunn og andre FN instanser. Komiteen utarbeider dermed en rapport med sine bekymringer og anbefaling til statene om hva som kan og bør gjøres for å oppfylle menneskerettslige plikter overfor barn. Siste gjennomgang av hvordan Norge oppfyller barns rettigheter var i 2010.

Konvensjonen for barns rettigheter, supplert av Generell Kommentar 15 (om barns rett til helse) og 16 (om statens plikt relatert til privat sektors påvirkning på barns rettigheter), gir grunnlag for at staten er juridisk forpliktet til å sikre barn god helse, inkludert å adressere fedme. Generell Kommentar 16 anerkjenner at privat sektor kan påvirke barn og deres helse, for eksempel gjennom markedsføring av usunn mat eller ved å fremme urealistiske kroppsbilder. Staten har derfor et ansvar når det gjelder denne påvirkningen fra industrien, blant annet gjennom å regulere markedsføring av usunn mat og å kontrollere tilgjengeligheten av usunn mat på skoler. Komitéen bruker dette i sine råd og anbefalinger til statene, men ikke konsekvent og i varierende grad.

Hva har Norge gjort for å beskytte barn mot markedsføring av usunne produkter?
I 2011 foreslo Jonas Gahr Støre, daværende helseminister, et forbud mot markedsføring av usunn mat rettet mot barn og unge. Lovforslaget ble sendt på høring og fikk bred støtte fra helseinstanser og interesseorganisasjoner, men møtte sterk motstand fra matsektoren i næringslivet. Resultatet ble at matsektoren fikk selvregulere markedsføringen basert på retningslinjer. Publikum har mulighet til å klage på markedsføringen til Matbransjens Faglige Utvalg dersom de mener det bryter med retningslinjene.

Retningslinjene og selvreguleringen har vært kritisert av blant annet Forbrukerrådet for å være for svake. De omfatter ikke alle typer markedsføring, de omfatter kun barn under 12 år, klageordningen er lite kjent blant publikum, og utvalget består av industrirepresentanter – altså de samme som står for markedsføringen. I 2014 kom det inn fire klager. Ingen av klagene ble godkjent.
Selvreguleringen skal evalueres av Helsedirektoratet i 2016. Da ordningen ble innført var det med forbehold om at den blir erstattet med et forbud dersom selvreguleringen ikke har ført til redusert markedsføring rettet mot barn.

Reguleringen av markedsføring av usunn mat rettet mot barn i Norge er (så vidt jeg vet) ikke begrunnet ut fra et menneskerettsperspektiv. Men når retningslinjene skal vurderes neste år kan dette perspektivet være et nyttig verktøy for sivilsamfunnet i sitt påvirkningsarbeid. FNs neste vurdering av Norges arbeid for barns rettigheter er også i 2016. Om denne også påpeker statens ansvar for å beskytte barnet mot markedsføring, kan det sammen med press her, kanskje bidra til at staten fortsetter sin regulering på en måte som best ivaretar barnets helse.

Av Siri Solberg

Foto: David Robert Bliwas (2.0 Generic CC BY 2.0)

Promotering og markedsføring av amming og morsmelkerstatning

Posted on by

En av FIANs frivillige skal skrive masteroppgave i samfunnsernæring. Hun skal se på promotering og markedsføring av amming og morskmelkerstatning i Sørøst-Asia, og om dette er i henhold til WHO sine retningslinjer og til menneskerettighetene.

Jeg studerer samfunnsernæring ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og i disse dager skal jeg levere prosjektbeskrivelse for min masteroppgave. Samfunnsernæring er et fagfelt som bygger på de klassiske ernæringsfagene om næringsstoffene og kroppens utnyttelse av disse, men også de strukturelle rammene rundt dette på befolkningsnivå både nasjonalt og globalt. Noe av det jeg liker med Samfunnsernæring, er at det setter mat og kosthold i et større perspektiv. Ernæring er så mye mer enn bare meg og min buksestørrelse.

I løpet av dette første året av mastergraden min, var jeg så heldig å kunne ta et emne om ernæring og menneskerettigheter, hvor retten til mat står sentralt. Det var da jeg fikk øynene opp for hvilket fantastisk verktøy menneskerettigheter kan være i ernæringsarbeid. Når tema for masteroppgave skulle bestemmes, var dette noe jeg ønsket å jobbe mer med.

Min masteroppgave skal derfor omhandle promotering og markedsføring av amming og morsmelkserstatning i Sørøst-Asia, hvor jeg skal ha et samarbeid med Alive & Thrive som jobber for en sunn vekst og utvikling av barn i dette området. Dette gjør de blant annet gjennom å sikre fremming av amming. Som stadfestet i Barnekonvensjonen, har alle barn rett til høyest mulig grad av helse, og passende tiltak skal gjøres for å bekjempe sykdom og underernæring. Videre står det også presisert at alle skal ha informasjon og støtte vedrørende barnehelse og ernæring, og da spesielt fordelene med amming. Et barns rett til å bli ammet kan sees på som en felles rett for mor og barn. Uten å tolke det som at moren har en forpliktelse til å måtte gi barnet morsmelk, skal hun ha tilgang på korrekt informasjon og veiledning, og hennes rett til å amme skal bli respektert og beskyttet.

I 1981 lanserte World Health Organization (WHO) The International Code of Marketing of Breast-milk Substitutes. Med denne tok WHO en rettighetsbasert tilnærming til amming og markedsføring av morsmelkserstatning. Til tross for over 30 års fartstid, er brudd på koden fortsatt et stort problem, spesielt i Afrika og Asia.

Store, internasjonale barnematprodusenter markedsfører morsmelkerstatning så aggressivt at mange mødre som i utgangspunktet ikke ville hatt noen problemer med å amme barna sine, velger å heller gi morsmelkserstatning. Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for barnets helse. WHO anbefaler eksklusiv amming fram til barnet er seks måneder, og at ammingen deretter opprettholdes fram til 2års alder. Et tidlig initiativ til amming (i løpet av den første timen etter fødsel) er også viktig for å sikre en god produksjon av morsmelk. I følge the Lancet kan en optimal ammepraksis potensielt forebygge over 800 000 dødsfall blant barn under fem år i fattige deler av verden.

I fattige land vil manglende hygieneforhold være et problem når barnet blir gitt morsmelkerstatning. Dårlig rengjøring av flasker, og utblanding av melkepulver i vann av for dårlig kvalitet, gjør at barnet blir mer utsatt for infeksjoner. I tillegg inneholder morsmelk blant annet viktige antistoffer som man ikke finner i morskmelkserstatning.

Aggressiv markedsføring, som overbeviser mødrene om at morsmelkserstatning vil være den beste løsningen allerede i svangerskapet, eller utdeling av gratis prøver ved fødsel, gjør at produsentene skaper en avhengighet til sine produkter. Foruten at det som nevnt er viktig med tidlig igangsetting av amming, blir morens melkeproduksjon regulert av barnets etterspørsel. Hvis barnet blir gitt annen væske eller mat vil det føre til mindre etterspørsel av mors bryst, og dermed også mindre produksjon. Tilslutt vil ikke mor kunne produsere tilstrekkelig med morsmelk, til tross for at hun med riktig støtte og veiledning ikke ville hatt problemer med å fullamme barnet sitt.

Mødre som lever i fattigdom kan etter hvert få problemer med å opprettholde innkjøp av erstatningsprodukter, og dermed bli nødt til å utvanne produktet for å drøye melkepulveret lengst mulig. Dette vil da kunne medføre at barnet ikke får tilstrekkelig med næring.

Min oppgave blir altså, i samarbeid med teamet fra Alive & Thrive, å analysere rapporter fra overvåkning av alle de viktigste massemediakanalene (aviser, tv, radio, sosiale medier etc.)  gjort i 6 land i Sørøst Asia. Dette for å se hvordan amming og morsmelkserstatning blir promotert og markedsført, og om det er i henhold til WHO sine retningslinjer og menneskerettighetene.

Alive & Thrive har kontor i Hanoi, Vietnam, og jeg skal i løpet av høsten ha to turer dit på til sammen 7 uker, for å jobbe med teamet der. Jeg er også så heldig at jeg får ha Lovise som medveileder på oppgaven! Foruten at hun er daglig leder her i FIAN Norge, skrev hun selv om retten til mat i sin masteroppgave i Samfunnsernæring. Så jeg gleder meg til å høste av hennes erfaringer og kunnskap på området, og ser fram til et intenst, men utrolig spennende og lærerikt år!

-Skrevet av Kristine H. Vinje.

Foto: Nick Cunard / DFID

Familielandbruket – truet av landran?

Posted on by

2015 er her. Nytt år, nye muligheter. Men før vi setter i gang med 2015 for fullt ønsker jeg et tilbakeblikk på året som har gått.

Året 2014 var utnevnt av FN til det internasjonale året for familielandbruket. Familielandbruket er jordbruk hvor gården eies av en familie, og hvor driften hovedsakelig er avhengige av familiens arbeidskraft. Familielandbruket gir familier verden over mulighete for å kunne brødfø seg selv. I tillegg er familielandbruket en viktig arbeidsplass for mange kvinner.

En familie som ønsker å drive sitt eget gårdsbruk er avhengig å ha tilgang på land. Landran, også kalt «landgrabbing» er en ødeleggende og økende trend som innebærer at investorer leier eller kjøper opp jord. Dette skjer i utstrakt grad uten tilstrekkelig samtykke, selv om jorda allerede er i bruk av småskala bønder. På den måten blir mange småbønder fratatt retten og muligheten til å forsørge seg selv.

Landran foregår i stor skala i både Afrika, Asia og Latin Amerika. IFAD (Det Internasjonale Fond for Landbruksutvikling) estimerte i 2010 at utenlands investering i jord var mellom 150 og 200 millioner dekar. Det vil si over 25 millioner fotballbaner. Trolig er det store mørketall. Selv om internasjonale selskaper står for størsteparten av investeringene peker både IFAD og FAO (FNs Organisasjon for Landbruk og Ernæring) på tilfeller hvor land blir kjøpt opp av innenlandske investorer, som i India, Brasil og Indonesia. Dette fører til at store områder i et land samles på få hender og at landrettigheter svekkes.

Landran er nært knyttet til usikkerheten rundt matproduksjon og matforsyning. Klimaendringer, befolkningsvekst, ustabile matpriser, økende knapphet på vann og land, bruk av land til å dyrke biodrivstoff og endrede dietter blant en økende middelklasse er alle faktorene som bidrar til denne usikkerheten. Investorer i selskaper, med både private og statelige eiere ser sitt snitt til å investere i matjord i fattige land. Mesteparten av jorda som blir oppkjøpt eller leid er allerede i bruk av lokalsamfunn og småbønder, men deres rettigheter til jorda er ofte ikke registrert. Jorda blir da sett på som ubrukt og dermed tilgjengelig for investorer. Investorene tar seg til rette uten tilstrekkelig samtykke fra lokalbefolkningen og dersom det foreligger avtaler er disse ofte unndratt det offentlige rom, og lokale bønder stiller naturlig nok svakt i forhandlingene. I andre tilfeller er også statene med å bryte bønders rettigheter, enten ved å direkte fjerne bøndene fra jorda si eller ved å unnlate å beskytte dem fra investorenes inngripen.

2014 løftet frem fordelene og viktigheten av familielandbruket på den internasjonale agenda. Familielandbruk vil kunne sikre trygg mat, mat med god kvalitet og dyrevelferd.  Gjennom familielandbruket vil man kunne utnytte nasjonale ressurser på en god måte og skape troverdighet hos forbrukere. Familielandbruket kan være med på produsere mat, på en sosial og miljømessig bærekraftig måte.

Selv om det nå er nytt år bør en fortsette å fokusere på viktigheten av familiejordbruket og retten til å ha tilgang på jord. Småskalabønder og lokalbefolkning i alle verdensdeler har rett til å kunne forsørge seg selv på en verdig måte. Vi trenger investeringer i landbruket, men oppkjøp av store landområder under tvilsomme forhold og som bryter menneskerettigheter gir ikke bærekraftig matproduksjon.

 

Kilder:

http://www.fao.org/3/a-ak241e.pdf

http://www.ifad.org/pub/op/2_e.pdf

Nøkkelhullmerkede produkter: sunne eller ei?

Posted on by

Butikkene bugner over av matvarer og ulike produkter. Valgene er mange og for enkelte vil en pekepinn på sunnheten ofte være avgjørende. Nøkkelhullmerkede produktet er myndighetenes pekepinn til oss norske borgere. Men vil det i realiteten alltid være et godt valg å velge nøkkelhullmerkede produkter?

Den offentlige merkeordningen for matvarer, i utgangspunktet for ferdigpakkede matvarer, ble innført i Norge i 2009 og er nedfelt i den såkalte Nøkkelhullsforskriften. Ordningen med nøkkelhullsmerking er et resultat av et felles samarbeid mellom norske, danske og svenske myndigheter og har som formål å gjøre det enklere for forbrukere å velge sunnere produkter.  De nøkkelmerkede produktene er undergått nøye kriterier; herunder at de må ha mindre salt, fett, sukker og mer kostfiber enn tilsvarende produkter på markedet. Ordningen er tilsynelatende en velfungerende og enkel måte å informere forbrukere om den maten de spiser. Hadde det bare vært så enkelt. Problemet ligger i ordningens frivillige aspekt og store hull i de nåværende kriteriene.

Ingen tvang:

Det foreligger ikke noe element av tvang fra myndighetene ovenfor matprodusentene om at alle deres produkter som er til salgs i butikkene skal vurderes for nøkkelhullmerking. Det er en frivillig merking med nøkkelhullet. Det er med andre ord opp til selskapene selv om de ønsker å være med på ordningen.

Konsekvensen av den frivillige merkingen er at det ovenfor forbrukerne ikke foreligger noen garanti for at det produktet som er merket med et nøkkelhull faktisk er det sunneste på markedet. Alternativet som står rett ved siden av det nøkkelhullsmerkete produktet, kan i teorien være betydelig sunnere. Det får ikke forbrukerne vite, da visse selskaper har valgt å stelle seg utenfor ordningen.

Følgen blir at ordningen ikke er en sammenligning av alle like produkter på markedet. Det er heller en sammenligning av de produktene som ønsker å være en del av ordningen. Skal du for eksempel kjøpe en frokostblanding kan det godt hende at det merket som står rett ved varen med nøkkelhullmerket faktisk er det sunneste på markedet, de har bare valgt å stå utenfor den offentlige merkingen. Så med mindre du går inn for å lese næringsinnholdet bakpå samtlige frokostblandinger, er det naturlig at du velger den med nøkkelhullet og i realiteten kan ende opp med en sunn, men ikke den sunneste varianten på markedet.

Er kravene til nøkkelhullmerket strenge nok?

Slik forskriften er utformet er det flere som peker på at det ikke nødvendigvis er sunne produkter som blir merket med et nøkkelhull, men også de som er sunnere alternativer til en usunn matvare. I august 2011 oppfordret Mattilsynet og Helsedirektoratet til innspill vedrørende en eventuell revisjon av Nøkkelhullforskriften. Blant respondentene var blant annet Økologisk Norge (Oikos) som tidligere har uttalt at det er ”hull i sunnhetslogikken bak Nøkkelhullforskriften”. I sitt innspill til revidering av forskriften uttaler Oikos at den nåværende forskriften svikter på flere områder. Blant annet peker de på at både hel- og halvfabrikerte varer bør ekskluderes fra merkeordningen. Videre anfører Oikos at det må stilles strengere krav til både saltinnhold, innhold av mettet fett og tilsetningsstoffer. Oikos anfører at verken produkter med transfett eller kunstige tilsetningsstoffer bør være inkludert i merkeordningen, slik situasjonen er under den opprinnelige forskriften.

I 2012 ble merkeordningen relansert av Helsedirektoratet uten endringer i forskriften, til tross for klare uttalelser fra høringsinstansene om at endringer måtte til. Helsedirektoratets nysatsning under slagordet “Små grep, stor forskjell” har høstet kritikk. Blant annet har det blitt pekt på at frossenpizzaen Grandiosa fremdeles er merket med Nøkkelhull og dermed skaper forvirring blant forbrukerne; er pizza plutselig er å anse som sunt? Kritikken blir avfeid fra myndighetene med påstand om at det er de små skrittene som gjør at folk spiser litt sunnere som er viktig.

 Nytt utkast – nye muligheter:

Den 24. januar i år ble det lagt frem utkast til ny Nøkkelhullforskrift med høringsfrist satt til 28. mars. En ny revidert versjon av forskriften er antatt å tre i kraft fra 1. januar 2016. Med utkastet erkjenner myndighetene at kravene til merking med Nøkkelhull må strammes inn. Men hvor langt er myndighetene villig til å gå i kampen for en sunn tilværelse?

I utkastet er det fremmet forslag om å stramme inn kriteriene for maksimalt salt- og sukkerinnhold i de fleste matvaregruppene. I tillegg skal det være krav om mindre mettet fett og mer fullkorn. Det åpnes også for at ordningen ikke kun skal gjelde ferdigpakkede varer, men også uemballert mat som brød og kjøtt fra ferskvaredisken. Det er også et ønske om at nye matvaregrupper skal inkluderes i ordningen, blant annet grønnsaksretter, nøtter, saus og dressing.

Myndighetene skal ha ros for at de strammer inn kravene til Nøkkelhullmerkingen, slik at de produktene som blir vurdert og markert forhåpentligvis blir sunnere enn hva som er tilfelle i dag. Det er likevel grunn til å rette misnøye mot myndighetenes reservasjon mot å anvende Nøkkelhullsmerkingen som en tvungen og ikke en frivillig ordning.

Hvor står vi nå i spørsmålet om regulering og sunnhet? 

Det er fremdeles en lang vei å gå. Så lenge det foreligger et element av frivillighet vil ordningen trolig få svekket troverdighet blant forbrukerne. Skal nøkkelhullsordningen være et effektivt virkemiddel både som informasjonsspredning til forbrukerne og samtidig en regulering av matvarebransjen som innebærer en utvikling i retning sunne produkter, må det være en ordning som alle er med i. For å få alle selskapene med i ordningen bør den trolig enten være tvungen eller medføre slike ulemper at det lønner seg å delta. En måte å gjøre ordningen fordelaktig for matprodusentene er at myndighetenes ordning får den tilstrekkelige tilliten fra befolkningen slik at folket kan pålegge et press på selskapene til å utvikle sunne produkter og ta del i ordningen.

Det gjenstår å se hvor handlekraftige myndighetene velger å være i den reviderte Nøkkelhullsforskriften.

Av Cecilia Sognnæs, jurist og frivillig i FIAN